(CODA = Children of the Deaf Adults)
Fortelling om erfaringen
Det var en søndagsmorgen guttungen min, Filip, kom til meg
ved senga og spurte om vi kunne dra på kino. Jeg har lovet ham lenge og sa ja.
Deretter spurte han meg om han kunne invitere en kamerat som het Aleksander.
Han fikk lov til det, og ringte ham. Vi
ble enige om å velge kinoforestillingen «Kule Kidz gråter ikke». Jeg ordnet med
billettene. Etter en stund spurte Filip om Aleksanders tvillingsøster også
kunne være med. Jeg kunne ikke hindre det, ettersom de to gikk i samme klasse
som Filip. Hun het Ina. Slik ble det.
Utover kvelden gjorde vi oss klare til å dra, men først hentet
vi Aleksander og Ina. Straks de ble hentet, dro vi ned til Nesttun og parkerte
bilen min i et parkeringshus som lå ved siden av Bybanen. Det tok noen minutter
før vi steppet oss inn på en av Bybanens trikkevogner. Ina og Aleksander var
beskjedne unger som ikke sa et eneste ord til meg. Men de snakket som bøtter
mens jeg observerte deres måter å være på. For noen livlige unger!
Da vi endelig kom fram til Byparken, gikk vi rett til Bergen
kino. Jeg var foran de 3 ungene hele veien til kinoen. Jeg passet hele tiden
på at ungene fulgte etter meg. Da vi kom frem til kinoen, hentet jeg
våre billetter på automaten som jeg hadde bestilt og kjøpt på
internett. Deretter gikk vi til den andre kinoen, Magnus Barfot. Det var der
forestillingen skulle vises. Før vi gikk inn i salen nr. 2, kjøpte vi drikke og
popcorn. Da vi kom inn i salen, fant vi veien frem til de setene vi reserverte:
6.rekke og sete nr. 13-16.
Av vane trodde jeg at forestillingen ikke skulle vise tekst.
Men Filip gjorde meg oppmerksom på at den skulle tekstes. Han smilte og var
glad. Jeg var litt forbauset og ble selvfølgelig glad. Jeg fulgte hele filmen.
Opplevde også at Filip lo og så på meg samtidig som jeg også lo. Etter at
filmen var ferdig, diskuterte vi om hovedbudskapet i filmen. Han hadde sine
egne meninger som jeg hadde respekt for. Så forlot vi kinosalen. Da gikk jeg
bak ungene på vei til Bybanen.
Så var det Bybanen igjen fra Byparken. Vi kom tilbake til
Nesttun. Derfra kjørte jeg først Aleksander og Ina hjem, så hjem til oss. Takk
for en fin og uforglemmelig kveld.
Refleksjon over fortellingen om erfaringen
Alt begynte på grunn av en gammel avtale jeg hadde inngått
med Filip. Etter at jeg sa ja, så jeg gleden hans til å invitere Aleksander og
Ina. Hvis jeg hadde reflektert over hvor mye det betyr for han å invitere
venner, så hadde jeg ingen problemer med å forstå.
Som døv far har jeg lagt merke til at det ikke var så lett å
kommunisere med Aleksander og Ina fordi de var sjenerte og usikre. Jeg har
tenkt over hvordan jeg kunne kommunisere med dem, men det var ikke lett. Lære
noen enkle tegn eller skrive noen ord på papir … kanskje jeg også var sjenert
selv?
Da vi gikk fra Byparken til Bergen kino, ble det slik at
ungene gikk bak meg. Jeg undres på hvorfor det ble sånn. Var det fordi jeg ikke snakket? Hadde jeg ikke de samme evnene som en ansvarsbevisst voksen far
har med ungene fordi de snakker et felles språk? Eller er det normalt at unger
går bak voksne? Unger som føler seg trygg på at en voksen viser vei uansett om
man snakker eller ikke? Døvhet har vel ikke noe å si? Et annet aspekt: Jeg
merket at jeg ofte så til ungene ofte underveis for å forvisse meg at de var godt
samlet og fulgte etter meg. Om en av dem hadde gått seg vill, ville dette skapt problemer for meg. Dette skyldtes at foreldrene til Aleksander og Ina hadde
tillit til meg og dessuten som far til Filip. Men etter kinoen hadde jeg
eksperimentert med meg selv og ungene ved at jeg bevisst gikk bak dem på veien til
Byparken. Dette gjorde jeg på grunn av mine refleksjoner etter turen fra
Byparken til Bergen kino og benyttet tiden til å studere ungenes atferd. De
var til en viss grad usikre fordi de ikke visste hvor de skulle gå. Jeg sa
ingenting før de gikk litt «vill». Da fanget Filip blikket på meg og spurte: «Hvor
skal vi gå?». Jeg viste veiene ved hjelp av tegnspråk. Ina og Aleksander var
avhengige av Filip hele veien. Som far hadde jeg et ansvar: passe på at vi var
godt samlet hele veien. Det var som forventet: ungene spurte stadig vekk til
meg hvor de skulle gå. Da hadde hørende voksne foreldre kanskje fordelen pga.
auditiv kommunikasjon som jeg ikke har mulighet til. Men min måte å kommunisere
med dem var visuelt rettet.
Så var det teksting. Jeg hadde mine refleksjoner over
tidligere kinobesøk der filmene ikke ble tekstet. Som regel sovnet jeg i salen.
Min erfaring er at filmer uten teksting er søvndyssende for meg. Filip synes ofte
synd på faren sin. Men denne kinokvelden med «Kule kidz gråter ikke»
var helt fenomenal. Hvorfor? Jo, fordi jeg følte at jeg var inkludert i
opplevelsen av filmen. Jeg tok meg tid til å diskutere med Filip om filmens
innhold og budskap. Han var veldig engasjert og glad fordi han opplevde meg som
en far som fulgte godt med og visste hva filmen handlet om. Dette ga en god
følelse for meg å være far. De gangene filmene var uten tekst, følte jeg meg skamfull på vegne av det norske samfunnets vel.
Refleksjon over refleksjonen over fortellingen om erfaringen
Å glede barna er en av fedrenes viktigste oppgaver. Barna har
ikke samme toleranse for kjedsomhet som voksne. Det er selvfølgelig at barna
har godt av å lære at livet ikke er morsomt bestandig. Livet kan også være
kjedelig. Men når det er muligheter for moro og lek, er det helt fantastisk for
både voksne, ungdommer og barn. Å holde en avtale er en viktig prosess for
barna og ungdommer der voksne er forbilder. Dette er med å forme deres
bevissthet til å bli ansvarsbevisste mennesker, noe som innebærer at de forstår
at avtale er avtale. En avtale kan brytes med god grunn.
Noen ganger skulle jeg ønske at barna kunne beherske
tegnspråk, slik at jeg inkluderes i samtalen med dem. Denne gangen opplevde
jeg å være utenfor fordi de ikke kunne tegnspråk og jeg kunne ikke høre. Men på
den annen side tenker jeg det beste for Filip. Han har venner som han setter
stor pris på. Samtidig er det en glede for meg å se at Filip har mange venner.
Det jeg kan gjøre som far, er å være til stede for hans skyld. Det er alt for meg.
Å være «turleder» ved å gå foran ungene og å være «bikkje»
ved å gå bak ungene er to ulike erfaringer som er nyttig å reflektere over. For
meg er å være «turleder» det letteste. Da dette ikke kreves kommunikasjon. Men
å ha en godt øye til ungene underveis er utfordringen. Hvis jeg skal være «bikkje»,
kreves dette en viss grad kommunikasjon og blikk-kontakt med ungene. Egentlig har jeg ikke problemer med dette,
fordi Filip kan tegnspråk og fungerer som «tolk» for Aleksander og Ina.
Det med teksting … jeg mener at livskvaliteten er styrket i
forholdet mellom Filip og meg dersom jeg involveres i hans verden. Vi har
diskutert på en dypere plan enn vanlig. Dette merker jeg så godt etter
gjentatte kinobesøk der de fleste av filmene var uten teksting. Da hadde jeg
ingen mulighet til å diskutere med Filip om filmenes innhold og poenger.
Med dette innlegget har jeg økt min innsikt og forståelse for
hvor viktig det er for en far å oppleve involveringen i barnets verden. Dette
er mine personlige erfaringer som døv far til CODA-barn. CODA står for Children
of the Deaf Adults.
Øyvind