Døve og livskvalitet

Hva kjennetegner livskvalitet generelt? Skiller døves livskvalitet fra den generelle, gjennomsnittlige livskvaliteten?

Det er disse spørsmål som opptar meg i dag. La meg ta begrepet livskvalitet som utgangspunkt for mitt syn på døve menneskers livskvalitet.

Livskvalitet

Det er ikke lett å lage en felles definisjon av begrepet livskvalitet. La meg sitere en tekst fra den kjente norske filosofen Arne Næss, sett fra et dypøkologisk perspektiv (som jeg mener er avklarende for hva livskvalitet er som begrep):

"Livskvalitet er et grunnleggende begrep for dypøkologien. Vi må aldri slutte å spørre oss selv: Hva er livskvalitet? Hva slags opplevelser gir størst livskvalitet? Og: Hvordan er forholdet mellom vår livskvalitet og andres? 
   Livskvalitet er heller ikke noe endelig bestemt. Det er ikke en klart definert norm, som vi kan måle utviklingen i forhold til. Begrepet livskvalitet stiller krav til oss om at tenkningen vår,  og den utviklingen vi støtter, må orientere seg mot kvalitativ forbedring av livsforholdene på jorden.
   Vi tror at livskvalitet og livsglede er to sider av samme sak. Større livskvalitet vil kunne føre til større glede og trivsel. Og omvendt. Økt glede og trivsel er sentrale mål for dypøkologien.
   Vi mener at trivselen øker med aktivitet og utfoldelse, og den øker når fysiske og psykiske ubehag minsker. Det er derfor gleden ved utfoldelse må måles opp mot faren for fysiske og psykiske lidelser og skader. Fysisk aktivitet, lekenhet og nysgjerrighet er viktige trivselsfaktorer i alle aldre" (Næss og Meljænder 2011:51). 

Dypøkologi er en tenkemåte for fremtiden. Den kan hjelpe oss å finne alternativer til det som i dag synes å være livsfarlig og uforpliktende tankeløshet. Dypøkologi er en form for moralsk alvor, basert på analyse og vitenskap. I bunn og grunn tar dypøkologi sikte på å avklare hva livskvalitet er og hvilke varige gleder vi kan ha som mennesker. Derfor er dypøkologi også fantasi og lek. Men i kjernen er dypøkologi en holdning. En forpliktende holdning (Næss og Meljænder 2011:50).

Ut fra mitt eget perspektiv er det fire grunner til dette problemet. For det første er dette et vidt og omfattende begrep, for det andre er at mennesker har forskjellige behov. For det tredje er at ulike fagdisipliner som medisin, sosiologi, psykologi, filosofi, sosialantropologi m.m. har ganske forskjellige definisjoner av dette begrepet, for det fjerde har livskvalitet som begrep hos folk endret seg over tid. Livskvalitet er derfor dynamisk og umulig å fastsette en definisjon en gang for alle. Når det gjelder behov, kan dette innebære følelser, interesser, erfaringer, osv. Ingen to mennesker har samme behov. Selv om to mennesker kan ha samme interesse for politikk eller fotball, har de likevel forskjellige evner og egenskaper. Evner og egenskaper er nettopp behov som de behersker i det daglige liv. Det samme gjelder for eksempel for to filosofistudenter på mastergradsnivå hvor den ene er hørende og den andre er døv. Den hørende har problemstillinger som kan være orientert mot hva som helst i hans/hennes fonosentriske verden, det vil si den lydbaserte verden. Mens den døve filosofistudenten derimot kan ha problemstillinger som er orientert mot hans/hennes ikke-fonosentriske verden, det vil si å være hørselshemmet i en fonosentrisk verden. De to er filosofer med ulike bakgrunn, erfaringer og interesser. Hva fører livskvaliteten til dette? Poenget mitt er at de to filosofistudentene skaper sine livskvaliteter. Men deres livskvaliteter er forskjellige. Om de er gode eller dårlige, er det opp til den enkelte studenten å vurdere. Det samme gjelder for alle mennesker. Er man en rørlegger og er fornøyd med det, er en type livskvalitet (positiv arbeidslivsorientert). Får man en glede av å være sammen med kone og barn, er også en livskvalitet (positiv familiær orientert). Er man misfornøyd med sin egen innsats på fotballbanen, er også en type livskvalitet (negativ idrettsutøvende orientert). Går ekteskapet dårlig, er også en type livskvalitet (negativ ekteskapelig orientert). Det jeg vil få frem dette poenget, er at på den ene siden den individuelle dimensjonen har mye å si for sin utfoldelse, utagering og utvikling som menneske. Og på den andre siden i sitt forhold til medmennesker, det vil si i den sosiale verden. Kriteriene for å gjøre den individuelle dimensjonen positiv, er en utfordring. Mange mennesker har dessverre havnet i dårlige miljøer eller i vanskelige situasjoner. Å snu fra det negative til det positive praktiske selvforhold, eller kan vi si på en annen måte:å snu fra et negativ til et positivt selvbilde, er også en utfordring som alle mennesker i mer eller mindre grad kommer til å oppleve. Det er ikke umulig. Man kan altså forandre seg fra å være negativ til å være positiv. Da trenger man viljen til å gjennomføre en slik prosess som er avgjørende. Det kreves egen innsats, med muligheter for å få profesjonell hjelp. Her er det snakk om krenkelseerfaring. Ettersom krenkelse er ødeleggende for livskvaliteten hos den enkelte. Et tenkt eksempel: En mobber krenker et mobbeoffer. Konsekvensen blir at livskvaliteten hos mobbeofferet blir redusert som følge av psykososiale/mentale  lidelser, og ikke bare denne; mobberen får også redusert livskvalitet som følge av den dårlige samvittigheten i ettertid. Hvis mobbekulturen utvikles i samfunnet og at en stor del av befolkningen lider av selve mobbingen, kan samfunnet betraktes som "syk". Dette kalles sosial patologi. Dette skyldes at atferden hos folket er skadet som følge av ignorering av konvensjonelle normer og frykt for mobberne. Når mobberen så kommer til fornuft og forstår konsekvensene, kan han/hun be om tilgivelse. Likevel har denne erfaringen brent seg fast inne i mobberens samvittighetskvaler samtidig også for de mobbeofre som sitter igjen med de vonde minner. Et annet eksempel: Hvordan er det å bli oversett av andre? Man vil føle seg underlegen og undertrykket. Dermed går det utover hennes/hans psykososiale/mentale lidelser Det er nettopp dette er grunnlaget for krenkelseserfaring. Slik jeg forstår det, er krenkelseserfaring et resultat av dårlig livskvalitet. Denne erfaringen brukes til revurdering av normative retningslinjer i nåtiden for å forbedre den positive moralske erfaringen på sikt. Det er her vi som mennesker lærer hele tiden. Livskvalitet må oppvurderes.  Den sosiale verden har en stor betydning for de individuelle utfoldelse og utvikling. Det avhenger av hvilke miljøer man er havnet i. Slik jeg ser det, fungerer den sosiale verden som et speil for menneskene. Gjensidighet er nettopp nøkkelordet her. For å kunne oppnå den personlige selvrealiseringen som er en del av livskvaliteten, må man gå gjennom tre anerkjennelsessfærer i det ontogenetiske (det vil si evolusjonistiske eller utviklingsmessige) trinnet, sett ut fra den tyske filosofen Axel Honneths anerkjennelsesteori:

A)privatsfæren (familien og vennskapet)

B)den rettslige sfæren (normer/regler mellom mennesket og samfunn)

C)den solidariske sfære (kulturelle, politiske og arbeidsmessige fellesskaper)

Jeg skal prøve å avgrense disse sfærene i tur og orden ved å ta utgangspunkt i denne anerkjennelsesteorien slik at vi forstår grunnlaget for hvorfor livskvalitet er viktige for alle mennesker uansett bakgrunn, interesser, erfaringer osv. Altså er livskvalitet inidividualistisk bestemt som har sitt bidrag til den sosiale verden. Den sosiale verden blir etter min mening god når en høy grad av livskvaliteten hos menneskene er gode. Det være seg hørende, døve, blinde, rullestolbrukere osv.

Anerkjennelsen innenfor hver sfære utgjør et ontogenetisk trinn i menneskets utvikling. Det må erfare alle former for anerkjennelse for å kunne bli fullt individualisert. Hver form for anerkjennelse er fulgt av tre former for forhold til seg selv: 

1)Kjærlighet og vennskap, 

2)Respekt og rettferd, og 

3)Solidaritet. 

Hvor kjærlighet utløser forutsetningen for menneskets fundamentale selvtillit, utløser den allmenne aktelse/respekt som er gitt i form av rettigheter en selvaktelse som borger. Så til slutt innløses selvverdsettelsen i en sosial solidaritet hvor felles verdier og normer deles og danner et grunnleggende selvverd hos mennesket. Slik jeg forstår det, er det viktig å forstå at de tre praktiske måtene der hvor mennesket forholder seg til seg selv, brukes som teoretiske begreper hos Honneth. Fordi han ønsker å systematisk strukturere og adskille de tre anerkjennelsessfærer fra hverandre. Det betyr ikke at de ikke korresponderer med den empiriske virkelighet, men kun at vi bruker andre og lignende begreper til å forklare oss selv med. Det er viktig for Honneth å forstå at hver enkel anerkjennelsessfære ikke alene kan være parameter for et fullrealisert liv. Hver anerkjennelsessfære skal gjennomleves for å erverve de tre grunnleggende former for forholden seg til seg selv. Selvtillit, selvaktelse/-respekt og selvverdsettelse er alle tre ontogenetiske utviklingstrinn som inngår i gjensidig relasjon i ideen om det gode liv. Dette innebærer helt klart livskvaliteten i bildet. Er en eller to av disse parametrene ikke realisert, vil vi kunne snakke om ubalanse mellom de tre anerkjennelsessfærene.

Kjærlighet og vennskap

Honneths første form for anerkjennelse, kjærlighet og vennskap (primærrelasjoner), skiller seg ut fra de andre fordi den danner betingelse for absolutt å tre inn i et intersubjektivt forhold. Kjærligheten figurerer hos Honneth som en anerkjennelsessfære fordi kjærlighetsforholdet mellom mennesker erfares i et gjensidig affektivt behov, det vil si at mennesket i intersubjektiv, gjensidig erfaring erverver seg erkjennelsen av å være i et gjensidig avhengighetsforhold av emosjonell støtte. Dette betyr at mennesket erfarer hvordan anerkjennelsesbehovet dekkes gjennom eksistensen av "den konkrete annen". 

Kjærlighetsforholdet mellom mor, far og barn, mellom ektefeller og mellom venner utgjør de symmetriske relasjoner hvor mennesket kan etablere en fortrolighet med sine ressurser, innstillinger og verdier. På denne måten å se dem mottatt og anerkjent. Det samme med den vellykkede relasjon mellom foreldre og barn utgjør betingelsen for å tre ut i en konfliktfylt verden, blir vennskapet og familien en forlengelse og en utvidelse av anerkjennelsesforhold som vedlikeholder den grunnleggende selvtillit.  Kjærlighet og vennskap utgjør den emosjonelle anerkjennelse som setter mennesket i stand til å uttrykke seg og akte/respektere seg selv som en som kan delta i nære fellesskaper og samfunnsmessige forhold.

Respekt

Dette er den andre form for anerkjennelse. Den hentes gjennom anerkjennelse av menneskets formelle muligheter for autonome (=selvbestemmende) moralske handlinger. Gjennom de universelle rettigheter som er bestemt til alle medlemmer av samfunnet, er mennesket i stand til å få selvaktelse/-respekt for seg selv som et likeverdig medlem av samfunnet blant andre. 

Anerkjennelse gis her gjennom de lovmessige relasjoner som foreskriver de rettigheter som mennesket har positiv adgang til, som for eksempel velferdsstatens goder. Å være innehaver av universelle rettigheter og dermed av selvrespekt betyr å være bevisst om seg selv som en moralsk kapabel (=dyktig) person som er i stand til å inngå i en offentlig deltakelse som for eksempel politisk aktør. Anerkjennelsen i form av rettigheter sikrer altså mennesket de grunnleggende muligheter for å realisere sin autonomi. Det betyr ikke at en person uten rettigheter ikke kan ha selvrespekt, men at den høyeste form for selvrespekt bare kan bli realisert når mennesket er anerkjent som et autonomt handlende rettsmenneske.

Solidaritet

Dette er den tredje form for anerkjennelse. Den skjer gjennom relasjonen til gruppa, fellesskapet eller samfunnet hvor menneskets deltakelse og positive engasjement i det eksistensielle fellesskap blir anerkjent. Det er gjennom fellesskapet at mennesket i samhørighet med andre dels inngår i et fellesskap hvor det kan gjenkjenne seg selv, dels blir anerkjent for sin egen unike selvhevdelse - som særegent menneske. Det betyr at mennesket inngår i gruppas eller samfunnets solidaritet og at det herved også er en positiv bidragsyter til gruppas, fellesskapets eller samfunnets helhet. Mennesket blir gjennom her anerkjent for sine spesielle evner, kvaliteter og bidrag som er med til å reprodusere og forme samfunnet. Verdsettelsen kan for eksempel ha sin bakgrunn i menneskets særlige livsforløp, prestasjoner, funksjoner eller handlinger som det har utført eller utfører. Denne form for anerkjennelse utløser den tredje form for praktisk forholden seg til seg selv. Altså verdsettelsen av seg selv som medlem av et solidarisk fellesskap.

Som vi kan se, er solidaritet hos Honneth både en emosjonell og fornuftsbasert kategori der kjærligheten bare er en emosjonell form for anerkjennelse og rettighetene bare uttrykk for et strikt (=strengt) kognitivt regelsystem og altså styrt av fornuften. Solidariteten skal både være fornuftsbasert og emosjonell for å fungere som regulerende i mellommenneskelige relasjoner og som et følelsesmessig bånd av identifikasjon og samhørighet. 

Anerkjennelsesformenes betydning for hverandre

Hver av de tre anerkjennelsesformer kan også sees som integrasjonskomponenter. På samme måte som hver anerkjennelsesform er betingelse for de andre, er de forskjellige anerkjennelsesformer også betingelser for et fullt integrert samfunn. Således er den kjærlighet som barnet får både forutsetning for dets ontologiske (=læren om det å være)  sikkerhet og for et vellykket møte med samfunnet. De universelle rettigheter er betingelsen for at alle kan se seg som likeverdige. Det er solidariteten også, hvis den bygger på en felles verdihorisont, åpen for pluralitet (=flertall). Om et samfunn kan kjennetegnes som solidarisk i Honneths forstand, avhenger av om samfunnet er i stand til å integrere borgernes forskjellige verdihorisont, prestasjoner og ferdigheter. Det er nettopp her som er utgangspunktet for mitt eget syn på umuligheten av å fastsette definisjonen av begrepet livskvalitet. For Honneth skal de etiske målforestillinger være åpne slik at de hierarkiske ordninger inntar en horisontal posisjon som gir mulighet for at samfunnets medlemmer blir i stand til å inngå i likevektige intersubjektive og symmetriske relasjoner.

Krenkelser

Anerkjennes mennesket ikke eller er det ute av stand til å få følelsesmessige støtte, kognitiv aktelse eller respekt og sosial aktelse risikerer mennesket å miste det positive forhold til seg selv som er grunnleggende for dets utvikling. Mennesket kan ikke alene miste sitt positive forhold til seg selv ved manglende eller tilbakeholdt anerkjennelse, men også ved en rekke korresponderende krenkelser. Hvor anerkjennelsesformene utgjør en normativ idé om det gode liv, er de korresponderende krenkelsesformer utgangspunktet for å forstå motiver for eller grunnen til kampen for anerkjennelse. Se forøvrig mitt eksempel i forbindelse med forholdet mellom mobber og mobbeoffer. Hver anerkjennelsesform er således fulgt av forskjellige former for moralske krenkelser som hver især utgjør den interne forbindelse mellom moral og anerkjennelse. Her er altså snakk om en negativ prosedyre hvor moralen artikuleres gjennom negative menneskelige opplevelser. I motsetning til en positiv moralsk prosedyre som for eksempel artikulerer en rekke rettigheter eller moralske imperativer er utgangspunktet her så å si vendt på hodet, således at krenkelsene ifølge Honneth utgjør den moralske grammatikk. 

Moralsk grammatikk

I primærrelasjonene kan fysisk misbruk, voldtekt og tortur ses som eksempler på krenkelser som ødelegger den fysiske integritet og den grunnleggende selvtillit. I rettsforhold kan det skade eller enda ødelegge selvaktelsen/-respekten hos mennesket hvis den moralske ansvarlighet som rettighetsbærer blir ignorert. Illustrative eksempler på slike former for krenkelser kan være bedrageri eller diskrimminering av hele grupper i et juridisk system. I det kulturelle verdifellesskap er de moralske urettferdigheter representert ved de tilfelle hvor en eller flere personer blir ydmyket, krenket eller misaktet på en slik måte at deres ferdigheter og evner ikke lenger nyter noen anerkjennelse. Slike krenkelser skader den individuelle eller gruppas selvverdsettelse, det vil si følelsen av å være sosial signifikant i et bestemt sosialt fellesskap. Eksempler på slike krenkelsesformer finner vi i en sammenhengende helhet fra ikke å bli hilst på til ekstreme former for stigma og det er ingen grenser for hva som kan kjennetegnes som krenkelser. Det er snakk om en sammenhengende helhet som kan utvides teoretisk og nyanseres analytisk og empirisk. Mer konkret forklaring kan hentes fra min mastergradsavhandling som et utdrag: 

 "Samfunnet er i stadig endring. Kulturelle, legale, politiske og materielle forhold forandrer seg hele tiden. Dermed vil hele systemet kontinuerlig måtte revurderes. Dette minner litt om Nietzsches berømte teori om den evige gjenkomst og omvurdering av alle verdier. Ting kommer alltid tilbake. Vi blir trolig aldri kvitt sosiale patologier. Til tross for dette er gjensidig anerkjennelse et nøkkelbegrep for å løse mange problemer, gjennom omvurdering av sosiale patologier eller moralsk skade. Her er det at Honneths begrep ’moralsk grammatikk’ kommer inn. Moralsk grammatikk går ut på å forstå ”[…] menneskets evne til å ”oversette” krenkelseserfaringer til normative krav om samfunnsendring” (Pettersen og Simonsen 2010:20). Den interessante parallellen er den språklige grammatikken. En skoleelev som lærer grammatikalsk funksjon i et språk, får hjelp av læreren til å forstå grammatiske regler. Når eleven skriver stil, kan vi regne med mer eller mindre feil i den grammatiske delen. Læreren reagerer når han ser feilene, retter dem opp, og forklarer hvorfor den bestemte grammatiske regelen er korrekt. Eleven retter seg så etter den grammatiske regelen. Det er også viktig for eleven å bearbeide dette og selv forstå hvorfor grammatikken er oppbygd etter regler. Målet er å få disse reglene integrert i underbevisstheten slik at de blir en form for ”taus kunnskap”. Slik foregår den normative dannelsen innen den språklige grammatikken. Noe lignende gjelder innen den moralske grammatikken. Pettersen og Simonsen skriver i denne forbindelse følgende:

”Mennesker reagerer intuitivt når den moralske grammatikken brytes. Vi reagerer overfor handlinger som er i strid med rådende normer og verdier. Mennesker har en medfødt sensitivitet for krenkelser som gjør at vi kan gjenkjenne urett. Likevel skjer det urett og mennesker krenkes. Den moralske grammatikken forteller hva som er rett og galt. Når vi kjenner anerkjennelsens språk, kan vi anvende den moralske grammatikken som et redskap for å sikre anerkjennelse og å løse sosiale konflikter” (Pettersen og Simonsen 2010:20).

Honneth fremhever tre viktige aspekter ved den moralske grammatikken. De er som følger:

1.Kunnskap om anerkjennelse, det vil si hva anerkjennelse innebærer.

2.Kunnskap om krenkelser, det vil si en forståelse for hva overgrep, krenkelser og ringeakt er.

3.Kunnskap om reglene for å eliminere krenkelser, det vil si innsikt i den moralskeerfaringens ”regler” for å eliminere krenkelser eller løse sosiale patologier. 

Når vi endelig forstår den språklige grammatikken som forklart ovenfor, vil vi tenke oss det samme prinsippet med den moralske grammatikken. La [meg] ta [igjen det eksempelet  om mobbing ovenfor og fordype det]: en elev vet ikke hvordan det er å bli mobbet av andre. Eleven mobber en annen elev uten å forstå konsekvensene for den andre elevens praktiske selvforhold og seg selv i ettertid. Mobbing er en feil i den moralske grammatikken, som man må ha kunnskap om, siden mobbing er en krenkelse av eleven som blir utsatt for det. Da kan en voksen [her: lærer eller inspektør] gripe inn og ta opp situasjonen med mobberen og mobbeofferet. Denne reaksjonen gir grunnlag for en forståelse av hvorfor det er galt å mobbe andre. Det er nettopp dette som gir kunnskap om krenkelse og konsekvenser for det praktiske selvforholdet. Når alt er på plass hos de to, vil de rette seg bedre etter normer og regler. Ikke minst er det viktig for mobberen å bearbeide og forstå hvorfor det er galt å mobbe andre. Dermed justeres mobberens moralske grammatikk og han artikulerer etter hvert en mer korrekt taus kunnskap. Denne moralske erfaringen er sentral og normativ. For å oppnå en moralsk erfaring, er begrepet gjensidig anerkjennelse av avgjørende betydning." (Madsen 2011)

Egne tanker om den gjensidige anerkjennelsens betydning for verdiskaping og livskvalitet
Døve mennesker har opplevd mye krenkelser gjennom historien. Det finnes mange gode  eksempler på døves opplevelser og erfaringer av krenkelser. Målet med disse eksemplene er å få frem forståelsen av døves dårlige mentale helse som et resultat av ulike typer krenkelser de er blitt utsatt for og som reduserer deres livskvalitet. Dette brukes som de døves krenkelseserfaring. Poenget er at døve som andre funksjonshemmede har i utgangspunktet samme muligheter til egen utfoldelse og utvikling som andre "normale" mennesker. Det er bare slik at de får god tilrettelegging for deres tapte sans. Bruk av tegnspråktolk og tilrettelagt pedagogisk fremgangs-/tenkemåte rettet mot funksjonell tospråklighet for døve, Brailleskrift for blinde, proteser for amputerte osv. Slike kompenseringer bør satses mer for å løfte livskvaliteten for dem. Når døves livskvalitet er redusert, har de mindre muligheter til egne verdiskaping i forhold til gjennomsnittmenneskets (bios=liv, befolkning), det vil si at befolkningens gjennomsnitt betraktes som det "ideale". En kan tenke seg hvordan en døv persons psykiske helse blir, om vedkommende ser på seg selv som anormal og en som ikke er et likeverdig medlem av samfunnet. Man vil føle seg utenfor og antakeligvis også deprimert. Basilier skriver om hvordan en døv elev kan fungere i et hørende skolemiljø: ”[…] psykiske påkjenninger vil være spesielt store i det hørende skolemiljø og vil kunne gi den døve en mindreverdsfølelse som virker hemmende på personlighetsutviklingen” (Basilier 1967:5). Motsatt vil bevissthet om egen døv identitet, om seg selv som medlem av en kultur som døveskolene og døveforeningene med blant annet et fullverdig språk, medføre bedre psykisk helse og mye bedre selvfølelse. Dette er noe som kalles gruppeidentitet som betyr ”[…] følelsen av å høre med i et menneskelig fellesskap. En slik fellesskapsfølelse er noe av det viktigste for en harmonisk personlighetsutvikling” (Ibid). Fordi en da slutter å se ned på seg selv, og kan begynne å bli fornøyd med den man er, uten å måtte strebe etter å bli mest mulig integrert i samfunnet på fonosentriske (lydbaserte) premisser.  Det er allment kjent at en person som aksepterer seg selv og ikke bare tenker på hvordan andre mener man burde være, er langt mer tilfreds og lykkelig. Til dette har Basilier også bemerket noe tilsvarende i sin doktoravhandling:

”Stuckless og Birch (1966) har undersøkt en stor gruppe med døve barn. De hadde to hovedgrupper hvorav den ene hadde døve foreldre som brukte tegnspråk, og viser at de barna som brukte tegnspråk hjemme hos sine foreldre språklig sett nådde lengre enn gruppen som hadde hørende foreldre hvor det ikke ble brukt tegnspråk. Meadow (1968) har ved en meget god tilsvarende undersøkelse klart vist at de barna som hadde fått bruke tegnspråk hjemme har fått et større språklig erfaringsgrunnlag og et rikere indre liv. Deres sosiale modning er meget bedre enn gruppen som ikke har hatt tegnspråk i førskolen (Basilier 1973:30).

Ut fra Honneths teori om anerkjennelse har jeg kommet til at mange døve må ha opplevd den oralistisk orienterte skolegangen fra før 1960-70-årene som krenkende. Oralistenes holdning må ha virket hemmende på de døves livsutfoldelse og sterkt begrenset deres mulighet til å oppnå personlig selvrealisering gjennom gjensidig anerkjennelse. Etter hvert som flere og flere døve ble ofre for dette regimet dannet de litt etter litt et fellesskap hvor man ikke lenger trodde det var normalt å bruke tegnspråk. De usunne sosiale vilkårene som med dette oppstod bidro til en slags hjernevasking av de døve hvor de mistet sin autentisitet. Den sykeligheten vi forbinder med begrepet ”døvhet” reflekterer således sykheten ved systemet i sin helhet og blir derved et symptom på en sosial patologi. Denne sosiale patologien utgjorde med andre ord grobunnen for de krenkelseserfaringer som dagens døve fremdeles bærer i seg som en arv. Men det er gjennom krenkelser at viktige moralske erfaringer blir gjort. Dagens døve bruker disse erfaringene til å bekjempe den typen holdning som oralismen representerer. I dag, i vår moderne tid, er det den medisinske vitenskapen og dens tilbud om CI som er trusselen mot den døve befolkningen. Her hevdes det nemlig at døve barn som får CI, bør se bort fra bruken av tegnspråk og heller legge vekt på tale- og lydtrening. Argumentet deres er at hjernen trenger så tidlig stimulering av lydlig inntak som mulig. Følgelig står tegnspråket i veien for denne utviklingen. Døve med Norges Døveforbund i spissen bruker bl.a. krenkelseserfaringer til å argumentere mot dette synet. De argumenterer for funksjonell tospråklighet som grunnlag for stimulering av døves emosjonelle, kognitive og sosiale utvikling mot autensitet. Døve som gjennom mange år har blitt krenket og diskriminert på ulike måter på grunn av sin døvhet utvikler derfor naturlig en motivasjon til å kjempe om anerkjennelse i den forstand at døve selv i stadig større grad ikke ser på seg selv som patologiske, men tvert imot som friske mennesker med egen kultur og språk på like fot med andre. Det er nettopp denne likeverdigheten som er selve poenget i Honneths teori om anerkjennelseskamp. Jeg forstår det slik at det er en indre sammenheng mellom individualisering og anerkjennelse og at denne er selve nøkkelen til vår personlige selvrealisering. Dette fordi individualisering bygger på andres anerkjennelse og fordi identitet utvikles i interaksjon med andre mennesker. Hvis det er slik at man blir krenket eller diskriminert av andre, så vil den individuelle selvtilliten bli svekket. Dette motiverer en til en kamp om anerkjennelse. Ut fra Andreassen innebærer dette en kamp mot «[...] teorier som hevder å representere en universell og ahistorisk sannhet [...]» (Andreassen 2006:78).

Litteratur/kilder:
Andreassen, K.E. (2006): Fra epoke til etos. En undersøkelse av Michel Foucaults opplysningsprosjekt. En hovedfagsoppgave. Filosofisk institutt, UiB

Basilier, T.(1967): "Fra fellesskap til ensomhet". En artikkel i Tegn og tale nr.5/1967

Basilier, T. (1973): Hørselstap og egentlig døvhet i sosialpsykiatrisk perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget

Næss, A. og Meljænder, P. (2007): Fremtidens tenkemåte. Cogito 22. Forum for kunst, filosofi, 

litteratur og samtid. Oslo:Cogito forlag

Madsen, Ø: (2011): Hørselshemmede og døves individualitet og deres forhold sett i lys av Nietzsches, Foucaults og Honneths filosofi om personlig selvrealisering. En mastergradsavhandling, UiB

Pettersen, K-S. og Simonsen, E. (2010): Anerkjennelse og profesjon. Oslo: Cappelen Damm AS