Jeg tar utgangspunkt i mitt bloggtema som tidligere ble gitt ut; "Det døve mennesket og teknologi sett i lys av Skjervheim sin tenkning" til å belyse det symmetriske prinsippet hos Skjervheim. Når jeg har gjort rede for dette prinsippet, ønsker jeg å stille et kritisk aspekt i forbindelse med møtet mellom døv og hørende.
Symmetriprinsippet
Utgangspunktet hos Skjervheim er å forstå at mennesket ikke kan studeres på en instrumentell tenkemåte eller metode. Men rettet mot det som jeg (Skjervheim nevnte ikke dette, kun min egen fortolkning) kaller den filosofiske, sosiale og antropologiske tenkemåten. Det er den ”andre måten” å tenke på som kom i lyset av begrepet ’symmetriprinsippet’ hos Skjervheim.
Symmetriprinsippet betyr for Skjervheim at ”[…] det som gjelder for meg gjelder også for deg, [hvis ikke] det er klare grunner til noe annet” (Sørebø 2007:54). Dette prinsippet gir grunnlaget for en forståelse for hvor viktig den menneskelige dialogen er. Slik jeg forstår Skjervheim, finnes det måter vi kan møte hverandre på gjennom:
1)
Tre-leddet relasjon
Denne relasjonen er det tre elementer: ”Den andre”, ”Jeg” og ”Saken”. I denne relasjonen er ”Den andre” og ”Jeg” subjekt mens ”Saken” er objekt. Altså subjekt-subjekt diskuterer om objektet ”Saken”. ”Jeg” tar del i og engasjerer seg i ”Den andre” sine vurderinger av ”Saken”. I en slik relasjon blir ”Jeg” og ”Den andre” begge subjekt-subjekt og likeverdige. Slik jeg forstår Skjervheim, mener han at ”Jeg” og ”Den andre” er felles om noe tredje, altså ”Saken” som objekt. ”Å ta den andre alvorleg er det same som å vera viljug til å ta meiningane hans opp til ettertanke, eventuelt til drøfting” (Skjervheim 1996 henvist i Midtbø m.fl. 2010:191). Det er dette som er poenget til Skjervheims filosofi om symmetriprinsippet. Dette er et godt eksempel på den gode og gjensidige anerkjennelsen mellom ”Jeg” og ”Den andre” som likeverdige samtalepartnere.
2)
To-leddet relasjon
Det finnes, slik jeg forstår Midtbø og Hauge sine fortolkinger av Skjervheim, to typer to-leddet relasjon. Den ene relasjonen består i at ”Jeg” fungerer som subjekt mens ”Den andre” som objekt. Det er fare for at ”Jeg” kan forstå ”Den andre” som objekt i stedet for å se selve saken som objektet (Ibid). Altså er det ingen symmetri i relasjonen. På denne måten er det lett for ”Jeg” å ikke ta det ”Den andre” sier alvorlig. Dette hindrer så klart ”Den andre” sin utvikling av den tre-leddet dialogen. Her minner jeg litt om den tyske sosialfilosofen Axel Honneths teori om anerkjennelse (Honneth 2008) der en slik hindring av tre-leddet dialog fører til en krenkelse av ”Den andre”. Altså viser ”Jeg” en misanerkjennende holdning overfor ”Den andre”, det vil si at det risikerer at ”Den andre” blir sett ned eller oversett av ”Jeg”.
Den andre relasjonen forekommer når ”Jeg” ikke lar seg engasjere av ”Saken” eller bryr seg om ”Saken” det er diskutert om. ”Jeg” bare påpeker det ”Den andre” sier som en fakta (Ibid). ”Å gjera den andre sine meininger til fakta er også ein måte å objektivisere den andre på” (Midtbø m.fl. 2010:191). Dette skjer fordi en slik relasjon ikke er i en reell dialog om ”Saken”. Slik jeg fortolker det, er denne relasjonen preget av en likegyldig holdning fra ”Jeg” sin side overfor ”Den andre”.
I verket Deltaker og tilskoder og andre essays sier Skjervheim noe om angrep:
”[…] om den to-ledda dialogen vert dominerende, går ein åtak både på den andre sin fridom til å ha sine meiningar og sine vurderingar, og på sjølvforståinga hans. Ein skjønar seg betre på den andre enn den andre skjønar seg sjølv, ein skaffar seg herredøme. Dersom den andre freistar å ta att, vert det ein strid om herredømet. I ei to-ledda samtale vert påstandane til den som har herredømet fakta, dermed er det ikkje interessant å engasjera seg i den andre sine meiningar om saka.” (Skjervheim 1996, henvist i Mitbø m.fl. 2010:191-192).
Dette får meg til å reflektere om en undertrykkelse av ”Den andre”. Noe som fører til den franske filosofen Michel Foucault sin teori om den andre formen for galskap i verket Galskapens historie. Noe som jeg mener er relevant i forståelsen av denne andre typen av to-leddete relasjonen. Dette har jeg skrevet et kapittel om i mastergradsavhandlingen min.
Det er et problem i en to-leddet relasjon: det er ikke bare at objektivering av ”Den andre” og engasjementet av saken finner sted, men objektiveringen av ”Den andre” leder også til en objektivering av ”Jeg”. Dette er en slags form for ”bumerang”-effekten. ”[…] det å sjå på eit medmenneske som eit objekt i neste omgang treffer ein sjølv. Dermed får ein eit dobbelt trugsmål mot samtala om saka” (Midtbø m.fl. 2010:192).
Så langt var Skjervheim sin teori om symmetriprinsippet. Jeg mener at denne teorien styrker min forståelse for den tre-leddete dialogens betydning for å fremme sakens kjerne. Dette må være en betingelse for en likeverdig og anerkjennende samtale mellom to eller flere samtalepartnere. Jeg er nå kommet til et kritisk punkt: Nemlig møtet mellom døve og hørende samtalepartnere. De fleste av døve opplever situasjoner der døve lett blir et offer som ”Den andre” i et to-leddet relasjon. Det er fordi hørende og døve har to ulike språksystemer å beherske og uttrykke seg språklig. Problemet er at den hørende, som ikke kan tegnspråk, ikke forstår den døve. Og omvendt: ikke alle døve er like gode til å munnavlese den hørende. Døve blir av mange oppfattet som eksempler på ”God-dag-Mann-Økseskaft”-mennesker. Dette uttrykket er, som den norske døvepsykiateren Terje Basilier uttrykker det, blitt klassisk når det gjelder å beskrive en situasjon der svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre (Basilier 1973:10).
Sett at den hørende ikke kan tegnspråk og at den døve ikke kan høre. De to er like fullutviklet i emosjonelle, kognitive og sosiale anlegg som mennesket skal ha. De to er kommunikasjonshemmede på hver sin måte i møtet mellom dem. Dette fører lett til to-leddet relasjon der en av dem blir til et "Jeg" og den andre som "Den andre".
Et historisk eksempel:
Jeg har eksperimentert to ulike samtalesituasjoner som jeg selv var involvert i. På Filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen hadde jeg en samtale med en østerriker som var ekspert på Wittgenstein-arkivet. Jeg var interessert i Ludwig Wittgenstein (en østerriksk filosof) og spurte ham om noen spørsmål. Denne gangen uten tegnspråktolk. Dette førte til en eller annen måte overfladisk samtale der jeg følte som ”Den andre” i en to-leddet relasjon. Østerrikeren var usikker på om jeg forsto ham. For å være helt ærlig, forsto jeg ham ikke helt. Bare ”fragmenter” av en samtale. Siden han var eksperten i Wittgenstein og jeg visste lite om ham, førte det så lett til at jeg ble objektivisert. Det er egentlig ikke så veldig overraskende.
Så har jeg skaffet meg tegnspråktolk og tok spørsmålene med østerrikeren på nytt. Resultatet ble jo til at to-leddet relasjon ble fort over til tre-leddet relasjon mellom østerrikeren, meg og saken. Han så meg ikke lenger som et objekt, men som et subjekt. Og at vi som to subjekter har diskutert om objektet, altså saken om Wittgenstein. Fordi jeg har engasjert meg i og viste interesse for Wittgenstein. Det er vel og greit.
Men så kom jeg til et kritisk spørsmål: Tolken. Hva slags rolle er tolken? Er tolken subjekt eller objekt? Er det riktig å betrakte tolken som del av tre-leddet relasjon? Eller er det mulig å innlede en ny type relasjon: fire-leddet relasjon der elementene er ”Den andre”, ”Jeg”, ”Saken” og ”Tolken”?
Slik jeg forstår aspektet tre-leddet relasjon, gjelder dette to subjekter og et objekt. Tolken er, etter min mening, ingen av delene. Tolken er kun en formidler mellom to ulike språksystemer, det vil si at tolken kan beherske både det talte språket og tegnspråket på en produktiv og perseptiv måte. Hovedsaken er jo den at samtalen gjelder mellom døv og hørende, og ikke tolken. Siden tolken er verken subjekt eller objekt, vil jeg foreslå at tolken fungerer som et nøytralt ledd i en tre-leddet relasjon mellom døv, hørende og saken. Nettopp her er tolken ansvarlig for det som Heidi Woll påpeker at:
”[…] tolken skal vise respekt for brukerne og tolkesituasjonen. Tolken skal ved sin framferd og væremåte bidra til at møter mellom personer kan finne sted på en likeverdig måte” (Woll 1999:172).
Noe å tenke på?
Litteratur:
Basilier, T. (1973): Hørselstap og egentlig døvhet i et sosialpsykiatrisk perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget
Honneth, A. (2008): Kamp om anerkjennelse. Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Norsk oversettelse av L. Holm-Hansen. Oslo: Pax Forlag A/S
Midtbø, T. og Hauge, S. (2010): Når menneske vert ”kalkulerbare ting” – om Skjervheim si tenking og geriatrisk helseteneste. En artikkel i tidsskriftet Michael Quarterly 2/2010.
Skjervheim, H. (1996): Deltaker og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug
Sørebø, J.I. (2007): Reparasjon eller kommunikasjon. Oslo: Gyldendal Akademisk
11 kommentarer:
Jan De Lange:
Nå har jeg nettopp lest bloggen, og jeg likte den VELDIG godt ! :-) Her har du fremstilt den svært lesevennlig, uten bruk av vanskelige fagord. Det var behagelig, med god flyt. Bra at den ble skrevet punktvis. I tillegg var stoffet meget INTERESSANT ! Det var en fryd å lese den - flott avslutning på din uke ! Nå kan du hvile godt ut :-) Nyt helgen !
Jan De Lange:
For å understreke, så var dine andre blogger GODE også, men det var atskillig mer energikrevende å gå gjennom dem, de var tyngre å fordøye, på grunn av utstrakt bruk av vanskelige fagord. Denne gangen var det så lett å pløye gjennom stoffet :-)
Øyvind Madsen:
Tusen takk, Jan. Det var hyggelig å lese dine kommentarer. Å skrive blogg er virkelig lærerikt. Dette henger sammen med det jeg har lest og notert opp det jeg fortolker. Disse sammenfaller med mine erfaringer. Bra at du liker bloggene mine.:) Ja, nå legger jeg skrivingen ved siden av og heller konsentrere meg om keeperne mine på samlingen i Oslo nå i helgen.:) Ha en fin helg.
Anne Mette Syvertsen:
Åpen diskusjon omkring to - leddet relasjon: Det er etter min mening opp til enhver å være en lyttende eller en selvhevdelse part på et dypere nivå. Vi erfarer gjerne gjennom livet at vi også her er medskapere. Vi kan gjøre kjemien god eller dårlig alt etter hvilke "ingredienser" vi bruker i oss selv for å skape kjemien. Slik kan vi også forandre stemningen i et rom. Det å være bevisst det som blir sagt, samtidig prøve å være bevisst på de som ikke sier noe. Ta seg selv tid til dette før man eventuell tar ordet. Når man begynner å snakke, prøv å være bevisst i stillhet med de man kommuniserer med, fordi vi baker oss fram. Det er meget effektiv for å få et utvidet, med mer innholdsrikt møte med to og tre leddet - relasjon. Tolken for min del er symbolet på "kaken". En mellommenneskelig, etisk og empatisk radar for å kunne kommunisere som en "ringformidler" i alle livets situasjoner - privat, jobb, i møte med nye mennesker, og likevel opptrer nøytral som individ i døvemiljøet. Kort sagt, vi er "gift" med tolken.
Øyvind Madsen:
Anne: jeg tror jeg skjønner poenget ditt. Men jeg forholder meg til Skjervheim sitt utgangspunkt. Det har noe med holdning til hverandre å gjøre. Hem.... tre-leddet relasjon er knyttet til den følelsen av å være en anerkjent subjekt og samtidig anerkjenne det andre subjekt på en likeverdig måte. På denne måten å betrakte saken som objekt. Ifølge Skjervheim kan jeg ikke se noen form for anerkjennelse i to-leddet relasjon. Men krenkelse. Det du snakket om, er egentlig tre-leddet relasjon. Ikke to-leddet. Tror også at det har noe med respekt å gjøre.
Anne Mette Syvertsen:
Hmmm, tenker her ~ anerkjennelse i to-leddet relasjon ender som oftest på slutten, før begynnelsen av samtalen. Der man endelig forstår samtalens fri flyt?
Øyvind Madsen:
En ting, slik jeg fortolker Skjervheim, kan to-leddet relasjon ha sin overgang til tre-leddet relasjon hvis begge oppdager hva som er problemet: dem selv og ikke saken.
Anne Mette Syvertsen:
Er med :)
Casper Lund
:D Jan De Lange kom med bra kommentar og jeg synes det samme - veldig behagelig å lese denne, men samtidigt må du få komme med det du vil for iblant liker jeg utfordringer også.. Jeg har lest og lest i blant og det ligger bakpå der i hodet ved mine ledige tider... Men nå tenker jeg skrive lite om det her du skrev idag - og det var intressant... Subjekt - Objekt - så er det nöytral grunn... Tolken er jo ikke direkte nöytral da denne formidler de to subjektenes samtal med hverandre da det er tolken som velger hvilke ord som skal brukes ved oversettning og der har tolken en rolle. Indirekte så styrer også tolken samtalen i en viss retning - så hva er tolken - ikke subjekt, men heller ikke objektet - kanskje her er tolken bindeleddet mellom subjekt-subjekt, subjekt-objekt osv. Hva kalles da bindeleddet? Det lurer jeg på....
Øyvind Madsen:
Casper: jeg kommer tilbake med denne diskusjonen på mandag. For nå har jeg ikke tid.;) Men min oppfordring til leserne er å komme med innspill. Jeg kan ikke tenke for dere, men at mitt bidrag til dette er at leserene kan tenke selv og gi innspill. Du er en av de få som klarer dette, Casper. God helg.:)
Øyvind Madsen:
Å være tolk er en profesjon. Tolkene er bevisste på yrkesetiske retningslinjer ettersom de er utdannet som tolker. Å være utdannet tolk må da innebære at de har lært å skille mellom det å være tolk i en gitt situasjon mellom døve og hørende og det å omgås med døve, altså i dette tilfellet ikke som tolk. Tolken fungerer derfor som en slags bro. Det er ihvertfall ikke noe nytt for oss. Men spørsmålet mitt er følgende: Hva slags rolle er tolken i slike kommunikasjonssituasjoner der døve og hørende møtes? Et formidlende ledd? Eller synes du det er greit å innføre en ny teori om eller en kompensasjon av Skjervheims teori om tre-leddet relasjon; altså fire-leddet relasjon? Noe Skjervheim ikke har vært inne i. Hvis tolken er ekstrem profesjonell, da er det vel mer riktig å betrakte tolken som et nøytralt ledd? Hvis derimot, tolken ikke er profesjonell nok kan det ikke fungere som et nøytralt ledd, men rettere mot et fire-leddet relasjon? Fordi tolken er mer eller mindre grad involvert i samtalen. Heldigvis er det færre av slike situasjoner i de siste årene. Kom med innspill!
Legg inn en kommentar