Troens begynnelse – døve blir ikke trodd

Hvorfor blir døve ikke trodd som likeverdige mennesker med tanke på livets muligheter? Forutsatt at de får lov til å utfolde seg på sine egne måter, for eksempel arbeidsliv, utdanning, fritidssysler, osv. Døves evner og egenskaper undervurderes. Hva er grunnen til dette? Det har noe med døveundervisningens og politiske historie å gjøre. Når vi studerer døvehistorien, spesielt i undervisningens historie, vil vi forstå at oralistene (de som representerte idealet fra døvelærerkongressen i Milano 1880, der talemetoden ble anbefalt som en resolusjon til bruk av undervisning av døve i Europa) før 1960-tallet inntok sine stillinger som døvelærere ikke ut fra grunner, men av nedarvet tåpelighet. Med andre ord: vane eller tilvenning. Merk: mellom 1880 og 1960 var det ingen døve som var lærere. Hvorfor det? En oralistisk døvelærer ble til ikke på grunn av innsikt i de døves liv og erfaringer som døve mennesker og deres forhold til døvemiljøet og samfunnet generelt; hun var døvelærer ikke på grunn av en beslutning om å velge tegnspråk og døvemiljøet. Dette kunne ikke være riktig. Hun traff snarere på døvelærer-kallet i den tro at de kunne gjøre døve til ”normale” og døvemiljøet. Hun antok dem uten grunner – hun hadde ikke den innsikten som en medfødt døv som blir en tegnspråkbruker og en Deafhood’er. Hun trodde på oralistiske grunnsetninger som ikke sammenfalt med Deafhood's grunnsetninger.

Senere, da hun var oralistisk døvelærer og et subjekt som betraktet døvemiljøet som et objekt (se mine tidligere blogginnlegg om Skjervheim), fant hun kanskje ut noen grunner til støtte for sin tilvenning. Støtte til sin tilvenning kunne for eksempel være utdannelse (døvelærer eller spesiallærerutdanning, som grunnsetninger, som ikke sammenfalt med døves liv og erfaringer fra skolen samt deres voksne liv i forhold til samfunnet generelt) og fra andre oralistiske døvelærere som hadde samme perspektiv.

Man kunne ødelegge disse grunnene som de oralistiske døvelærere lot beskjeftige seg med seg selv, men likevel klarte man ikke å ødelegge deres holdning som oralistiske lærere. Man kunne for eksempel tvinge en oralistisk døvelærer til å fremlegge sine synspunkter mot tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning, da ville man se om hennes iver for oralistisk undervisningsmetode hviler på grunner eller tilvenning (vane). Tilvenning av oralistiske grunnsetninger uten grunner kaller man TRO (Nietzsche 2012:159-160). Denne troen som oralistiske døvelærere hadde gjennom historien forteller oss hvor blindt de var som godtok oralismen.

Og vi ser tendenser også gjeldende i dag. Politiske beslutninger er basert på troen på at døve kan integrere seg i samfunnet uten sosiale muligheter, er rett og slett et resultat av nedarvet tåpelighet. De vet ikke hva de gjør. De kullkaster (=ødelegger) døves muligheter som velutviklede mennesker. De forstår ikke at tegnspråket og ivaretakelsen av døvemiljøet er av uvurderlig betydning for deres personlige selvrealisering. Å delta i døvemiljøet er også med å forme en døv persons identitet og en ressurs for samfunnet generelt. Samfunnet trenger døve og døve trenger samfunnet, og det er svært gjensidig. Gjensidig anerkjennelse medfører en større innsikt om hverandre. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det virker som om økonomi står foran helsen i befolkningen. Det er svært tragisk og uklokt!

Troen eller innsikten – hva vektlegges i dag?

Litteratur: Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig

Et interessant innlegg om tegnspråk i Tegn og Tale

Jeg fant noe inspirerende tanker om tegnspråk i Tegn og Tale nr. 3 av mars 1928:

"Tegnsproget. Gode skoler og godt tegnsprok er idealet for døves velfærd og lykke gjennem livet, så de bliver gode borgere i landet. Den mann som kan få dannet et vakkert og fuldkomment tegnsprok til bruk for undervisningen for det hele land, fortjente ett værdig Monument.  Ole Tveiten"

Kampen for anerkjennelse av tegnspråket fantes også på denne tiden. Norsk idéhistorie for døve er noe som kan bidra til en større forståelse for hvorfor tegnspråket er avgjørende for mange døves liv og virke.


Hva idéhistorie betyr, hentet jeg opplysninger fra www.snl.no:

"Idéhistorie, gren av historieforskningen som systematisk studerer de teorier, ideologier eller mentaliteter (internaliserte tenkemåter) som gjør seg gjeldende, dominerer eller brytes med hverandre innenfor et samfunn eller en kulturkrets. Faget kan deles inn i politisk, filosofisk, religiøs og litterær idéhistorie avhengig av hvilket område den retter seg mot, men fagets styrke ligger primært i studiet av sammenhenger mellom disse områdene. I de vestlige land er idéhistorie mer eller mindre ensbetydende med europeisk eller vestlig idéhistorie. Faget er i det vesentlige basert på tekststudier, men f.eks. film og bilder har etter hvert blitt tatt i bruk.

Faget kan utføres som:

1) Begrepshistorie, som er studiet av hvordan bestemte betegnelser blir brukt og forstått i ulike epoker.

2) Motivhistorie, som er studiet av hvordan bestemte motiver i ulike typer tekster forandrer karakter i forhold til deres historiske omgivelser.

3) Ideologihistorie, som er studiet av ideologiers fremvekst og utvikling.

4) Mentalitetshistorie, som er studiet av internaliserte tenkemåter som sosialiseres inn i ulike epoker." 

Døvehistorie trenger ikke bare fakta, men også hvordan tankemønstre, kamp og ulike sammenhenger og kontekster gjennom tidene kan også ha betydning for den døvehistoriske forskningen.

Døve som fri ånd – et relativt begrep

Hva er en fri ånd? Vi kan kalle en fri ånd som tenker forskjellig fra andre. Hvem er de andre i denne sammenhengen? Det er de bundne åndene. Disse åndene hører innenfor en tenkemåte der man ”[…] forventer av [alle] ut fra deres herkomst, omgivelse, deres stand og embete eller på grunn av de herskende oppfatninger i tiden” (Nietzsche 2012:158). Historisk sett kan vi tenke oss oralistene som de bundne åndene som hersket over døve mennesker. Døve mennesker kunne også være bundne ånder hvis de underkastet det oralistiske regimet. Det er dette Tomas Kold Erlandsen snakket om i forbindelse med hans bok Castberggårdssyndromet. Det fantes noen få døve som trosset mot dette regimet. Disse kan jeg gjerne kalle frie ånder.

En fri ånd tenker forskjellig fra andre i samfunnet. Hvorfor?

Det kan finnes to årsaker til at den frie ånden tenker forskjellig fra de andre, slik jeg forstår Nietzsche:

1. Fordi en fri ånd ikke inntreffer de bundne åndenes forventninger av ham. Han tenker annerledes og har et annet syn på livet enn de bundne.

2.  Fordi en fri ånd reagerer mot de herskende oppfatninger i tiden

En fri ånd er en person som har tatt egne veier. Alle mennesker er underkastet forventningene i samfunnet. Veldig mange av dem klarer ikke å riste av seg fra samfunnet. Med andre ord kan vi si at forventningene til de herskende oppfatninger har gjort veldig mange mennesker til ”fanger”. Samfunnet er som et ”fengsel” på mange måter. Dette ”fangenskapet” fører til at noen få mennesker har et begjær: etter å finne en vei ut av dette ”fangenskapet”. Som når man går seg vill i skogen, tenker man på å finne veien ut eller som om man er fanget i en brønn og tenker på hvordan man skal komme seg opp av den. Mennesker som klarer å komme seg ut av ”fangenskapet”, er nettopp de frie ånder.

Tankegangen er den at den frie ånd er unntaket fra den moralske rammen samfunnet har skapt gjennom tidene, mens de andre som er innenfor dette ”fangenskapet”, de kalles for bundne ånder, er regelen. De er konforme mennesker. De ser ikke alle muligheter klart på bordet. Det er deres svakhet. Men de er sterke i mål, plan og handling. Den moralske rammen som de konforme mennesker representerer kan derfor være gjenstridig for den frie ånd. Den frie ånd kan tenkes en døv person som har vært ”fange” i de herskende oppfatningers bur og som senere innrømmet sin Castberggårdssyndrom. Dette er en måte å befri seg fra ”fangenskapet”. Etter den personlige innrømmelsen kan man ta en revurdering av egne personlige verdier og vurdere hvordan det var å forholde seg til fortiden samt å forholde seg til nåtiden. Vi trenger en aktiv glemsel for fortiden. Alle mennesker har drømmer og ønsker som kan oppfylles. Men det krever mål, innsats, revurderinger, gjentakelser, skapende, kreativitet osv. med utgangspunkt i nåtiden fordi det er en tid vi orienterer oss mot fremtiden. Alt dette foreligger i den fremtiden som står foran enkeltes valg og handling. Den frie ånden har mange muligheter å velge, og det er hans sterke side. Hans største problem er å finne den rette muligheten, og dette er hans svake side. 

Basert på den moralske rammen på de ulike tidene i historien var de bundne åndene, eksempelvis oralister, medisinere, tekniske døvepedagoger (dvs. de som var opptatt av ørets, talens og munnavlesningens betydning) osv. redde for at denne rammen krenkes/ødelegges av de frie åndene. Det er to grunner til denne redselen:

1. En fri ånds frie grunnsetninger har sin opprinnelse i en sykelig trang til å vekke oppmerksomheten, eller

2.  de frie grunnsetningene fører logisk til frie handlinger, noe som betyr at slike setninger er uforenlige med den moralske rammen (Nietzsche 2012:159).

En fri grunnsetning forstår jeg en fri ånds livsytringer/-erfaringer. Med de frie ånders egne erfaringer kan føre til at man i ettertiden vil oppdage at deres frie grunnsetninger kan ledes bort fra hodets forskruddhet og ubalanse. For eksempel tenker jeg meg veien til Deafhood der man er seg bevisst sin døve identitet som en erfaring blant døve. Det er deres egne erfaringer som betyr mest. Men likevel er det dessverre vanlig at de livsviktige frie grunnsetningene ikke blir hørt eller fulgt opp av staten/departementene. I stedet for dette vil de bundne, forskrudde og konforme politikerne holde fast ved sin moralske og politiske ramme, tiltross for at ”sannheten” ligger hos disse frie grunnsetningene. De bundne vet det godt selv, men de vil holde styr på samfunnets utvikling på deres premisser. Disse premissene kolliderer dessverre med de frie grunnsetningene. De to avledningene av den frie åndens virksomhet er ærlig ment; det er et faktum at en fri ånd dukker opp på grunn av den ene eller annen måte. Det er den frie åndens kamp for anerkjennelse som mennesker, for rettigheter og for likeverdig deltakelse/solidaritet i samfunnet. Påstandene til de frie åndene som kommer til ad de to veiene (de frie grunnsetningene), kan være sannere og mer pålitelige enn de bundne, forskrudde og konforme åndenes påstander. Poenget ved erkjennelsen av sannhet kommer an på at man har den. Og ikke på hvilken drivkraft som ligger bak jakten på den, eller hvilken vei man fant den på. F.eks. hvordan døveskolene eller kompetansesentrene for hørselshemmede blir styrt av hørende, viser en drivkraft der døve har svært liten innflytelse. Nietzsche påstår at hvis de frie åndene har rett, så har de bundne åndene urett, likegyldig om de frie åndene nådde frem til sannheten ut fra umoralitet (troen på at døvhet er natur/Deafhood), mens de konforme åndene ut fra moralitet hittil har holdt fast ved usannheten (troen på at døvhet er sykdom/problematiske/deafness).

Det er interessant å lese Nietzsche der han mener at det ”[…] for øvrig hører det ikke til friåndens vesen at han har riktigere oppfatninger, men derimot at han har løsrevet seg fra det nedarvede – uansett om det har vært en suksess eller en fiasko. Normalt vil han uansett ha sannheten eller i det minste sannhetsjaktens ånd på sin side: Han krever grunner, de andre krever tro (Nietzsche 2012:159)

Det kan tolkes slik at Nietzsche mener at det ikke er måten vi kommer frem til sannheten på som er viktig, men å frigjøre seg fra tradisjonen. Å kreve begrunnelser for noe og ikke bare tro er også viktig for Nietzsche.
    

Den døvblinde Harald Vik er et eksempel på en fri ånd som reagerte sterkt på ny endring av regler for rett til ledsager/tolk på fritiden. Han følte seg krenket at han tok opp kampen mot politikerne. Samt har det vist intervju med ham i Dagsrevyen der han fortalte om sine egne erfaringer om behovet for ledsager og tolk. Uten dette ville han ikke klare å leve et meningsfylt liv. Det er hans måte å forsvare døvblindes rettigheter.

Hva med skoletilbudet til døve elever i Norge og i Danmark? Som kjent skal 3 av 4 skoleenheter legges ned i 2014, har Kunnskapsdepartementet med Kristin Halvorsen i spissen ikke tatt hensyn til døves egne erfaringer som elever på døveskolene. Vi trenger kamp for opprettholdelsen av rett til skoletilbud for døve elever der de også har rett til det sosiale og levende døvemiljø med tegnspråk som kommunikasjonsform i sentrum.

Vi trenger absolutt en slags Deaf power-bevegelse i Norden. Vi trenger et sterkt nordisk samarbeid der Sverige, Finland, Norge, Island, Danmark og de baltiske landene kan stå sammen og vise forakt for de politiske og samfunnsmessige overgrepene mot døve som en språklig og kulturell minoritet, både historisk og vår egen tid. Det er ingen skam med en slik Deaf power-bevegelse i Norden. Det er en gyldig og nødvendig grunn. Det er fordi døve krenkes. Stor applaus til de puppe-aksjonene som organisasjonen Femen står i spissen i Ukraina! De er en slags feministisk makt som våger å reagere mot styremaktene. De har sin kreative måte å ta opp kampen mot styremaktene. Det er KUNST! 

Hvorfor kan ikke nordiske døve gjøre noe lignende? På andre måter! Det finnes mange kreative måter å ta opp kampen mot urettferdighetene som finnes overalt i samfunnet. 

Litteratur:

Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig

Erlandsen, T. K. (2012): Castberggårdssyndromet

Hvordan får døve og annerledesmenneskene fremskritt?

Med utgangspunkt i mitt spørsmål (Når samfunnet har en slik karakter - hvordan får vi da fremskritt?),  på enden av mitt forrige blogginnlegg "Spørsmålet om avhengighetsforhold mellom døve og samfunnet" vil jeg sitere Nietzsche i Menneskelig, altfor menneskelig (§ 224):

"Nettopp ved dette sårede og svake stedet blir samfunnet liksom innpodet med noe nytt; men dets kraft må i det store og hele være stor nok til å ta opp det nye i sitt blod og assimileres med det. De avvikende naturene er overalt av største betydning der hvor det skal følge et fremskritt i det store må det skje en delvis svekkelse. De sterkeste naturene holder fast ved fremskrittstypen, de svakere hjelper til med å videreutdanne dem."

Hvorfor vil de sterke holde fast ved den normalitetsidealistiske fremskrittstypen (kan tenke meg elitefolk som et eksempel)? Nietzsche sier ikke  noe om hvorfor det utvikles tåpelighet. Det er antakelig på grunn av at det skjer en stereotypisering av tenkning og atferd.

De sterke trenger "svake" mennesker til å videreutvikle samfunnet. Det er grunnen til at Nietzsche spør om hvordan vi kan skape fremskritt i samfunnet. Han skiller mellom to typer mennesker. De suksessfulle (elitefolk, de som har stor innflytelse på samfunnets utvikling) og de "tåpelige" (f.eks. arbeiderklasse, fattige, døve, Down syndrom, blinde osv.) (ordet "tåpelig" må ikke forveksles med de suksessfulles tåpelighet). Disse siste lider av en form for degenerasjon (moralsk eller åndelig forfall) og er ikke kommet "så langt" som de andre. Sammenlignet med de andre fremstår de som moralsk svake. Men det er ved disse alle åndelige fremskritt skjer og det er disse som hindrer tåpeligheten hos de suksessfulle i å ta fullstendig overhånd i et samfunn.

Nietzsche fremstiller noen steder de svake som individer med svake sider, eller kroppslige skavanker (lyter, sykdom osv.) som de må kompensere eller erstatte med for slik at de på bestemte områder utvikler egenskaper som er gunstige i forhold til de normale. Men her er det altså ikke snakk om moralske forskjeller. Dessuten har vi det at Nietzsche snakker om "sykdom" som noe godt eller fordelaktig, noe som gir en en god mulighet til å gjennomskue ting man tidligere ikke har innsett.

Kampen for livet krever altså at vi har et samfunn som inneholder både "sterke" og "svake" individer. Dette har ikke noe med Darwins utviklingsteori å gjøre.

Ja, annerledesmennesker har så mye erfaring i sin livsverden at de kan bidra masse positivt til samfunnsutvikling.

La annerledesmenneskene få sjansen til å vise sin areté (dygd). Det er verdifulle evner og egenskaper hos disse menneskene som samfunnet har bruk og/eller behov for.

Lytt til disse menneskene, og gjør samfunnet enda bedre!