Hvordan er døves selvforståelse påvirket av sosial diskriminering? Som vi generelt vet, har alle mennesker den samme eksistensielle frihet. Men en eller annen grunn gjør dette ikke i praksis, fordi økonomiske, politiske og sosiale forhold begrenser en slik frihet.
Jeg lar meg inspirere av den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir (1908-1986). Hun mente at bevisstheten representerer frihet og transcendens, det vil si evnen til å overskride virkeligheten, forandre seg selv og sin situasjon. Tanken om at mennesket kan betraktes som noe med en gitt natur eller essens, er blitt kritisert. Ifølge de Beauvoir finnes det ingen slik essens før eksistensen blir til. At eksistensen går forut for essensen forstår jeg ut fra den franske filosofen og forfatteren Jean-Paul Sartre (1905-1980) at det som gjør menneskelivet mulig er for det første selve den menneskelige subjektivitetens og miljøets eksistens, og deretter individets mulighet til å velge den formen dets egen subjektivitet skal anta, det vil si dens essens (Sartre 1993). Altså kan vi si at mennesket er helt og holdent alene om sine valg og handlinger i en verden bestående av ikke-forhåndsgitte rammer, det vil si at mennesket er kastet inn i en verden der man ikke vet hvorfor det er blitt slik som det er. Det er liksom en skuespiller som blir satt ut på scenen uten manus. Vi er i utgangspunktet ikke alene i verden. Grunnen til dette er at vi opplever ofte hvordan vi blir sett av andre, som har betydning for hvordan vi ser oss selv. Med andre ord kan vi si at min eksistens består av to spørsmål:
1)hvordan jeg forstår/oppfatter meg selv, og
2)hvordan jeg blir forstått/oppfattet av andre.
Den andres blikk har mye å si for en persons forståelse av det ”ytre” jeg. Det er gjennom den andres blikk at man får tilgang til sin egen kropp som virkelighet. Slik jeg forstår det, er personens selvforhold formidlet gjennom den andre som ser henne. Med andre ord kan vi si at sosiale relasjoner har mye å si for vår individuelle og kulturelle utvikling. Den eksistensialistiske definisjonen av mennesket som frihet og transcendens har et normativt perspektiv: mennesker bør ideelt sett anerkjenne hverandre som frie og likestilte subjekter (Brown 2004). Våre felles livserfaringer viser at dette ikke er alltid slik. Med utgangspunkt i Sartre sitt verk Væren og intet forklarer han at forholdet mellom to bevisstheter er som en slags maktkamp eller en ”tautrekking” der en dominerende person søker å hevde seg og bekrefte seg selv som noe vesentlig ved å gjøre den andre personen til mindre vesentlig. Altså gjør den dominerende personen den andre til ”objekt”. Dette gjelder også mellom grupper/klasser/menneskeraser/kjønn osv. Eksempelvis majoriteten og minoriteter. Dette er den enes tingliggjøring av den andre. Den herskende gruppen får makt til å definere seg selv som ”subjekt” og de andre som ”objekt” eller ”ting”.
Forskjell i makt kan gi makt til å definere ”de andre”
Forskjeller i maktforhold kan være økonomisk, fysisk, psykisk, pedagogisk motivert. En overmakt av disse kan gi en ”definisjonsmakt”: makt til å bestemme hva og hvem "de andre" eller gruppen ”er”. Hvis denne tingliggjøringen skal gjennomføres og lykkes, er det opp til "de andre" selv å akseptere en slik definisjon. Men en slik akseptering fører til at det forblir i ”ond tro” (mauvaise foi), det vil si en form for livsløgn eller selvbedrag hvor vi objektiviserer oss selv (Brown 2004). Som fanget av ”ond tro” kan det være vanskelig for visse mennesker nettopp å akseptere at de intet er annet enn summen av sine handlinger, at det kun er mennesket selv som virkeliggjør essensen. Å objektivisere seg selv betyr i denne sammenhengen å betrakte seg selv som en slags fastlagt ”ting” som er bestemt av ytre årsaker, og slik benekte friheten. Gjennom å undertrykke en gruppe og utgjøre den naturlig skjules det faktisk at maktforholdet avhenger av en sosialt bestemt gjensidig forståelse som er avhengig av at den undertrykte parten også godtar definisjonen.
Det hørende er ”mennesket” – døve er ”det andre”
Hovedtesen er at døve gjennom sin oppdragelse og på grunn av økonomiske, sosiale og historiske forutsetninger tradisjonelt har blitt gjort til ”det andre”. Dette forstår jeg at en døv person er tvunget inn i rollen som objekt, som en ”ting” for det hørende mennesket som innehar subjektrollen. Det hørende mennesket tenkes som en nøytral term, som mennesket som sådan, mens døve blir avviket som forstås som et gåtefullt ”andre”. Det hørende mennesket knyttes til det typisk menneskelige – aktivitet, fornuft, ånd, teknikk, manipulering og forandring av naturen, mens døve forbindes med passivitet, likegyldighet, følelser, kropp, natur og primitive krefter. Som ”det annet menneske” er døve definert ”negativt”, som det hørende mennesket ikke er. Denne rollefordelingen er ikke naturgitt, men en sosial konstruksjon eller oppbygning. Dette betyr at det har skjedd historisk, at et slikt maktforhold var skapt av mennesker. Er rollen som døv et uttrykk for en ”essens” eller en natur av døvhetens art? Denne rollen sees ikke bare som naturlig, men også som normativ, fordi det gis en ramme for hvordan døve bør være. Idealet for det hørende mennesket er ”transcendens” (dvs. overskridelse), evne til å nå utover seg selv, utvikling og vekst. Idealet for døve er ”immanens”, det vil si å være innenfor sine rammer, en tilstand der man ”blir hvor og hva man er” et liv uten oppsving og risiko (Brown 2004). ”Å være døv” i denne forstand er ”ikke noe man fødes som, men noe man blir” (de Beauvoir 1994), gjennom å bli oppdratt til å se seg selv som annerledes. Det kulturelle bildet av døvhet (deafness) er blitt bevart og romantisert av litteratur, vitenskap, pedagogikk, teologi og filosofi gjennom historien helt tilbake til Aristoteles og frem til vår egen tid. Gjennom myter om døvheten blir døve underlagt disse. De godtar disse i sin egen selvforståelse og blir henvist til immanensen, og får derfor en ikke-autentisk identitet, det vil si et uegentlig bilde av seg selv og sitt forhold til andre.
Døve har overtatt hørendes blikk på seg selv
Noe av det som gjør døves frigjøring så vanskelig, er at døve historisk sett har blitt oppdratt til denne selvforståelsen og derfor har overtatt de hørende menneskenes blikk på seg selv. Døve lærer å se på seg selv som et objekt for de hørende menneskenes blikk, og som noe som kan være utnyttbare for hørende mennesker (jamfør Hegels herre-knekt-forholdet i Åndens fenomenologi). Selv om det alltid finnes mer enn en måte å ”være døv” på, forskjellige måter å forholde seg til sin kropp og sin menneskelighet på, så er det hørende mennesker som har hatt definisjonsmakten til å bestemme hva ”døvhet” og ”det døve mennesket” er. Den normale og fonosentriske definisjonen av ”den døve personen” og ”døvhet” som ”det andre”, er noe døve i det fonosentriske, dvs. lydbaserte, samfunnet ikke kan unngå å forholde seg til.
Mens det å være et menneske er uproblematisk for normalfungerende og normalfriske mennesker, representerer det et problem for døve. Døve stilles i et normalisert og fonosentrisk samfunn overfor et umulig ”valg” mellom et håpløst begrenset ”døvhet” på den ene siden og en like håpløs fornektelse av sin døve menneskelighet på den andre. Tingliggjøringen som ligger i rollen som døve, har ført til at de er splittet og fremmedgjorte. Som bevissthet er vi frie subjekter, men samtidig er vår identitet som ”døve” ikke bestemt av oss selv, men av de hørende menneskenes blikk. En døv person er slik ”[..] et objekt som på en paradoksal måte er forsynt med subjektivitet” (de Beauvoir 1994). Når det gjelder døves stilling i sin samtid er ufri, så er det dette med andre ord ikke bare en kritikk av at døve ikke har samme adgang til samfunnets kulturelle, politiske og økonomiske liv, men også en kritikk av en objektrolle som oppfordrer dem til å gi avkall på sin eksistensielle frihet og fremmedgjør dem. Den eksistensielle friheten er imidlertid ikke noe det er mulig å gi avkall på, og å godta den tradisjonelle rollen som døv som ens egen identitet er derfor å være i ”ond tro”.
Det er alltid en mulighet for å frigjøre seg fra denne inautentiske (dvs. ikke-ekte) identiteten, siden den er historisk skapt og derfor også kan endres. En frigjøring fra en undertrykkende rolle som døv er imidlertid ikke noe hver døv kan gjennomføre alene og privat, men noe som krever en endring av den samfunnsmessige oppfatningen av ”døvhet”. I prosessen mot frigjøring bør vi legge stor vekt på arbeidet, økonomisk selvstendighet og kontroll over egen kropp gjennom tilrettelegging, tospråklighet og mangfoldighet. Men i tillegg må det skje kulturelle og sosiale endringer og ikke minst en endring i hvordan vi oppdrar døve barn. Oppdragelse av døve barn bør skje gjennom kommunikasjon på tegnspråk. Heldigvis har det norske samfunnet tilbud om 40 ukers tegnspråkkurs for foreldre. Formålet er jo den at det symbiotiske, det vil si tilknytning, forholdet mellom foreldre og barn ivaretas.
Det er allerede kommet ulike forskningsfelt innenfor temaene deafness, deafhood, audisme, kultursyn, tospråklighet, tegnspråk, antropologi osv. som har høstet kritikk fra nyere tenkning. Jeg skal her bare nevne et kritisk punkt: Det går ut på at forskningen har til dels sterk vektlegging på negative trekk ved rollen som døv og døves levde erfaringer. Mange forskere og døve forkjempere vil heller se rollen som døv som en berikelse og ikke en begrensning.
Det er også viktig å ha i mente at denne bloggen har en overføringsverdi i andre sammenhenger enn bare i forholdet mellom døve og hørende. Jeg skriver om dette spesielle forholdet på grunn av min levde erfaring, mitt forhold til samfunnet generelt samt mine utvekslinger med andre døves levde erfaringer. Ettersom jeg har et sterkt ønske om i fremtiden: bedre forhold mellom begge parter som subjekter gjennom gjensidig anerkjennelse a la Hans Skjervheims filosofi om det symmetriske prinsippet.
"We have a dream too!" Deafpower-bevegelsen ved University of Gallaudet i 1988
"We have a dream too!" Deafpower-bevegelsen ved University of Gallaudet i 1988
Litteratur:
de Beauvoir, S. (1994): Det annet kjønn. Oslo: Pax forlag AS
Sartre, J.-P. (1993): Eksistensialisme er humanisme. Oslo: Cappelen
Brown, E m.fl. (2004): Hva er et menneske? En innføring i filosofiske spørsmål om menneskets natur. Bergen: Fagbokforlaget
