Motivasjon for å drive med noe

Hvorfor gjør vi ulike ting? Fordi vi vil det, kunne de fleste av oss si. Men så kommer et nytt spørsmål: Hvorfor vil vi det? Fordi vi har et motiv. Her kan vi si at vi er motiverte.

Det finnes mange ulike motiver for at man driver med noe: (la oss ta arbeidsliv som eksempel) Man vil utmerke seg, bli dyktige, man vil røre på seg, få utfordringer, man vil treffe mennesker som også er interesserte i et område som for eksempel arkitektur eller sosialantropologi eller rørlegging. Det vil si likesinnede.

Den psykiske energien er svært viktig for motivasjonen. En person som føler seg anerkjent av andre har lettere for å omgås med andre, ettersom hans/hennes praktiske selvforhold er positiv. En av våre felles viktige oppgaver er å skape motivasjon. Å ha kunnskap om anerkjennelse og krenkelse er avgjørende for å kunne gjøre det. Å ha kunnskap kan også være viktig for å legge ned arbeid for å stimulere medmennesker. Mange mennesker forutsetter at medmennesker har samme motiv som de selv, noe som ofte er feil.

Jeg tenker her på janteloven som et eksempel på krenkelse som virker umotiverte og farlige for mange:

1. Du skal ikke tro du er noe. 2. Du skal ikke tro du er like meget som oss. 3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss. 4. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss. 5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss. 6. Du skal ikke tro du er mer enn oss. 7. Du skal ikke tro du duger til noe. 8. Du skal ikke le av oss. 9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg. 10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Axel Sandemose 1933

Janteloven innebærer en krenkelse på menneskehetens unike, ulike og like potensialer. Den hindrer mennesket i å utfolde og utagere seg på sin egen naturlige måte. Derfor må den bort, for at mennesket skal ta vare på sine evner, egenskaper, ferdigheter og behov. Her har jeg lyst å innføre den motsatte av janteloven, altså anti-janteloven (egen omformulering fra "jeg"-,"meg"- til "du"-, "deg"-formen. Ettersom dette handler nettopp om å motivere andre gjennom å vise min anerkjennelse for andre):

1.Du er et enestående menneske!
2.Det er ingen andre som er helt lik deg!
3.Forskjeller mellom mennesker er mye viktigere enn likheter!
4.Det er noe ved deg som vi andre liker!
5.Du er et verdifullt menneske!
6.Jeg er sikker på at du kan gi noe til andre mennesker!
7.Du bestemmer selv hva som er godt for deg!
8.Den du er og det du kan, skal du bruke slik du vil!
9.Du har en egen evne til å snu det negative til det positive!
10.Din følelse av lykke kommer innenfra!

Dette virker på den individuelle dimensjonen. Siden vi som individer tilsammen lever i et fellesskap, så er det en viktig og nødvendig sak som gjelder i den sosiale dimensjonen. Immanuel Kants berømte læresetning, fortolket av den norske filosofen Arne Johan Vetlesen:

"Det går ut på at jeg - det vil si enhver - skal handle slik at handlemåten - eller maksimen, som Kant kaller den - kan gjøres til allmenn lov, en lov som kunne godtas av alle. Jeg kan ikke gjøre noe unntak for meg selv, men må handle på en måte som er allment aksepterbar. For eksempel kan jeg ikke legge til grunn for min handlemåte at det er greit at jeg lyver eller stjeler eller bedrar, men at ingen andre skal gjøre det" (Vetlesen 2007).

Hvordan skal vi motivere andre til å gjøre sine handlinger til slike handlemåter som godtas av alle, det vil si normer eller uskrevne regler? Her handler det om anerkjennelse, respekt og aksept av at vi mennesker er unike, ulike og like. Unike fordi vi har spesielle evner og egenskaper som kan utvikles på en naturlig og positiv måte. Ulike fordi vi er forskjellige som mennesker. Like fordi vi har samme rettigheter som mennesker i vår deltakelse i den sosiale verden, det være seg i mer eller mindre grupper som kultur, idrett, arbeidsplasser osv. Kulturelle tilbud gjelder for oss alle uansett bakgrunn, erfaringer, hudfarger, funksjonshemmede osv. Her kreves det motivasjon for å få menneskene til å forstå at de er unike, ulike og like og samtidig ha respekt for samfunnets normer. Derfor er menneskene avhengige av gjensidig anerkjennelse for å oppnå personlig selvrealisering. Altså: anerkjennelse krever anerkjennelse.  

Et innsiktsfull menneske forstår å ta individuelle hensyn i forhold til hver enkelt menneskes evner, egenskaper, ferdigheter og behov.

Hvis samfunnet fungerer på en måte som ikke tilsvarer med borgernes (menneskers) behov, så må vi også regne med at interessen for samfunnet blir dårligere. Kan vi tenke oss de narkomane som eksempler? Eller hva med massemorderen Anders Behring Breivik?

Vurderingen av motivasjon er problematisk fordi samme menneske kan ha varierende interesse i sitt forhold til medmennesker og samfunnet fra gang til gang. Faktorer som ikke har noe med samfunnet å gjøre, påvirker motivasjonen og energitilstanden.

På dette området er det vanskelig å gi generelle påpekninger, fordi motivasjonsstyrken varierer sterkt fra menneske til menneske. Det man med sikkerhet kan si er at en motivert borger får mye bedre utbytte av sin deltakelse gjennom gjensidig anerkjennelse enn den passive, uinspirerte borger. Denne regelen gjelder i første rekke innlæring: positive og negative moralske erfaringer. Til og med kunnskap om gjensidig anerkjennelse synes å bli påvirket av motivasjon forutsatt av at man selv har vært krenket. For man vet ikke hva anerkjennelse betyr før man selv er krenket.  

INNER PEACE!!!!!

Litteratur:
Vetlesen, A.J. (2007): Hva er etikk? Oslo: Universitetsforlaget

Idrett og anerkjennelse

I helgen 9.-11.september hadde det norske døvelandslaget i futsal hatt treningssamling ved Norges idrettshøgskole i Oslo. Jeg var engasjert som keepertrener. Min oppgave var å trene keeperne og oppfølging av deres utvikling frem til VM i Ørebro i Sverige i november. Min første tanke da jeg kom til samlingen var spørsmålet om hvordan spillernes selvtillit, selvrespekt og selvverdsettelse påvirker et lag. Et lag er helheten av personer som samarbeider og løser ulike problemer i spillet. 

Et lag som fungerer godt er avhengig av positive utøvere og støtteapparater som trenere, oppmann, materialforvalter osv. Å fungere godt betyr ikke å vinne bestandig, men at alle positive faktorer spiller inn i et lag. Om et lag vinner mye er jo i seg selv positivt. Men selv om det kan tape, kan det fungere positivt likevel. Alle lag kan ikke bestandig vinne. Å tape er en del av spillet. Å tape kan føre til at enkelte spillere er negativ ladet som igjen påvirker andre spillere til å reagere negativt. En slik holdning krenker hele lagets motoriske del, det vil si hele spillernes psykiske "motor" er dels svekket. 

For at et lag skal fungere godt tiltross for at det kan vinne og tape, er spillernes praktiske selvforhold av uvurderlig betydning for lagets utvikling. Det praktiske selvforhold til spillerne tilsammen er som en "motor" i laget. Selvtillit er et begrep som er meget brukt i idretten. Å tro på seg selv og sine ferdigheter på en positiv måte bidrar til individuell utvikling. Denne individuelle utviklingen er et bidrag til lagets psykiske "motor".  Selvrespekt handler om å oppleve likeverdien i laget der spillerne føler seg vel og bli sett på som mennesker og samtidig har samme muligheter på lik linje med andre. Dette skaper rettferdighet. Så har vi også selvverd. Begrepet selvverd handler om en følelse av et verdifellesskap og tillit som gir grunnlaget for deltakelse i laget. Disse tre begrepene er veldig viktige for at laget skal fungere godt. 

For å forstå hvordan laget skal fungere godt, må vi først erfare hvordan det er å oppleve/være i et dårlig lagmiljø som ikke fungerer. Et dårlig lagmiljø kan for eksempel være et lag av spillere/støtteapparater som krenker andre. Dette er det som vi kaller moralsk erfaring. Denne moralske erfaringen er grunnlaget for vurdering av normative retningslinjer for å forebygge unødvendige krenkelser i laget. For vi vet jo av erfaring at slike krenkelser er innviklete forutsetninger som går utover det praktiske selvforholdet hos spillerne. Vi kan gjøre fra en negativ til en positiv moralsk erfaring gjennom felles opplevelser.

Jeg har sagt til mine keepere at det er viktig å tenke positivt. Hvis en keeper gjør en feil i kampen eller på trening, så er det viktig å nullstille nuet for å konsentrere seg om de neste utfordringene på banen. Da er det viktig å glemme fortiden og heller vurdere denne feilen i ettertid. For å bli bedre. Min egen erfaring som keeper i mange år, var det så lett for meg å reagere negativt da jeg gjorde enkelte feil. Da kom jeg i den onde sirkelen. Jeg ble ikke en bedre keeper ved å tenke negativt. Dessuten var det også avgjørende for hvordan medspillerne og trenere opplevde meg som gjorde feil. Om de misanerkjenner en keeper, fører det til et negativt praktisk selvforhold hos keeperen. Derfor er anerkjennelse veldig viktig kraft for ham å snu fra den negative til den positive trenden. Dermed blir den gjensidige anerkjennelsen mellom keeperen og medspillerne/trenere god.

Mimesis

I den siste tiden har jeg vært med i en lesegruppe for helse- og omsorgsforskning i Bergen. Der fikk jeg kjennskap til den franske filosofen Paul Ricoeur (1913-2005). Et navn jeg har sett og hørt i mange år, men har ikke lest hans tekster. Etter å ha deltatt i lesegruppen, tok jeg meg tid til å se gjennom Ricoeurs tekster. Tekstene er litt tunge å lese, men samtidig meget interessant. Det som fikk meg til å fange et begrep gjennom ham, var mimesis. Dette begrepet er på gresk som betyr etterligning. I den greske antikken ble dette tolket som kunstnerens etterligning av naturen. På latin er det imitatio som kan oversettes til norsk: imitere eller etterligne. Men jeg mener med tiden har begrepet forandret seg. Jeg forstår dette som en måte å skape en prosess på nytt i all dannelse som for eksempel gjennom feiling og retting av personlige karakter og formidling av kunnskap som for eksempel tradisjoner, historier, filosofi, erkjennelse osv. Et menneske forandrer seg hele tiden gjennom mimesis.

Med tanke på Axel Honneths teori om anerkjennelse, er foreldre viktige mimesis for barna som første kjærlighet og vennskap, men også omvendt. Foreldre og barna etterligner hverandres roller på mange måter. Foreldrene lærer seg å være bevisste på kjærlighet og omsorg, mens barnet lærer å oppføre seg gjennom kontakt med foreldrene, og dermed blir det også omsorgsbevisst. Med tiden som barnet vil vokse og forandre seg, vil det lære å ta mer og mer ansvar for livet sitt. Det finnes forskning om dette, spesielt innen psykoanalytikken. For å forstå at kjærlighet er en bestemt form for anerkjennelse, er det viktig at det først må forklares "[...] hvordan affektive kjærlighetsbindinger er avhengige av barnets tidlig ervervede evne til å balansere mellom symbiose og selvhevdelse" (Honneth 2008). Med symbiose menes her forholdet mellom foreldre og barn til gjensidig nytte. Mens selvhevdelse betyr å kunne uttrykke uavhengighet og autonomi/selvinnsikt, presentere seg selv og reagere på andres handlinger, ta initiativ og sosial kontakt på en passende måte, ”lese” sosiale situasjoner og innrette seg, be om hjelp og informasjon og hevde sine rettigheter på en akseptabel måte, og skaffe seg venner.

Jeg kan nevne blant annet den britiske psykoanalytikeren David D. Winnicotts teori om tilknytning eller objektrelasjonsteori. Denne teorien er en erfaringsbasert beskrivelse av det han mener er typisk for anerkjennelse mellom foreldre og barn (Kermit 2010). Winnicott var interessert i hva som gjør at interaksjonsprosessen, det vil si samhandling, når denne symbiosen begynner å sprekke opp. Hans konklusjon var at med tiden vil de lære å akseptere og elske hverandre som uavhengige personer (Honneth 2008). Dette betyr at det er en gjensidig anerkjennelse mellom foreldre og barnet der foreldrene anerkjenner barnet sitt som et selvstendig og autonomt, det vil si selvbestemmende, menneske og barnet anerkjenner sine foreldre som viktige forankringspunkter i livet sitt tiltross for uavhengighet. Det som gjenstår i forholdet mellom foreldre og det voksne barnet, er kjærlighet, respekt og aksept gjennom gjensidig anerkjennelse. 

Slik jeg ser det, er det symbiotiske forholdet som er grunnlaget for en optimal vellykket modningsprosess hos barnet. Altså kan vi si på en annen måte: Ifølge Winnicott er barnets modningsprosess en oppgave som bare kan løses gjennom det intersubjektive (dvs. felles mellom personer) samspillet mellom foreldre og barn. Fordi begge (dvs. foreldre og barn) er trukket inn i den symbiotiske enheten gjennom aktiv bidrag slik at de må lære hverandre hvordan de skal bli til selvstendige mennesker (Honneth 2008).

Akkurat på samme måten som ørnemor lærer ungene sine å fly. Når ungene så endelig klarer å fly, er et tegn på ørnemorens anerkjennelse for ungene som selvstendige. Dermed blir rollen som ørnemor over. Kjærligheten? Ørnene som andre fugler og dyrene har en annen natur enn menneskene. Menneskene har evnen til å holde sammen og skille rollene mellom dem som foreldre, barn, venner, osv.

Noe å tenke på?

Litteratur:

Honneth, A. (2008): Kamp om anerkjennelse. Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk.

Kermit, P. (2010): Etikk etter cochleaimplantatering av døve barn. En undersøkelse med fokus på anerkjennelse, identitet og språk.