Døve utenfor samfunnsdeltakelse?

Jeg er student i filosofisk praksis ved NSFP (Norsk Selskap for Filosofisk Praksis) fra høsten 2013. NSFP sitt kontor ligger i Oslo. Etter planen blir jeg sertifisert filosofisk praktiker til våren 2015. I tillegg til dette kurset er jeg også student i Dialogisk praksis ved Høgskolen i Buskerud i Drammen. Her er en obligatorisk del av hele opplegget dialogisk og filosofisk praksis. Dette er videreutdanning for studenter som har tatt mastergrad i filosofi. 

I de siste 10-15 årene er det blitt flere og flere sertifiserte filosofiske praktikere, og det er nå blitt et filosofisk miljø av dem. Min utfordring er å være en del av dette spennende miljøet. Til dette kreves det klart å involvere meg i det. For å kunne utvikle meg som filosofisk praktiker i fremtiden, er jeg avhengig av et slikt miljø. Dette kan være for eksempel utveksling av erfaringer, veiledning, metoder, etiske retningslinjer osv. Og ikke minst kan det være seminarer for filosofisk praksis for å hente inspirasjon eller andre festlige anledninger som for eksempel julebord, jubileer eller lignende. 

For over en uke siden fikk jeg en invitasjon på mail, og der sto det at det skulle arrangeres julebord for sertifiserte filosofiske praktikere og studenter i filosofisk praksis. Da tenkte jeg at dette måtte være en fin sjanse å bli kjent med flere i dette miljøet. 

Det er jo en hyggelig anledning. Jeg, som er døv, ønsker å være med. Derfor bestilte jeg to tolker til dette julebordet gjennom tolketjenesten i NAV i Bergen. Det var to uker i forveien. De gjorde jobben sin ved å etterlyse ledige tolker i Oslo-regionen. Jeg hadde, under ventetiden, håpet å få ordnet tolk. Men dessverre er det slik at jeg ikke får tolk til denne kvelden. 

Dette har gitt meg refleksjoner omkring det å være døv i et samfunn som i utgangspunktet skal være tilgjengelig for alle. Hvis døve mennesker er innenfor denne "alle", så skal de kunne få muligheten til å delta i kulturelle anledninger. Ja, gjerne noe som ikke har med døvekultur å gjøre. 

En annen refleksjon er spørsmålet om tettheten av tegnspråktolker i hver by. Hvilken by har den største tetthet av slike tolker i Norge? Noen sier Trondheim, andre sier Oslo. NAV har kanskje statistikk over antall tolker i hver by? Har noen undersøkt dette? En annen tanke har også slått meg: Bør tolkene få større status eller må de presses inn i turnus? Hvordan gjøre kveldene og helgene attraktive for tolkene å jobbe? Leger har også turnus fordi det alltid er pleietrengende syke i slike tider. Tolker bør derfor ha turnusordning fordi det alltid er tolketrengende døve om kveldene og helgene. Dette er en prosess for likestilling. Jeg oppfordrer alle døve og Norges Døveforbund til å ta opp kampen for rett til tolker uansett tider.    

En tredje refleksjon er det solidariske spørsmålet. Er samfunnet primært for normalfriske og normalfungerende mennesker? Funksjonshemmede mennesker som annenrangs? Du som er døv og har gode ressurser å bidra til samfunnet. Å ha gode ressurser mener jeg ikke "elitefolk" i døvemiljøet, men at ALLE har sine ressurser. For eksempel kan en døv bilmekaniker være en viktig ressursperson for et bilfirma. Et annet eksempel er døve foreldre som ikke kan komme til foreldresamtale bare på grunn av tolkemangel. Igjen sitter foreldrene uvitende mens andre hørende foreldre får masse informasjon om sitt barns utvikling på skolen. Er dette rettferdig? Er dette likestilt? Men på grunn av at du er uten tolk, er du ute av stand til å oppleve den gjensidige anerkjennelsen du trenger for å utvikle deg videre. Du og mange av andre døve og funksjonshemmede mennesker har erfaringer på ulike områder. Det er dette som er vårt sårbare utgangspunkt som bør synliggjøres. Det er alltid minst en hindring som gjør dem menneskelige. Eksempelvis er informasjonstilgjengelighet en hindring for mange døve, trapp for rullestolbrukere osv. 

Jeg er sikker på at det trengs dialog mellom tolketjenesten, Tolkeforbundet, frilanstolker og tolkebrukere/NDF. Formålet er jo den at vi ønsker bedre løsninger for tolketilgjengelighet enn det vi har i dag. Ønsker du bedre tolkeordning, så oppfordrer jeg deg til å ta opp kampen. Vi har våre krav til rettigheter. For vi vet godt selv at dette ikke går an i lengden! 

Våkn opp!

Dialogsirkel 1: Forsoning fra Castberggårdssyndromet som en omvendelse?

Trenger døve å omvendes?

Søren Kierkegaard (1813-1855) var en viktig representant for eksistensialismen som er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens eller levde liv. Hans tanker er aktuelle for vår egen tid. Når jeg leser hans filosofi om omvendelsen, er hans tanker knyttet til valg menneskene har foran seg. For eksempel å velge å tro på kristendommen basert på egne personlige valg. Ikke slik man kaller seg kristne bare fordi man er medlem i statskirken eller fordi andre også er kristne. Ellers havner man i flokkdyrmentalitet der man velger på grunn av andre. Kierkegaard har et stort krav til oss mennesker: "Omvendelsen skal være et resultat av et ekte, personlig valg" (Svare og Herrestad 2004). For Kierkegaard er valget som oftest dramatiske og krevende prosess fordi du møter livets utfordringer på en måte at du opplever dilemma til å velge flere alternativer. Dette gjør deg "svimmel". Poenget er at du i øyeblikket må velge et alternativ. Dette alternativet er muligheten å møte livet med en eksperimenterende holdning (Ibid). Vi forstår denne tankegangen som en prosess der man samler erfaringer, slik at disse gir utgangspunktet for nye valg.

Begrepet 'omvendelse' kan bety å få deg til å skifte tro eller oppfatninger. For eksempel ble hedninger omvendt til kristendommen omkring år 1000 (kristningen av Norge). Men en omvendelse behøver altså ikke kun å være knyttet til det religiøse, men også til det eksistensielle eller livet.

Når jeg så reflekterer over dette begrepet, har jeg av naturlige årsaker tenkt på Tomas Kold Erlandsens bok "Castberggårdssyndromet" som et eksempel.  At døve ikke protesterer eller krever sine rettigheter, er et resultat av at man frykter hørende på grunn av gamle undertrykkelsesmekanismer. Er det også et resultat av at døve velger å kalle seg "liksom-hørende" eller å oppføre seg som "hørende" bare fordi de er en del av samfunnet? Det er dette jeg kaller en flokkdyrmentalitet (metafor: saueflokken). Men det er alltid noen (kanskje du er en av dem?) som stikker ut av denne mentaliteten og står på sitt. At noen døve har egne meninger om hva det vil si å være døv på en ekte og ærlig vis, er ressurspersoner for døvemiljøet. Min påstand er at døvemiljøet forvitres med tiden dersom flere og flere døve oppfører seg som "liksom hørende". Castberggårdssyndromet får skylden.

Etter at boka Castberggårdssyndromet ble utgitt, har denne skapt mye dialoger og debatter i de ulike døvemiljøer i Europa. Dette er en måte å skape en ny bevissthet blant døve fordi dette handler om å innrømme dette syndromet. La meg kalle denne for demaskering eller avmaskering (=ta maska av eller avsløre). I mange år har døve båret med "hørende-mentalitet"-maske og slet med å få den av. De slet, fordi de ville ikke innrømme eller var under manipulasjon, korrigering og disiplinert av hørende (her: oralister, inkompetente fagfolk, politikere). Å ydmyke andres holdning og krav er som å være ulver blant sjef-ulven. Dette kan jeg ikke kalle for det døve menneskets fremskreden mot det bedre.

Hva kan vi da gjøre for å skape noe bedre for menneskeheten? Menneskeheten er noe som angår oss alle, deg og meg, døve og hørende, seer og blinde osv.

Det er mulig for deg å oppfylle det kierkegaardske kravet: Omvendelsen skal være et resultat av et ekte, personlig valg. Våger vi å kaste vekk masken og foreta våre valg gjennom vår egen tenkning? Da må du forsøke å tenke selv og foreta valg. Du kan også stille spørsmål: Hvorfor velger jeg dette valget, hva jeg tror at dette valget kan gi konsekvenser for mitt liv, og hvordan blir jeg etter dette valget, osv.? Poenget er at du ikke skal la deg påvirke av andres råd eller anbefalinger uten at du har tenkt gjennom dette grundig. Det er greit at råd eller anbefalinger finner sted, men at det er du som bestemmer livet ditt. Du må ta eget ansvar for dine valg og handlinger.   

Tør du?

Lykke til!

Øyvind Madsen

Litteratur:

Svare, H. og Herrestad, H. (2004):  Filosofi for livet. En bok om filosofisk praksis.

Inn i naturen

I det siste året har friluftsliv vært en inspirerende kilde for min psykiske og fysiske helse. Jeg har vært mye på fjellturer og slike turer har gitt meg mange refleksjoner over hva naturen betyr for meg. Jeg har kommet frem til en tanke over spørsmålet om forskjellen mellom det å være ute i naturen og det å være inne i naturen.

Min påstand er at det å være inne i naturen istedet for å være ute i naturen er en vesentlig forskjell. Hva denne forskjellen innebærer, er det viktig å gi en kort beskrivelse for dette.

Å være ute i naturen er for meg en form for skue eller å se. Å se naturen ut fra et perspektiv. Dette perspektivet er mitt eget og ditt eget. Hvert enkeltes egne perspektiver. Hvordan jeg forstår naturen ut fra det jeg ser eller studerer som en tilskuer. Jeg bruker ikke den. Forestill deg at du sitter i en buss og betrakter naturen, er dette en form for å være ute i naturen. Dette betyr at du ikke bruker den, men ser på den.

At jeg er inne i naturen, betyr at jeg bruker den. Forestill deg at du skal inn i en idrettshall og tar i bruk av den. Dette betyr at du er inne i hallen og sparker fotball eller spiller håndball. Du bruker den. Mens når du er inne og sitter på tribunen og heier på sønnen din som spiller fotballkamp, da bruker du ikke hallen. Du bare ser på de som bruker den. Det er noe av det samme med mitt begrep av naturen. Naturen er en stor idrettshall. Det er kanskje misvisende å si at du er ute i naturen og bruker den. Det er mer riktig å si at du er inne i naturen og bruker den.

Dra inn i naturen og bruk den med glede og omhu!

Øyvind

Usynlig mann

Jeg har lest prologen til boka som heter "Usynlig mann" av Ralph Ellison. Den har vakt min interesse knyttet til begrepet "usynlighet". Forfatteren av denne boka var en svart mann som levde under de harde livsvilkårene for svarte der de hvite rådet i det amerikanske samfunn på 1950- og 1960-tallet . De svarte opplevde å bli oversett eller usynliggjort av de hvite. Som om svarte mennesker ikke eksisterte i de hvites bevissthet. Svarte mennesker hadde kjøtt og blod, fibrer og kroppsvæske som de hvite. De besatt en intellekt. Likevel ble de behandlet som om de var ting eller en del av omgivelsene som ikke ga mening. Uansett hva de gjorde, var for de hvite meningsløse. De svarte opplevde masse krenkelser. Tenk deg at du er et menneske av kjøtt og blod, fibrer og kroppsvæske - du er fysisk tilstede for de andre..... men likevel ser de deg ikke.... hvordan vil du oppleve dette? Hvis du bidrar noe meningsfylt til samfunnet og håper på en eller annen form for tilbakemelding, og ingen legger merke til deg eller din innsats - hvordan tror du at du opplever dette? 

Om du ikke blir sett på som en verdsatt person, om ingen viser respekt for deg, så vil du føle deg svært utilpass, føle at du er lite verd. Kanskje til og med føle at du er "ingenting". Gjør du? Siden alle mennesker er avhengig av tilbakemelding på det man gjør, sier, tenker, osv., så kan man føle seg vel og verdsatt av andre. Slik er det med alle mennesker, uansett bakgrunn, erfaringer, livssyn, utdannelse, arbeid osv. For eksempel på arbeidsplassene opplever du mer eller mindre tilbakemelding fra andre kolleger eller sjefen din ... om de er positive eller negative... vil du uansett oppleve opp- og nedturer. Hørt om at motgang gjør deg sterkere? 

Jeg har mine motganger som gir mening i livet. Dere? Ja, jeg regner med at dere har samme erfaringer, men på ulike måter. Når du kjemper for å bli sett på som et menneske, må du nesten bruke tid og krefter på å overbevise andre at du er noe å satse på eller en som mange kan stole på. Noen ganger kan det bli slitsomt. Men resultatene kan komme etterhvert i en positiv retning. Du kan tenke deg at du har opplevd motgang på skolen... læreren så på deg som en middelmådig elev... hvordan opplevde du? En kamp? Hvilken kamp? Det kommer fra din kropp. Kroppen din reagerer fordi den krenkes som følge av lærerens holdning overfor deg. Kjenner du igjen, kanskje? 

Tror du at det finnes liv fri for krenkelser? I det levde livet? Det tror jeg neppe. Krenkelser er kommet for å bli, men de kan reduseres gjennom kunnskap. Å vite mer om de svarte menneskers besittelse av intellekt, deres sosiale strukturer, deres måter å være på, deres kulturelle bånd osv. kan føre til mindre krenkelser og mer anerkjennelse. Slik du sikkert forstår, er det ikke mulig for deg å forstå anerkjennelse før du forstår hva krenkelse betyr. Du må oppleve krenkelse for at du skal forstå hvor viktig gjensidig anerkjennelse betyr for deg. Men bare for deg? Ikke vær egoistisk! Når du forstår hvordan du opplever anerkjennelse fra andre, må du gjøre det samme tilbake. Ellers forskjelligbehandler du andre. Det er liksom å få og ikke gi til andre. Altså handler anerkjennelse om å ta imot og å gi. 

De svarte kjempet for sine rettigheter som likeverdige mennesker, derfor oppsto det Black Power. Black Power oppstod fordi det oppstod kamp i hvert eneste svart menneske som følge av de hvites diskriminering mot dem. Kjenner noen av dere som er døve igjen i den kampfølelsen? Døve krenkes og diskrimineres i mange områder i det norske samfunn. Hva gjør du som er døv som opplever krenkelser? Likegyldig eller kamp i deg? Hvis du er likegyldig, er det samme som om du ikke stemmer på noen parti. Du blir en passiv hjemmesitter. Om du føler kamp i deg, så gjør noe med det! Ikke vent på andre eller NDFs initiativ. 

Uten kamp, ingen resultat! Vi trenger Deaf Power! Deaf Power er veien til opplysning! For å sitere Kant, kan vi forstå opplysningens rolle:

"Opplysning er menneskets uttreden fra dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er denne umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude!" [betyr: "Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand!] (Kant: "Hva er opplysning?")

Sapere aude! er altså opplysningens valgspråk. Deaf power trenger Sapere aude! Våkn opp!

    

Valgets vei

Veier kan bety flere ting. Du kan velge en ting fremfor en annen. For eksempel velger du skolesatsingen fremfor idrett eller du kan velge å være hjemme fremfor å dra ut på byen. Du kan også velge arbeid dersom du tilbys flere jobber. Men veier kan også være at du med utgangspunkt er i Bergen, velger Hardangervidda fremfor Aurdalsveien for å komme deg over til Vestfold. Du kan også velge å ikke velge. Å ikke velge er også et valg. For eksempel kan du velge å gå tur og ikke vaske opp bestikk. Vi vet det på grunn av vår livserfaring. Veier er mangfoldig når det gjelder valg. Men kun den enkelte velger ut fra tanker, erfaringer, vurderinger, handlinger osv.

For oss er valg en viktig del av livet. Å velge det du ønsker å satse på og å ikke velge det du ikke har lyst å satse på. Selv om noen ganger må du gjøre noe du ikke har lyst, er også et valg. Hele tiden, hvert eneste sekund er valg tilstede. Det er umulig å si at du ikke velger. Du velger uansett om du tror du ikke velger. Å si at du ikke velger, er likevel et valg. Det er vel og greit.

Du kan stå foran et valg på sikt. Jeg skiller valg på to måter. Øyeblikkelige valg innebærer at du velger nå. Mens valg på sikt er å bruke tiden til å vurdere ulike valgmuligheter. For eksempel sitter jeg her og tenker og skriver ned mine tanker om valg. Det er mine øyeblikkelige valg. Å velge det jeg skriver om, er også et valg. Eller at jeg vet at bilen min trenger vask, men jeg velger å utsette dette til senere tidspunkt. Mens valg på sikt kan jeg illustrere et eksempel: Du har fått studietilbud ved en høgskole. Fristen for svar for å ta imot dette tilbudet går ut den 10.juni. Du har 8 dager på deg å vurdere seriøst om du skal velge å takke ja eller nei. Det gir deg tidsrom. Det gir en ansvarsfølelse. Det betyr at du har et ansvar for livet ditt. Hva kan dette studiet bidra til din fremtid? Hva vil fremtiden din være om du ikke velger dette studiet? Det er motsetninger som gir rom for tanke. For det er en ting som er helt sikkert: Du styrer over ditt eget liv. Om du velger fornuftig eller ikke, er opp til deg. Slik er det også for alle mennesker som lever. 

Å leve er å velge! Uten valg er det intet liv. 

Kampen om teksting på TV2

Døvemiljøet mot TV2.
Vi døve går til kamp mot TV2, fordi de har krenket oss. Vi kjemper derfor for å bli anerkjent som TV2-seere. 

Dialogen svikter.
TV2 har ansvar for å kunne prøve å utvikle tekste-teknologien. De kan gjerne samarbeide med NRK, fordi NRK har veldig god erfaring i denne utviklingen. Men slik går det ikke. TV2 vil ikke utvikle videre enn det de klarer å gjøre det i dag. Teksting på TV2 i dagens nivå er meget dårlig tilrettelagt. Resultatet er at tilliten mellom oss døve/hørselssvake og TV2 brytes og at dialogen svikter. Vi døve/hørselssvake erfarer dette som en enda mer krenkelse og utstøtelse fra TV2 som er en del av storsamfunnet. Dette gir grunnlaget for en konflikt som kan vokse ut. Hva gjør vi døve/hørselssvake?

Vi må ikke gjøre den samme feilen som vi gjorde i forbindelse med nedleggelsen av 3 av 4 skoleenheter under landets kompetansesentre og ikke minst den slappe demonstrasjonen i forbindelse med anerkjennelse av norsk tegnspråk som språklov. Vi var for passive til å demonstrere. Det var egentlig de døve ungdommene fra Oslo og foreldrelaget i Bergen som hadde æren for å vise sin kamp for døveskolenes eksistens. Resten kan bare glemme. Her må vi ikke gjøre samme felle hvis vi skal gjøre mot TV2. 

Døves demonstrasjon mot TV2 som har skjedd ifjor høst må tas alvor. Den demonstrasjonen må ikke forstås som en kamp fra en "svak" gruppe med liten betydning ut fra storsamfunnets perspektiv. Men som et uttrykk for behovet for anerkjennelse. Vi døve og hørselssvake er mennesker med følelser, erfaringer, tanker, sosiale evner osv, vi også. Vi er ikke syke, men mennesker med en mangel på sans som for de fleste av oss ikke er en katastrofe for livet. Vi er tilpasningsdyktige. Om samfunnets krav om like rettigheter skulle finne sted, så må TV2 gjøre noe med for å kunne trekke til seg døve og hørselssvake TV-seere som en del av samfunnets hele. 

Se og bli sett.
Jeg viser til den tyske sosialfilosofen Axel Honneth sitt syn på anerkjennelse. Anerkjennelse handler om å se og bli sett. Det er tre ting knyttet til anerkjennelsesbegrepet. 

For det første er anerkjennelse kjærlighet. Dette innebærer at menneskene har et felles behov for å elske og å bli elsket som bør etterleves. Dette innbefatter også oss døve, like mye som det er for blinde, døvblinde, rullestolbrukere, ME-syke, mennesker med psykiske lidelser, mobbeofre osv. Slik TV2 behandler oss døve og hørselssvake, er ikke høyst elskverdige. De overser oss. 

For det andre handler anerkjennelse også om rettigheter og at alle må anerkjennes som rettsubjekter. Hvis manglende betaling til TV-lisens blant døve er ytringer, så anerkjennes ikke døves ytringsfrihet. Dette sier jeg fordi manglende betaling til TV-lisens vil føre til svarte TV-skjermer. Urettferdig, hva? TV2 fratar vår rett til å delta i TV-opplevelsen på lik linje med hørende. Jeg opplever ofte at hørende ler av noen ikke-tekstede programmer, noe jeg ikke er med. Dette er rettighetsberøvelse fra TV2 sin side. 

For det tredje handler anerkjennelse om å bli inkludert i et verdifellesskap. Vi døve har rett til å inkluderes i det norske verdifellesskapet og har krav på tilretteleggelse av tekniske nyvinninger. TV2 har rett og slett penger nok til å skape nytenkning knyttet til tekstuell teknologi med hensyn til de som er døve og de som hører dårlig. Hvis TV2 ikke tekster på programmene, så vil de ikke inkludere oss døve og hørselssvake i samfunnet. Solidarisk?

Anerkjennelsens ramme og moral

Samfunnets verdier kan ikke forutsettes, men må alltid være i samsvarende med dem de skal gjelde for og konfliktene de skal løse (Lysaker 2007). Døve kan ikke forvente at TV2 skal gjøre teksting til topp stand i første omgang. Men at den teknologiske og økonomiske utviklingen kunne skje på sikt. TV2 bør derfor bli mer ydmyke og åpne for løsningsforslag der døve og hørselssvake har verdifulle erfaringer i det å være TV-seere. Derfor trenger vi dialog. Å se på TV uten teksting er det samme som å se i et meningsløst vakuum eller i et lufttomt rom. Det er forferdelig, og det vet vi alle som er døve og hørselssvake. Merk at det er mellom 400 000 og 500 000 mennesker i Norge som hører dårlig. Så lenge TV2 ikke samarbeider med oss, er dette klart diskriminering og krenkelse. Anerkjennelsen må også forholde seg til samfunnet, og kan ikke komme med et absolutt krav. Det er fordi ikke alle handlinger er aksepterbare. Og fordi anerkjennelse er et moralsk behov, krever den gjensidighet mellom samfunnsmedlemmene (Lysaker 2007). Her kan vi kreve gjensidighet med TV2 for å fremme bedre livsvilkår for oss som del av det inkluderende verdifellesskapet. 

Jeg mener at døvemiljøet har en egenverdi, fordi døve bidrar til den norske samfunnskulturen og -kritikken. Det er for eksempel Døveforbundets, døveidrettens og døveforeningenes arbeid for å fremme og ivareta døves interesser og rettigheter i samfunnet. Denne kritikken er i stand til å stille seg utenfor dagens rådende, økonomiske samfunnstyring. Til forskjell fra den lille, ubetydelige kritikken (her er døve ubetydelig i kritikken mot TV2), som ikke makter annet enn å gjenskape samfunnsproblemene. [Døvemiljøet] kan være en premissleverandør for nytenkning og nyskapende løsningsforslag på våre felles utfordringer (Lysaker 2007). 

Møtes gjennom dialog

Døve og hørselssvake må anerkjennes gjennom dialog. De må sikres sine rettigheter og sitt samfunnsmedlemskap. Og ikke bli latterliggjort eller forbigått, slik at kritikken gjøres til mindre. Men for at vår sak skal bli forstått av samfunnet og TV2, må deres arrogante og gjerrige holdning samtidig opphøre. Dialogen må gjenetablere den offentlige møteplassen for menings- og viljesbrytning (Lysaker 2007). Da må tilliten mellom oss, politikerne, myndighetene, TV2, foreldre og andre berørte etableres på ny. Dialogen som aldri kom i gang mellom TV2 og oss døve og hørselssvake, må i stedet bygge på gjensidig likeverd, forståelse og læring. For gjennom anerkjennende dialog kan vi og TV2/samfunnet kanskje forsones. 

Vi trenger kjærlighet!
Vi trenger et rettferdig samfunn!
Vi trenger et inkluderende samfunn der alle har muligheter til å delta!

Dette var dagens tanker, inspirert av Lysakers artikkel.

  
Kilde:
Lysaker, O. (2007): Kampen om anerkjennelse. En artikkel i Aftenposten, datert 6.mars 2007.        

Troens begynnelse – døve blir ikke trodd

Hvorfor blir døve ikke trodd som likeverdige mennesker med tanke på livets muligheter? Forutsatt at de får lov til å utfolde seg på sine egne måter, for eksempel arbeidsliv, utdanning, fritidssysler, osv. Døves evner og egenskaper undervurderes. Hva er grunnen til dette? Det har noe med døveundervisningens og politiske historie å gjøre. Når vi studerer døvehistorien, spesielt i undervisningens historie, vil vi forstå at oralistene (de som representerte idealet fra døvelærerkongressen i Milano 1880, der talemetoden ble anbefalt som en resolusjon til bruk av undervisning av døve i Europa) før 1960-tallet inntok sine stillinger som døvelærere ikke ut fra grunner, men av nedarvet tåpelighet. Med andre ord: vane eller tilvenning. Merk: mellom 1880 og 1960 var det ingen døve som var lærere. Hvorfor det? En oralistisk døvelærer ble til ikke på grunn av innsikt i de døves liv og erfaringer som døve mennesker og deres forhold til døvemiljøet og samfunnet generelt; hun var døvelærer ikke på grunn av en beslutning om å velge tegnspråk og døvemiljøet. Dette kunne ikke være riktig. Hun traff snarere på døvelærer-kallet i den tro at de kunne gjøre døve til ”normale” og døvemiljøet. Hun antok dem uten grunner – hun hadde ikke den innsikten som en medfødt døv som blir en tegnspråkbruker og en Deafhood’er. Hun trodde på oralistiske grunnsetninger som ikke sammenfalt med Deafhood's grunnsetninger.

Senere, da hun var oralistisk døvelærer og et subjekt som betraktet døvemiljøet som et objekt (se mine tidligere blogginnlegg om Skjervheim), fant hun kanskje ut noen grunner til støtte for sin tilvenning. Støtte til sin tilvenning kunne for eksempel være utdannelse (døvelærer eller spesiallærerutdanning, som grunnsetninger, som ikke sammenfalt med døves liv og erfaringer fra skolen samt deres voksne liv i forhold til samfunnet generelt) og fra andre oralistiske døvelærere som hadde samme perspektiv.

Man kunne ødelegge disse grunnene som de oralistiske døvelærere lot beskjeftige seg med seg selv, men likevel klarte man ikke å ødelegge deres holdning som oralistiske lærere. Man kunne for eksempel tvinge en oralistisk døvelærer til å fremlegge sine synspunkter mot tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning, da ville man se om hennes iver for oralistisk undervisningsmetode hviler på grunner eller tilvenning (vane). Tilvenning av oralistiske grunnsetninger uten grunner kaller man TRO (Nietzsche 2012:159-160). Denne troen som oralistiske døvelærere hadde gjennom historien forteller oss hvor blindt de var som godtok oralismen.

Og vi ser tendenser også gjeldende i dag. Politiske beslutninger er basert på troen på at døve kan integrere seg i samfunnet uten sosiale muligheter, er rett og slett et resultat av nedarvet tåpelighet. De vet ikke hva de gjør. De kullkaster (=ødelegger) døves muligheter som velutviklede mennesker. De forstår ikke at tegnspråket og ivaretakelsen av døvemiljøet er av uvurderlig betydning for deres personlige selvrealisering. Å delta i døvemiljøet er også med å forme en døv persons identitet og en ressurs for samfunnet generelt. Samfunnet trenger døve og døve trenger samfunnet, og det er svært gjensidig. Gjensidig anerkjennelse medfører en større innsikt om hverandre. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det virker som om økonomi står foran helsen i befolkningen. Det er svært tragisk og uklokt!

Troen eller innsikten – hva vektlegges i dag?

Litteratur: Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig

Et interessant innlegg om tegnspråk i Tegn og Tale

Jeg fant noe inspirerende tanker om tegnspråk i Tegn og Tale nr. 3 av mars 1928:

"Tegnsproget. Gode skoler og godt tegnsprok er idealet for døves velfærd og lykke gjennem livet, så de bliver gode borgere i landet. Den mann som kan få dannet et vakkert og fuldkomment tegnsprok til bruk for undervisningen for det hele land, fortjente ett værdig Monument.  Ole Tveiten"

Kampen for anerkjennelse av tegnspråket fantes også på denne tiden. Norsk idéhistorie for døve er noe som kan bidra til en større forståelse for hvorfor tegnspråket er avgjørende for mange døves liv og virke.


Hva idéhistorie betyr, hentet jeg opplysninger fra www.snl.no:

"Idéhistorie, gren av historieforskningen som systematisk studerer de teorier, ideologier eller mentaliteter (internaliserte tenkemåter) som gjør seg gjeldende, dominerer eller brytes med hverandre innenfor et samfunn eller en kulturkrets. Faget kan deles inn i politisk, filosofisk, religiøs og litterær idéhistorie avhengig av hvilket område den retter seg mot, men fagets styrke ligger primært i studiet av sammenhenger mellom disse områdene. I de vestlige land er idéhistorie mer eller mindre ensbetydende med europeisk eller vestlig idéhistorie. Faget er i det vesentlige basert på tekststudier, men f.eks. film og bilder har etter hvert blitt tatt i bruk.

Faget kan utføres som:

1) Begrepshistorie, som er studiet av hvordan bestemte betegnelser blir brukt og forstått i ulike epoker.

2) Motivhistorie, som er studiet av hvordan bestemte motiver i ulike typer tekster forandrer karakter i forhold til deres historiske omgivelser.

3) Ideologihistorie, som er studiet av ideologiers fremvekst og utvikling.

4) Mentalitetshistorie, som er studiet av internaliserte tenkemåter som sosialiseres inn i ulike epoker." 

Døvehistorie trenger ikke bare fakta, men også hvordan tankemønstre, kamp og ulike sammenhenger og kontekster gjennom tidene kan også ha betydning for den døvehistoriske forskningen.

Døve som fri ånd – et relativt begrep

Hva er en fri ånd? Vi kan kalle en fri ånd som tenker forskjellig fra andre. Hvem er de andre i denne sammenhengen? Det er de bundne åndene. Disse åndene hører innenfor en tenkemåte der man ”[…] forventer av [alle] ut fra deres herkomst, omgivelse, deres stand og embete eller på grunn av de herskende oppfatninger i tiden” (Nietzsche 2012:158). Historisk sett kan vi tenke oss oralistene som de bundne åndene som hersket over døve mennesker. Døve mennesker kunne også være bundne ånder hvis de underkastet det oralistiske regimet. Det er dette Tomas Kold Erlandsen snakket om i forbindelse med hans bok Castberggårdssyndromet. Det fantes noen få døve som trosset mot dette regimet. Disse kan jeg gjerne kalle frie ånder.

En fri ånd tenker forskjellig fra andre i samfunnet. Hvorfor?

Det kan finnes to årsaker til at den frie ånden tenker forskjellig fra de andre, slik jeg forstår Nietzsche:

1. Fordi en fri ånd ikke inntreffer de bundne åndenes forventninger av ham. Han tenker annerledes og har et annet syn på livet enn de bundne.

2.  Fordi en fri ånd reagerer mot de herskende oppfatninger i tiden

En fri ånd er en person som har tatt egne veier. Alle mennesker er underkastet forventningene i samfunnet. Veldig mange av dem klarer ikke å riste av seg fra samfunnet. Med andre ord kan vi si at forventningene til de herskende oppfatninger har gjort veldig mange mennesker til ”fanger”. Samfunnet er som et ”fengsel” på mange måter. Dette ”fangenskapet” fører til at noen få mennesker har et begjær: etter å finne en vei ut av dette ”fangenskapet”. Som når man går seg vill i skogen, tenker man på å finne veien ut eller som om man er fanget i en brønn og tenker på hvordan man skal komme seg opp av den. Mennesker som klarer å komme seg ut av ”fangenskapet”, er nettopp de frie ånder.

Tankegangen er den at den frie ånd er unntaket fra den moralske rammen samfunnet har skapt gjennom tidene, mens de andre som er innenfor dette ”fangenskapet”, de kalles for bundne ånder, er regelen. De er konforme mennesker. De ser ikke alle muligheter klart på bordet. Det er deres svakhet. Men de er sterke i mål, plan og handling. Den moralske rammen som de konforme mennesker representerer kan derfor være gjenstridig for den frie ånd. Den frie ånd kan tenkes en døv person som har vært ”fange” i de herskende oppfatningers bur og som senere innrømmet sin Castberggårdssyndrom. Dette er en måte å befri seg fra ”fangenskapet”. Etter den personlige innrømmelsen kan man ta en revurdering av egne personlige verdier og vurdere hvordan det var å forholde seg til fortiden samt å forholde seg til nåtiden. Vi trenger en aktiv glemsel for fortiden. Alle mennesker har drømmer og ønsker som kan oppfylles. Men det krever mål, innsats, revurderinger, gjentakelser, skapende, kreativitet osv. med utgangspunkt i nåtiden fordi det er en tid vi orienterer oss mot fremtiden. Alt dette foreligger i den fremtiden som står foran enkeltes valg og handling. Den frie ånden har mange muligheter å velge, og det er hans sterke side. Hans største problem er å finne den rette muligheten, og dette er hans svake side. 

Basert på den moralske rammen på de ulike tidene i historien var de bundne åndene, eksempelvis oralister, medisinere, tekniske døvepedagoger (dvs. de som var opptatt av ørets, talens og munnavlesningens betydning) osv. redde for at denne rammen krenkes/ødelegges av de frie åndene. Det er to grunner til denne redselen:

1. En fri ånds frie grunnsetninger har sin opprinnelse i en sykelig trang til å vekke oppmerksomheten, eller

2.  de frie grunnsetningene fører logisk til frie handlinger, noe som betyr at slike setninger er uforenlige med den moralske rammen (Nietzsche 2012:159).

En fri grunnsetning forstår jeg en fri ånds livsytringer/-erfaringer. Med de frie ånders egne erfaringer kan føre til at man i ettertiden vil oppdage at deres frie grunnsetninger kan ledes bort fra hodets forskruddhet og ubalanse. For eksempel tenker jeg meg veien til Deafhood der man er seg bevisst sin døve identitet som en erfaring blant døve. Det er deres egne erfaringer som betyr mest. Men likevel er det dessverre vanlig at de livsviktige frie grunnsetningene ikke blir hørt eller fulgt opp av staten/departementene. I stedet for dette vil de bundne, forskrudde og konforme politikerne holde fast ved sin moralske og politiske ramme, tiltross for at ”sannheten” ligger hos disse frie grunnsetningene. De bundne vet det godt selv, men de vil holde styr på samfunnets utvikling på deres premisser. Disse premissene kolliderer dessverre med de frie grunnsetningene. De to avledningene av den frie åndens virksomhet er ærlig ment; det er et faktum at en fri ånd dukker opp på grunn av den ene eller annen måte. Det er den frie åndens kamp for anerkjennelse som mennesker, for rettigheter og for likeverdig deltakelse/solidaritet i samfunnet. Påstandene til de frie åndene som kommer til ad de to veiene (de frie grunnsetningene), kan være sannere og mer pålitelige enn de bundne, forskrudde og konforme åndenes påstander. Poenget ved erkjennelsen av sannhet kommer an på at man har den. Og ikke på hvilken drivkraft som ligger bak jakten på den, eller hvilken vei man fant den på. F.eks. hvordan døveskolene eller kompetansesentrene for hørselshemmede blir styrt av hørende, viser en drivkraft der døve har svært liten innflytelse. Nietzsche påstår at hvis de frie åndene har rett, så har de bundne åndene urett, likegyldig om de frie åndene nådde frem til sannheten ut fra umoralitet (troen på at døvhet er natur/Deafhood), mens de konforme åndene ut fra moralitet hittil har holdt fast ved usannheten (troen på at døvhet er sykdom/problematiske/deafness).

Det er interessant å lese Nietzsche der han mener at det ”[…] for øvrig hører det ikke til friåndens vesen at han har riktigere oppfatninger, men derimot at han har løsrevet seg fra det nedarvede – uansett om det har vært en suksess eller en fiasko. Normalt vil han uansett ha sannheten eller i det minste sannhetsjaktens ånd på sin side: Han krever grunner, de andre krever tro (Nietzsche 2012:159)

Det kan tolkes slik at Nietzsche mener at det ikke er måten vi kommer frem til sannheten på som er viktig, men å frigjøre seg fra tradisjonen. Å kreve begrunnelser for noe og ikke bare tro er også viktig for Nietzsche.
    

Den døvblinde Harald Vik er et eksempel på en fri ånd som reagerte sterkt på ny endring av regler for rett til ledsager/tolk på fritiden. Han følte seg krenket at han tok opp kampen mot politikerne. Samt har det vist intervju med ham i Dagsrevyen der han fortalte om sine egne erfaringer om behovet for ledsager og tolk. Uten dette ville han ikke klare å leve et meningsfylt liv. Det er hans måte å forsvare døvblindes rettigheter.

Hva med skoletilbudet til døve elever i Norge og i Danmark? Som kjent skal 3 av 4 skoleenheter legges ned i 2014, har Kunnskapsdepartementet med Kristin Halvorsen i spissen ikke tatt hensyn til døves egne erfaringer som elever på døveskolene. Vi trenger kamp for opprettholdelsen av rett til skoletilbud for døve elever der de også har rett til det sosiale og levende døvemiljø med tegnspråk som kommunikasjonsform i sentrum.

Vi trenger absolutt en slags Deaf power-bevegelse i Norden. Vi trenger et sterkt nordisk samarbeid der Sverige, Finland, Norge, Island, Danmark og de baltiske landene kan stå sammen og vise forakt for de politiske og samfunnsmessige overgrepene mot døve som en språklig og kulturell minoritet, både historisk og vår egen tid. Det er ingen skam med en slik Deaf power-bevegelse i Norden. Det er en gyldig og nødvendig grunn. Det er fordi døve krenkes. Stor applaus til de puppe-aksjonene som organisasjonen Femen står i spissen i Ukraina! De er en slags feministisk makt som våger å reagere mot styremaktene. De har sin kreative måte å ta opp kampen mot styremaktene. Det er KUNST! 

Hvorfor kan ikke nordiske døve gjøre noe lignende? På andre måter! Det finnes mange kreative måter å ta opp kampen mot urettferdighetene som finnes overalt i samfunnet. 

Litteratur:

Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig

Erlandsen, T. K. (2012): Castberggårdssyndromet

Hvordan får døve og annerledesmenneskene fremskritt?

Med utgangspunkt i mitt spørsmål (Når samfunnet har en slik karakter - hvordan får vi da fremskritt?),  på enden av mitt forrige blogginnlegg "Spørsmålet om avhengighetsforhold mellom døve og samfunnet" vil jeg sitere Nietzsche i Menneskelig, altfor menneskelig (§ 224):

"Nettopp ved dette sårede og svake stedet blir samfunnet liksom innpodet med noe nytt; men dets kraft må i det store og hele være stor nok til å ta opp det nye i sitt blod og assimileres med det. De avvikende naturene er overalt av største betydning der hvor det skal følge et fremskritt i det store må det skje en delvis svekkelse. De sterkeste naturene holder fast ved fremskrittstypen, de svakere hjelper til med å videreutdanne dem."

Hvorfor vil de sterke holde fast ved den normalitetsidealistiske fremskrittstypen (kan tenke meg elitefolk som et eksempel)? Nietzsche sier ikke  noe om hvorfor det utvikles tåpelighet. Det er antakelig på grunn av at det skjer en stereotypisering av tenkning og atferd.

De sterke trenger "svake" mennesker til å videreutvikle samfunnet. Det er grunnen til at Nietzsche spør om hvordan vi kan skape fremskritt i samfunnet. Han skiller mellom to typer mennesker. De suksessfulle (elitefolk, de som har stor innflytelse på samfunnets utvikling) og de "tåpelige" (f.eks. arbeiderklasse, fattige, døve, Down syndrom, blinde osv.) (ordet "tåpelig" må ikke forveksles med de suksessfulles tåpelighet). Disse siste lider av en form for degenerasjon (moralsk eller åndelig forfall) og er ikke kommet "så langt" som de andre. Sammenlignet med de andre fremstår de som moralsk svake. Men det er ved disse alle åndelige fremskritt skjer og det er disse som hindrer tåpeligheten hos de suksessfulle i å ta fullstendig overhånd i et samfunn.

Nietzsche fremstiller noen steder de svake som individer med svake sider, eller kroppslige skavanker (lyter, sykdom osv.) som de må kompensere eller erstatte med for slik at de på bestemte områder utvikler egenskaper som er gunstige i forhold til de normale. Men her er det altså ikke snakk om moralske forskjeller. Dessuten har vi det at Nietzsche snakker om "sykdom" som noe godt eller fordelaktig, noe som gir en en god mulighet til å gjennomskue ting man tidligere ikke har innsett.

Kampen for livet krever altså at vi har et samfunn som inneholder både "sterke" og "svake" individer. Dette har ikke noe med Darwins utviklingsteori å gjøre.

Ja, annerledesmennesker har så mye erfaring i sin livsverden at de kan bidra masse positivt til samfunnsutvikling.

La annerledesmenneskene få sjansen til å vise sin areté (dygd). Det er verdifulle evner og egenskaper hos disse menneskene som samfunnet har bruk og/eller behov for.

Lytt til disse menneskene, og gjør samfunnet enda bedre!

Spørsmålet om et avhengighetsforhold mellom døve og samfunn

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skriver et sted i boken Menneskelig, altfor menneskelig:

”Av historien kan man lære at den stammen i et folk lever lengst hvor de fleste menneskene har en levende fellesskapssans som følge av likheten i deres tilvante og udiskuterbare grunnsetninger, altså som følge av deres felles tro” (Nietzsche 2012:157; § 224)

Er likheten noe som folk ønsker å gjøre med døve? CI (cochleaimplantat) som et bidrag til denne likheten? Er grunnsetningene ment å være ”sann” visdom blant gamle oralister (representanter for talemetoden i undervisning av døve elever) eller i form av forskningsresultater gjennom tidene? For eksempel Aristoteles’ påstand om at døve degraderes til dyr (fysis). Denne påstanden har hatt en sterk innflytelse på vitenskapen gjennom tidene. Er denne påstanden sann eller usann? Alt dette utgjør til sammen en felles tro som folk beskjeftiget seg? Er det grunn til å betrakte dagens pedagogiske vitenskap knyttet til undervisning av hørselshemmede som en ny-oralisme? Med ny-oralisme mener jeg en videreutvikling av den gamle oralismen der det legges mer vekt på tale og lydtrening og mindre på tegnspråk i undervisning. Her er tegnspråket ikke forbudt. Noe vi i dag kan kalle funksjonell tospråklighet. Den gamle oralismen var tegnspråket "bannlyst".  

Nietzsche skriver at med felles tro styrkes den gode, dyktige sed og skikk, her læres individets underordning, fasthet gis karakteren allerede som fødselsgave og videreutvikles gjennom oppdragelse (samme sted).

Sett i lys av døveundervisningens historie: Oralistene hadde for eksempel sed og skikk på deres premisser overfor døve elever. Disse elevene forskjøves til noe annet enn deres egentlige natur gjennom stimulering. De var blitt føyelige og dermed rammet av Castberggårdssyndromet. Med dette syndromet ble døve oppdratt til å være underordnet. Oralistene ga ”fasthet” til døve slik at deres karakter ble skjerpet i forhold til ”normalitet”.

Når jeg leser uttrykket ”fødselsgave”, forstår jeg det som en form for en kamp for å få anerkjennelse. Liksom en logrende og lydig hund overfor eieren slik at denne får noe godt å spise som en belønning for sin atferd. Veldig mange døve opplevde det samme som hundene. Siden kampen for anerkjennelsen er antropologisk (menneskelig) forankret, blir man manipulert, korrigert og disiplinert av ulike systemer. Skolene er et eksempel på et system som styrer elever. Det er positivt, men det må være grenser for hva man kan styre over en elev og hva denne eleven kan styre over sitt eget liv. Når jeg tenker på døveundervisningens historie, stiller jeg opp spørsmålet: Hva var grunnen til at de døve elevene lot seg styre av overordnede? Det kan være fordi staten og vitenskapene brukte statistiske undersøkelser for å finne ut hva som var gjennomsnittet for alle mennesker, hva gjaldt mortalitet, fødselsrater, mannstall, antall normal hørsel i befolkningen i forhold til antall hørselsnedsettelser osv. Med andre ord: Gjennomsnitt som måles i befolkningen blir til ”normaler” som så ”slår tilbake” og inn i befolkningen. Det er dette vi ser en udyktiggjøring av individene. Alderdom, ulykker og skrøpelighet setter enkeltindivider utenfor den akseptable normaliteten ved at de tas ut av sirkulasjonen og nøytraliseres (Farsethås 2006:14). Hvis statistikken viser seg at det å høre tilsvarer med gjennomsnittet, er mennesker som er døve utenfor den akseptable normaliteten. Dermed repareres "sykdommen" døvhet. Derfor stepper teknologene, medisinere og spesialpedagogene inn for dette. De representerer for fellesskapet. Når jeg leser Nietzsche, mener han at ”[…] faren for disse fellesskapene – deres basis er likeartede, karakterfulle individer – er den gradvis økende fordummelsen gjennom nedarving, som nå engang følger som en skygge etter all stabilitet” (Nietzsche 2012:157; § 224).

Jeg mener at oralistene var farlige for døve fordi de var ”likhetsbegjærende” og fordi døve ikke fikk mulighet til å stimulere sine praktiske selvforhold, det vil si personlige selvbilder eller identitet, på naturlig måte gjennom tegnspråk som kommunikasjonsmedium. ”Likhetsbegjærende” var de fordi de hadde en omgang med utdanningsinstitusjon (for eksempel spesiallærerskole eller lignende) som fordummet dem. De beskjeftiget seg med seg selv at det var veldig viktig at døve elever skulle lære seg å snakke og lese av munnen. Derfor var tegnspråket ødeleggende for eller hindret den utviklingen de mente var ”riktig” og ”sann” for døve. Og da uten å lytte til døves egne livserfaringer. Døve ble igjen som innesluttede individer. Slikt fremkalte psykiske lidelser hos mange døve. Når jeg mener at oralistenes holdninger fremkalte døves psykiske lidelser, er det fordi døve hadde omgang med forskrudde oralister som fordummet døve. Hvorfor var det flere eldre døve som fortalte meg at da de var yngre, pleide de å si at de hørende visste alt og at døve tok feil? Det var fordi døve var sterkt indoktrinerte at de selv ble helt forskrudde individer. Det var dette som produserte de døves praktiske selvforhold (det kan også bety personlig selvbilde) som var ute av balanse. Ja, oralistene var som edderkopper som forgiftet døve. Dette skjedde fra generasjon til generasjon. Døve ble sløve. Ikke rart. En psykisk tvangstrøye! Er dagens utvikling bedre i dag? 

Igjen er det spor i de psykiske lidelser hos døve i dag. Helt tydelig! Ja, og hva så? Menneskene er elven! Elven forandrer seg hele tiden. Derfor kan menneskene forandre seg gjennom å revurdere sine gjeldende verdier. Ut fra dette kan man vurdere nåtiden som utgangspunkt for å skape seg selv gjennom aktiv vilje til makt. Vilje til makt betyr egentlig etter nietzscheansk forstand å styre over sitt eget liv. Døve kan også gjøre det samme. Ingen unntak! Dette må ikke forveksles med å styre over andre. Dette tok Nietzsche sterk avstand fra. Han var motstander av tvang på mennesker.

Døve har lidd mye gjennom historien fra Aristoteles’ tid på grunn av gale vitenskapelige læresetninger. Disse setningene ble betraktet som ”sanne”, selv om disse setningene var reviderbare. Men revideringen var ikke de døves, men hørendes. Men da på 1800-tallet var den døve læreren Andreas Christian Møller overbevist på at tegnspråket var veien til intellektuell utvikling blant døve elever, ble denne overbevisningen forkastet av vitenskapene. I 1848 mistet Møller sin innflytelse til fordel for en ny daværende hovedlærer i Lars Smith som overtok døveskolen og grunnla oralismen. Dermed gikk de døves intellektuelle evner til grunne. For et overgrep! Hvis samfunnet hadde vært så klokt, så ville jeg sitere Nietzsche:

”Det er de mer ubundne, mye mer usikre og moralsk svakere individer som den åndelige fremadskriden i slike fellesskap henger på: de menneskene som forsøker noe nytt og overhodet mange slags ting” (Nietzsche, samme sted)

Vi kan tenke oss herr Møller var en av de ubundne. Han så mulighetene, dette var hans sterke side. Men han sto svakt: han visste ikke helt hva målet skulle bli, fordi han opplevde mye motstand av de mer konforme, sterke menneskene i fellesskapet. De konforme menneskene så få muligheter, det var deres svake side. Men de var sterke i sine mål. Det ble fortalt at foreldrene til Møllers elever ikke var fornøyde med hans undervisningsmetode som var basert på tegnspråk. De ville at deres døve barn skulle ha samme muligheter og nivå som hørende elever: døve skulle lære å snakke og lese av på munnen, og ja ikke minst å lese og skrive norsk. Men dette var veien til et liv i papegøyesk forstand. Døve lærte å snakke uten å forstå innhold. Og enda verre: døve ble ofte oppfattet i mange situasjoner som "God-dag-Mann-Økseskaft"-mennesker. Dette uttrykket beskriver en situasjon der svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre.

Videre skriver Nietzsche at ”Utallige av denne sorten går, på grunn av svakhet, til grunne uten å etterlate seg noen særlig synlig virkning; men for det meste løser de, særlig når de har etterkommere, opp stivheten i samfunnet og tilføyer fra tid til annen fellesskapets stabile element et sår” (Nietzsche, samme sted). Her sikter jeg til eksemplene: døveskolene i Norge er nå historie og går inn i glemselen. Døveforeningene sliter med innflytelse og økonomi, og er i ferd med å forvitres. Har døve etterkommere, kan de løse opp stivheten i og kan bidra til et bedre samfunn. Men vil det komme etterkommere av vår generasjon? Her snakker jeg ikke om CI-brukere, men døve uten CI. I mitt øyemed er CI-brukere ikke etterkommere. De er ofre for normalitetsidealet, edderkoppene har dem i nettet. De er uskyldige fordi de opereres som småbarn. De har ingen myndighet til å avgjøre. Det må foreldrene ta.  

Nå spør jeg, slik Nietzsche også spør: Når samfunnet har en slik karakter – hvordan får vi da fremskritt?

Litteratur:

Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig. Oslo: Spartacus Forlag AS

Farsethås, H. C. (2006): Forsørgelsesbyrden. En samtale med Foucault om biopolitikk, rasjonalitet og regjeringskunst. En mastergradsoppgave ved Universitetet i Bergen. 

Døv, dansk student

Som del av et oppdrag jeg holder på med, fant jeg en interessant og morsom historie fra Danmark. I De Døves Blad nr 9 av november 1911 på side 71, fortelles det at en døv student tok examen philosophicum:

"En døv tager examen philosophicum. Den døve danske student Gustav Emil Poulsen har iflg. "N. Tidskrift før D.skolan", i sommer bestaaet examen philosophicum med udmærkelse,"

På norsk bokmål kan dette skrives (min oversettelse fra gotisk skrift):

En døv tar examen philosophicum. Den døve danske student Gustav Emil Poulsen har iflg. "Nordisk Tidskrift fõr dõvskolan", i sommer bestått examen philosophicum med utmerkelse.  

Virkelig morsomt! Det viser at døve hadde gode evner og egenskaper til å ta utfordringer uansett hva det måtte gjelde tiltross for døvhet. Når jeg leser slike historier, blir jeg mer og mer stolt som døv.

Kan døve bli jurister, siviløkonomer, direktør for hørende firmaer eller konserner? Norge har nå en døv filosof (MA), en døv sosialantropolog (Ph.D), noen døve har tatt mastergrad i tegnspråk, en døv sykepleier, noen er blitt sexologer osv. Ja, jeg mener det er fullt mulig for døve å ta utfordringer der hørende ikke tror det er mulig.   

Det er bare å sette i gang deres drømmer og virkeliggjøre det. Alt er mulig! Kom igjen! 

Theori og praxis følges ikke altid ad

Jeg fant en artikkel i De Døves Blad, nr.1/1905, side 8 med overskriften Theori og praxis følges ikke altid ad.:

"Det er iaar 100 aar siden den store tyske filosof Kant (i Kønigsberg) døde. Hans filosofi gir desværre bl.a. ud paa at gjøre den menneskelige fornuft til øverste dommer i alle aandelige spørgsmaal. Ved leilighed kommer Kant ind paa en omtale af døvstumheden, hvori han dog sikkert er mere paavirket af samtidens fordomme end af personligt fiendskap til oplærte døvstumme: "Naar den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale, og følgelig - mener Kant - kan den døvstumme aldrig erhverve sig den fulde menneskelige fornuft, men kun noget, der ligner fornuften, en reflex af fornuften."

   

   Han er saaledes ikke naaet synderlig videre i sit syn paa den døvstumme end den græske filosof Aristoteles, der levede over 2000 aar tidligere, og som ansaa den døvstumme for et ufornuftigt væsen, der er uimodtageligt for undervisning.

   Men medens den rene fornufts lys fra Kønigsberg skinnede ud over hele Tyskland, fuldbyrdede Heinicke i Eppendorf og de l'Epée i Paris i stilhed arbeidet paa den aandelige opvækkelse af de døvstumme, og disse to, den store filosofs samtidige, har vi at takke for, at der blev skudt en bresche [bresje] i fordommene mod den døvstummes evne til at lade sig oplære og derigjennem erhverve sig den menneskelige fornuft." 

Interessant historisk linje i filosofihistorien: Fra Aristoteles til Kant. Godt at vi hadde Heinicke og l'Epée som trodde på døves evner og egenskaper, selv om de to hadde ulike utgangspunkter: den tyske metoden (talespråk, munnavlesning, skrift og lesning) og den franske metoden (tegnspråk, skrift og lesning).

Kants fulle argument i kjede ser slik ut på bokmål:

"Når den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale, og følgelig - mener Kant - kan den døvstumme aldri erverve seg den fulle menneskelige fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften."

Min tanke er at Kant har brukt logiske formler til å argumentere for sine synspunkter under forutsetning av at disse formlene var logisk gyldige. Når vi finner ut at en logisk formel er logisk gyldig, kan vi undersøke om premissene er sanne og om disse fører til at konklusjonen også er sann. Med andre ord: For at konklusjonen skal være sann, så må premissene også være sanne. Saken var den at en eller flere av premissene ikke var sanne. Når jeg sier dette, var at Kant ikke visste om tegnspråkets rolle og betydning for de døves personlige utvikling. Et annet premiss som Kant manglet, var at han ikke var klar over at den tidligste kommunikasjon på tegnspråk hadde en stor betydning for den optimale personlige utviklingen. Derfor er Kants påstand uholdbare når vi studerer døveundervisningens historie. Jeg deler gjerne opp argumentet i to, der en av dem er døves mangel på tale som følge av hørselstapet og den andre delen er døves manglende menneskelige fornuft som følge av manglende tale:

Argument, del 1:

Premiss1: Hvis den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale.

Premiss2: Den døvstumme kan ikke høre

Konklusjon: Derfor: Den døvstumme kan ikke tale.

Dette argumentet er logisk gyldig, men en av premissene er usann. Dette gjelder altså ut fra det medisinske og oralpedagogiske perspektiv. Når vi leser døveundervisningens historie, har vi fått med oss at noen døve hadde lært å snakke selv om de ikke kunne høre. I tillegg har vi sett at noen døve i dag kan snakke etter døv prosodi, det vil si typisk døv tale som ikke er på høyden med hørendes tale. . 

La meg gjenta dette:

For at konklusjonen skal være sann, så må også premissene være sanne. Ut fra Kants argument, del 1, ser vi at konklusjonen ikke fyller dette kravet. Derfor er dette argumentet uholdbar.

Men på den annen side: dette er et paradoks fordi døve i utgangspunktet ikke kan lære å høre sin egen stemme. Dette betyr egentlig ikke at det er en selvfølge at døve er redusert til noe lavere enn hørendes. På en måte er premissene og konklusjonen sanne. Fordi døve ikke kan høre sin egen stemme, kan hun derfor ikke snakke. Igjen betyr dette at døve kan bruke andre evner enn hørendes: tegnspråk som grunnlag for døves personlige utvikling. Det finnes altså andre kommunikasjonskanaler enn den auditive og vokale, nemlig den visuelle og gestuelle kommunikasjonen. Det som Kant ikke fikk med seg! Selv om Kant manglet viten om denne type kommunikasjonen, er argumentet holdbar i døves rette forstand. 

Argument, del 2:

Premiss1: Hvis den døvstumme ikke kan tale, så kan han aldri erverve seg den fulle menneskelig fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften.

Premiss2: Den døvstumme kan ikke tale

Konklusjon: Den døvstumme kan aldri erverve seg den fulle menneskelig fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften

Dette argumentet er også logisk gyldig. Men dessverre er premissene ikke sanne. Ettersom det finnes minst en døv person som kan snakke selv om han ikke kan høre. Det Kant, som sagt, ikke fikk med seg tegnspråkets betydning for de døves personlige utvikling, er konklusjonen i dette argumentet usann. Det som hindrer døve i å utvikle i takt med gjennomsnittsmenneskets (tilsvarende det ideale mennesket), er at døve har et  informasjonshandikap. Fordi samfunnet ikke tilrettelegger døves fulle behov, bare delvis. Døve mennesker har den fulle menneskelige fornuft på lik linje med hørende hvis de får tilrettelagt undervisningen og livet på en god måte. I dette er argumentet, del 2, derfor alvorlig feilbarlig og uholdbar.

Situasjonen hadde vært annerledes om Kant fikk med seg at døve kunne utvikle sine intellektuelle evner gjennom tegnspråk, skriving og lesning. Fordi sannheten er et paradoks: døve kan i utgangspunktet ikke tale fordi hun ikke kan høre sin egen stemme, men likevel kan hun oppnå et høyt intellektuelt nivå gjennom tegnspråk, lesning og skriving.

At Kant våget å komme med en slik påstand, er etter min mening et resultat av hans manglende viten om døves utvikling av evner og egenskaper på deres naturlige premisser.  

Døvhet i betydningen av medisinsk definisjon som norm og det å være hørende som unntaket

Hørende som ”den mentale catwalken” for døve gjennom historien?

Jeg leser en kort og interessant anmeldelse i UiB/FoF (Institutt for filosofi og førstesemesterstudier) sin hjemmeside, http://www.uib.no/fof/nyheter/2013/01/sykdommen-som-norm-og-det-normale-som-unntaket, der professor i filosofi Lars Fredrik Svendsen viser sin bekymring for at vi setter sykdommen som norm og det normale som unntaket. I følge ham kan det normale ende opp som ”den mentale catwalken”. Den påstanden som Svendsen nå formulerer, har jeg derfor tenkt på en annen måte. Fordi den er meget interessant og aktuell for mennesker som føler seg som avvikere. Alt i alt kan denne påstanden være verdifullt bidrag til en forståelse av gjensidig anerkjennelse som noe grunnleggende og antropologisk betinget. Dette er bare min forforståelse av hva som står i anmeldelsen. Grunnen til at jeg skriver om dette, er mine egne og andre døves erfaringer som avvikere. En avviker er en person med krenkelseserfaringer. 

Før jeg skriver videre, vil jeg nevne en interessant metafor der Svendsen beskriver om supermodellene på catwalken der publikummet sitter og studerer dem. De får lett en følelse av at de ikke oppnår der supermodellene er. En slik følelse kan gi utslag for å bli offer for avvikstempel. Basert på dette ville mange underlegge seg et medisinsk behandlingsregime. Her tenker jeg for eksempel på sangeren Michael Jackson. Han ville ikke være negroid og derfor ville han underlegge seg et slikt regime for at han kunne oppnå det han ønsket seg: å bli mest mulig hvit. Altså var de hvite ”den mentale catwalken” for Jackson.

Noe av det samme opplever døve i forhold til hørende. Hørende er ”den mentale catwalken” for døve på grunn av integreringsprosessen som nå foregår i Norge. Nedleggelsen av 3 skoleenheter i de gamle kompetansesentrene, cochleaimplanat-satsingen, fra statlig til kommunal ansvarliggjøring for lokale skoler der døve integreres osv. taler for seg. Cochleaimplantat (CI) er et annet eksempel på et tilbud til døve slik at de kan høre. Rikshospitalet, Haukeland universitetssykehus og andre sykehus som har noe med CI å gjøre, er etter min mening blitt medisinske behandlingsregimer for døve for at de kan tilnærme seg det normale, det å ”høre”.  

Døve voksne mennesker som bruker CI flittig, er andre eksempler på ”den mentale catwalken” som det medisinske behandlingsregimet har formet. På denne måten er det slik at favorisering av CI-brukere har skapt et skille mellom døve med CI og døve uten CI. Mange døve uten CI kan føle seg mer utsatt for avvikstempel i forhold til døve med CI. Misforstå meg ikke: Det er ikke slik at det oppstår konflikt i døvemiljøet internt, men at dette har skapt refleksjoner og diskusjoner om hva det betyr å være døv i et samfunn som fungerer som ”den mentale catwalken” og som favoriserer døve med CI. 

Mitt poeng er, derav overskriften og det innledende spørsmålet, at ”den mentale catwalken” har gjort døve mer "syke" enn det å kunne anerkjenne mangfoldet og forskjellighet for de menneskene slik de er. Som Svendsen sier: ”Det er lett å gjøre ens diagnose til ens identitet. Da glemmer vi gjerne hva diagnosen ikke forteller noe om, nemlig hvilke positive ressurser som bor i et individ.” Ordet ’døv’ var ikke skapt av døve selv, men hørende i historien som har stemplet slike mennesker som manglet hørsel. Utgangspunktet var, er og blir at det er menneskene som ikke hører, likevel har positive ressurser i seg. Disse positive ressursene ble i historiens forløp undertrykket av ”den mentale catwalken”. Denne har produsert døve til livsudyktige mennesker siden døvelærerkongressen i Milano i 1880 der resolusjonen for oral undervisning av døve ble en realitet.  

Merk ”Den mentale catwalken”! For et uttrykk! 

Døv-hørende-forskjell versus døv-hørende-likhet

Jeg er ikke ute etter å gjøre en negativ kritikk mot den gamle oralistiske filosofien, men er ute etter å forstå hvordan utviklingen eller sammenhengene lå til grunn for denne filosofien.

Jeg lar meg inspirere av den belgisk-franske filosofen Luce Irigaray sin kjønnsforskjells filosofi fordi jeg mener at hennes filosofi kan bidra til en forståelse av hvorfor den gamle oralistiske filosofien ikke tok hensyn til døves livserfaringer.

Som vi vet, har den gamle oralismen vært rådende fra omkring 1880 til litt utover 1960-tallet. Den gamle oralismen forstår jeg en undervisningsmetode der døve opplæres til å kunne lese av på munnen og artikulere med egen stemme, og samtidig var tegnspråket fratatt dem. Blant annet har de også drevet med manipulering, korrigering og disiplinering etter samfunnets normer. Det er sikkert mange døve i dag som stiller undrende til spørsmålet om hvorfor den gamle oralistiske filosofien ikke ville åpne muligheten for tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning for døve.

Jeg har derfor tatt for meg noen logiske undersøkelser knyttet til denne problemstillingen. Som sagt er jeg fascinert over Irigarays filosofi om kjønnsforskjeller. Med dette som utgangspunkt vil jeg prøve å skape et nytt begrep med innhold: Døv-hørende-forskjell. Poenget med dette er at døv-hørende-forskjell bør komme frem i lyset fremfor å minimere den. I vår døvekultur har vi diskutert om skillet mellom biologisk døvhet og kulturell/sosial døvhet. Biologisk døvhet er knyttet til natur, mens kulturell/sosial døvhet handler om kultur og samfunn der døve er involvert i både minoritets- og majoritetssamfunn.  I det biologiske og kulturelle perspektivet er samfunnets døv-hørende-normer uttrykk for sosiale oppbygninger, i stedet for medfødte essenser. Slik jeg ser det, er det snakk om at dette perspektivet blir å vise at forskjellen mellom døv og hørende ikke er naturbestemt, men heller kulturbestemt. Når vi sier at det er kulturbestemt, så må det ligge til grunn for at det er politisk mulig å forandre den. Men denne blir en konsekvens av at mye av denne døvekulturelle kritikken har tatt form av en likhetspolitikk der målet er å minimere eller forminske døv-hørende-forskjellens betydning. For eksempel Norges Døveforbunds uheldige budskap ”Ja takk til begge deler, CI og tegnspråk”. Sekvensen ’Ja til CI’ er etter min mening en tendens til å skape en likhet mellom døve og hørende.

Jeg våger derfor å gå på motsatt vei: jeg mener at denne døv-hørende-forskjellen ikke kan begrenses. Å mene at døve og hørende er like eller døv-hørende-likhet er viktig, eller å prøve å nøytralisere døv-hørende-forskjell betyr for meg bare en gjemt favorisering av det hørende idealet. Dette fører til et resultat av at vi døve blir ”hørende” i en eller annen forstand, eller med andre ord: resultat blir døv-hørende-likhet. Er det dette vi ønsker?

Hvis oralismen har hatt innflytelse på døve og gjorde dem til døv-hørende-likhet, så var døv-hørende-forskjell et slags blindpunkt for den oralistiske filosofien. Fordi den oralistiske filosofiens tradisjonelle subjekt i realiteten er en hørende der idealet var å få døve til å tale og lese av på munnen og samtidig å bli ”lik-hørende” som mulig. Den oralistiske filosofien har urettmessig framstilt hørendes erfaringer som universelle, og samtidig ikke tok hensyn til døves erfaringer. Det såkalte blindpunktet var antakelig årsaken til at døves livserfaringer ikke ble lagt vekt på. Det er derfor undertrykkelsen fant sted gjennom over hundre år. Vi satt for lenge inne i hulen og levde etter skygger.

Ikke rart at boka Castberggårdssyndromet er kommet for å bli. Som en vekker for vår døve bevissthet. Castberggårdssyndromet er etter min mening et forsøk på å få de sittende døve i hulen ut av den og se virkelighetens lys, skjønnhetens lys. 

Å leve som døv og å være stolt over å være døv er bare helt skjønn! Lev i forskjell med god samvittighet! 

Dialog eller debatt?

Jeg har tenkt over spørsmålene:

Tenk over samtaler du har hatt og som du fremdeles husker. I hvilken grad var samtalene debatter, og i hvilken grad var de dialoger [...] ? Hvordan virket samtalene på deg? Hva skjedde under samtalene, og hva skjedde etterpå? (Svare 2006:17).

Jeg er i midten av en interessant lesning av boka "Den gode samtalen. Kunsten å skape dialog" ved filosofen Helge Svare. Det var en tilfeldighet at jeg leste denne boka om dialog fordi jeg har vært i en interessant samtale med flere menn om noe for ikke så lenge siden. 

Slik jeg forstår Svare, mener han at det er et skille mellom debatt og dialog. 

Ordet debatt kommer fra det latinske ordet 'debattare'. Det betyr 'å slå fra seg', 'kjempe' eller 'nedkjempe'. En debattant er en kriger, debatten er en slagmark, de andre er fiender, og målet er seier (Svare 2006:12). Debattanten oppnår seieren gjennom ikke bare å forsvare sin egen posisjon, men også kunne angripe og undergrave de andres posisjoner. 

Debatt kan for eksempel være mellom politikere der meninger brytes, men kan også skje der to eller flere mennesker kommer sammen (Ibid). Debatter kan vi også finne på TV-programmer der politikere, fagfolk, eksperter og andre med jevne mellomrom kan komme til verbale slagsmål, osv.. 

Mens ordet dialog er av gresk opprinnelse dialogos som er en sammensetning av to ord: dia- som betyr 'gjennom', og logos som betyr 'ord', 'tale' eller 'fornuft' (Svare 2006:10). En dialog er altså:

• virksomhet som utøves gjennom ord
• er fornuftig
• kan bestå av flere personer

Eksempler på dialog kan være mellom lærer og elever, mellom mor/far og barn(a), mellom venner, mellom selger og kunder, osv. 

Når jeg tenker over den samtalen jeg har hatt og som jeg fremdeles husker, var en blanding av debatt og dialog. Det var et treff for kulturopplyste menn på Kampen Bistro i Oslo. Denne samtalen var som en het potet. Min utfordring som filosof i en slik samtale var ganske interessant. En av mennene, som foreslo et bestemt tema for samtalen, begynte å innlede temaets kjerne. Etter at innledningen var gitt, opplevde jeg at det var en debatt der noen "kriger" mot hverandre gjennom argumenter og begrunnelser. Men så begynte debatten å avta og istedet ble det en slags innsiktsdialog (Svare 2006:19) der vi lyttet til hverandre og sette spørsmål slik at dette førte til økt innsikt om temaets kjerne. Med andre ord: Denne samtalen var, etter min mening, i høy grad debatt i begynnelsen. Debatten gikk over til en ren dialog der alle prøvde å forstå temaets kjerne. I denne samtalen var det ingen vinnere eller tapere. Men at vi kom ut av denne samtalen som noe godt og positivt. At denne samtalen har gitt oss en berikelse på forståelsen omkring temaets kjerne. Å akseptere at vi kan være enige eller uenige, er en dyd.  

For meg virket samtalen som en lærerik prosess der jeg ikke har tenkt på før. To eller flere hoder er som oftest inspirerende og bedre enn et hode. Fordi ethvert hode kommer det ut svært gode og mindre  gode argumenter for og mot hvilket som helst tema. Hver debatt og dialog er fulle av argumenter. Forskjellen ligger i at debatter er "krig" og dialog er "samarbeid". 

Etter at kvelden på Kampen Bistro var over, var jeg med en god kamerat hjem til seg. Vi satt i stua hjemme hos ham og reflekterte over hva som ble sagt under samtalen. Jeg opplevde dette som en slags refleksjonsprosess. Refleksjon betyr å se tilbake i tid og tenke på hva som har blitt sagt i debatten/dialogen. Altså har denne samtalen preget/påvirket meg i ettertiden. 

Hva hadde vi ha vært uten debatt og dialog?


Litteratur:
Svare, H.(2006): Den gode samtalen. Kunsten å skape dialog.Oslo: Pax Forlag AS

Et viktig, anerkjennende sitat

"Hvis jeg sier ja til en annen persons språk,
har jeg sagt ja til personen.
Hvis jeg sier nei til et språk, 
har jeg sagt nei til personen.
Fordi språket er en del av oss selv.
Sier jeg ja til tegnspråket,
sier jeg ja til de døve.
Og det er viktig å tenke på at de døve kan forlange å være døve,
vi skal ikke forandre dem,
vi skal undervise dem, hjelpe dem,
men de skal ha lov til å være døve."

Sagt av Terje Basilier, psykiater for døve