Bør døve slippe fengselsstraff?

Under min research i Bergen Døvesenter etter en bestemt person, fant jeg en interessant artikkel i Døves Tidsskrift nr 2 av 1969:

"Under overskriften "Døve bør ikke fengsles", kunne en i Hamm-Essen-avisen "Mittag" for 9.juli lese følgende:

 Det er forskjell på om en døv eller normalthørende blir satt i fengsel. - Med denne begrunnelsen omgjorde Hamm-retten en dom over den døve Günthen F., som med 1,9 promille hadde gjort seg skyldig i fyllekjøring, som endte med et trafikkuhell. Han var blitt dømt til 6 ukers fengsel, ubetinget, men etter at dommen var blitt appellert, ble den omgjort til 4 ukers fengsel, betinget, og dermed slapp den døve å sone dommen i fengsel. Det ble lagt avgjørende vekt på at fengselsstraff ville være en langt større psykologisk belastning for en døv enn for en hørende. 

Til dette bemerker Deutsche Gehörlosen-Zeitung: Hvis en skal tro rettens uttalelse i denne saken, vil døvhet heretter kunne betraktes som gyldig grunn for å slippe fengsling. Det er da spørsmål om det er grunn til å glede seg over dette, eller ikke. 

På den ene siden har retten vist psykologisk innsikt ved å vise forståelse for at fengselsstraff er vanskelig å tåle for en døv enn for en hørende. På den annen side må en spørre seg selv hvordan avstraffingen av døve lovovertredere da skal foregå. I dette tilfellet gjaldt det gjentatt beruselse bak rattet. For oss døve kan straffen for et slikt forhold knapt bli streng nok, fordi tusener av anstendige døve bilførere vil skjelve for sitt førerkort hver gang en døv blir knepet for promillekjøring. En mulkt og inndragning av førerkortet for lengre tid, ville kanskje vært en rettferdig straff i dette tilfellet. - Men hva vil retten gjøre når det dreier seg om kriminelle handlinger begått av døve? Rettens domspremisser synes å slå fast at også døve forbrytere skal holdes utenfor fengselet, og i så fall er en ute på tynn is. Dette spørsmålet må bli en gjenstand for alvorlig diskusjon, for at en skal kunne komme fram til en menneskelig, men rettferdig straffeutmåling."

Dette fikk meg til å reflektere over vår egen tids domspremisser i det norske rettsvesenet. I den siste tiden har det vært en reaksjon mot redusert straff for døve lovovertredere med døvhet som begrunnelse. Det er en tragedie at dette ikke ble diskutert og utviklet etter 1969. For at døve skulle ha rettferdig straff, så er det klart at hvis myndighetene tidligere hadde sett de dårlige forholdene for døve i fengsel, så hadde de gått langt i diskusjonen om tilretteleggingen av forholdene for dem i fengsel. For slik på denne måten kunne retten lettere gi døve den straff de fortjente. Men som mange av oss vet eller kan tenke oss, er det ganske "øde" for døve å sone i fengsler som ikke er tilrettelagt for dem. Det er som å sette et menneske på ei lite øy uten andre mennesker til stede. Det er en av mange grunner til at retten tviholdt og tenkte på de psykologiske konsekvensene for døve. Dette skyldes helt og holdent mangel på kunnskap om hvordan fengsler kunne tilrettelegges slik at forholdene ble bedre for døve. Men de fleste fengsler var tilpasset det fonosentriske miljø, det vil si lydbasert miljø. En annen grunn er statistikken: Hvor ofte eller hvor mange døve har kommet til fengsel gjennom tidene? Jeg tror at den svært lave prosenten av befolkningen som straffes, er døve selv. Kanskje det er grunnen til at behovet for tilretteleggingen av forholdene for dem i norske fengsler utelates?

Så lenge forholdene i fengsel for døve lovovertredere ikke ble tilrettelagt godt nok, så var det en god grunn til at straffen mildnes. Var dette bra for døve? Døve kunne bli stemplet som naive, dumme, sløve ... noe som gjorde at samfunnet betraktet dem som hadde problemer med å skille mellom rett og galt eller manglet innsikt i normer. Nei, døve har virkelig godt av å bli rettferdig straffet på samme måte som andre hørende. Fordi de også er strafferettslig tilregnelig. Døv intellekt er det ikke noe galt med. Ingen forskjell! Så langt det  er kommet til år 2011, er det på tide å ta opp saken og skjerpe tilretteleggingen av forholdene for døve i norske fengsler. Hvis tilretteleggingen av forholdene for døve i fengsel er godkjent, har retten god grunn til å gi straffeutmåling til døve på lik fot med andre hørende.

Jeg anbefaler FAFO-forsker Hilde Haualands rapport med tittelen "Straffet og isolert" som handler om funksjonshemmede i fengsel  som et godt utgangspunkt for diskusjon av tilretteleggingen av ulike typer funksjonshemming i norske fengsler. Kilde for rapporten:  http://www.fafo.no/pub/rapp/20192/index.html.
Det ventes også at nyere rapporter om rettsikkerhet fra forskere er på vei ut til publikum, i regi av Fritz Moens forskningsfond.

Er det galskap at slike dårlige forhold for døve i norske rett og fengsler fortsatt gjelder i 2011, når det er skrevet en artikkel om det i "Mittag" allerede i 1969?

Dette er mine tanker for i dag.

Snakkis - et TV-program om krenkelser?

Jeg har sett et par - tre programmer av Snakkis så langt. Dette programmet ga meg mange tanker i forbindelse med både døve og hørende sine erfaringer om det  å være krenket. 

Hva er krenkelse? Hva har erfaring med krenkelse å gjøre? 

Ethvert døvt menneske i et samfunn har utviklet et antropologisk behov for, og en normativ [rettledende] forventning, om anerkjennelse gjennom sosialisering som hørende har. Antropologisk behov menes her at alle mennesker innehar en evne til å kunne bidra noe. Krenkelse derimot er en negasjon av, eller negativ form for, anerkjennelse. Dette er en destruktiv (=ødeleggende) side ved det sosiale mennesket. Fremkalling av psykiske lidelser i ulike grad er et eksempel som viser dette. For å si veldig kort om forskjellen mellom anerkjennelse og krenkelse kan jeg presentere her:

Vi har alle et personlig selvbilde som består av tre viktige aspekter: selvtillit, selvrespekt og selvverd. De er det personlige selvbildets bærebjelke for et godt og vellykket liv. En forutsetning for et vellykket personlig selvbilde er at de tre aspektene er positive. Opplevelsen av å:

• oppleve å bli sett på som en betydelig person, 
• få positive tilbakemeldinger for noe man har gjort,
• få ros for sine prestasjoner,
• få rettigheter,
• få nye venner, 
• bli framsnakket der man selv ikke er til stede

Disse er eksempler som virker positivt inn på personens indre liv og følelser. Dere kjenner igjen denne erfaringen? Denne erfaringen handler nettopp om anerkjennelse som alle har til felles.  På den andre siden er den sosiale verden av uvurderlig betydning fordi en slik personlig selvrealisering eller utvikling er fundamentalt (grunnleggende) avhengig av anerkjennelse fra andre i samfunnet. Altså er erfaringen av å anerkjenne hverandre gjensidig. Det er som å gi og motta noe.

Men vi har også erfaringer om den motsetningen av anerkjennelse: krenkelser. Hvis man blir krenket som person, fører det til at de tre nevnte og viktige aspektene blir i mer eller mindre grad negative. Eksempler på krenkelser kan være at personen kan bli: 

• oversett, 
• utsatt for negative, verbale kommentarer utenfra (som mobbing), 
• utsatt for fysisk og/eller psykisk vold, 
• tapt for visse rettigheter
• baksnakket der man selv ikke er til stede, 
• utsatt for diskriminering/undertrykkelse  

Disse påvirker personens bærebjelke som kan være i ferd med å svekkes. Konsekvensene for dette kan bli å fremkalle psykiske lidelser eller sårbarhet hos krenkede personer. Krenkelse er derfor skadelige for det personlige selvbildet. Med mindre man får støtte.

Snakkis er et program som fremmer slike eksempler basert på livsviktige erfaringer knyttet til nettopp krenkelser. Det er et viktig program fordi det er en form for opplysning. En opplysning som er rett fra folkets felles meninger. Vi trenger folk som tør å si sine egne meninger, meninger som kan være annerledes. Og ikke bare det. Snakkis er også et resultat av døves kamp for anerkjennelse som likeverdige samfunnsmedlemmer på lik fot med andre hørende. Vi lever i en gjørme hvor alle fenomener kan være synlige eller usynlige. For eksempel kan døve være meget ressurssterke arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet, men de fleste døve får ikke jobb fordi de er døve. Hva er synlige og usynlige fenomener i dette eksemplet? Døve er i virkeligheten meget velfungerende mennesker dersom deres rettigheter oppfylles som rettferdige og at deres naturlige evner og egenskaper stimuleres på beste måte etter døvepsykiateren Terje Basiliers ånd. Dette er en kamp om anerkjennelse for sitt eget språk og kultur.

Jeg forstår derfor at Snakkis fungerer som en informasjonskanal der det snakkes åpent om krenkelseserfaringer. Dette programmet bidrar til en større forståelse for ulike krenkede situasjoner vi lever i vårt samfunn. Med denne erfaringen som en form for diskusjon fører til en felles bevissthet om forståelsen av den gjensidige anerkjennelsens betydning for det positive og sosiale personlig selvbilde. Samfunnet vårt blir bedre hvis gjensidig anerkjennelse for hverandre med deres unikhet, ulikhet og likhet finner sted. Vårt samfunn er egentlig fulle av sosiale konflikter som vi hele tiden prøver å løse i fellesskap. Konflikter som er både skjulte og åpne. Bra program!

Hva hadde samfunnet vært uten Snakkis?

Tanker om framsnakking

For en stund siden hadde jeg en diskusjon med en venn av meg om begrepet baksnakking. Ordet betyr at noen snakker negativt om mennesker som ikke er tilstede. Å snakke negativt om andre mennesker er krenkende. På denne måten blir den første "historie" (selve baksnakkingen) utgangspunktet for flere "historier" som ikke er sanne. Det er negative rykter jeg snakker om. Rykter som ilden i tørt gress eller som fra et fjær til flere høns. Negative rykter er som gift for det menneskelige praktiske selvforhold, som er underlagt menneskeverdet som er felles for alle. Liksom giftige slanger kan være farlige for mennesker. Altså kan vi si at en persons praktiske selvforhold (som også kan kalles selvbilde) er krenket. Negative rykter kommer utenfra og påvirker i mer eller mindre grad i ringvirkninger innenfor for eksempel vennekretsen, familien, etc. og ikke minst den utsatte personens selvtillit, selvaktelse og selvverd. Her snakker vi om det indre liv i personen: følelser. Følelser som gir utslag for depresjon, angst, redsel, bekymringer, uvisshet etc. Indre følelser som mennesker har, kan ikke synliggjøres. Mennesker som er utsatt for negative rykter, kan bli innadsrettet, eller vi kan si på en annen måte: Man kan bli innelukket i sin egen verden. Det praktiske selvforholdet er derfor krenket. Dette kan sammenlignes med lokk over kokende vann i kjele, og dampen slippes ikke ut. Om lokket løftes opp, får vi masse damp ut i lufta. Man kan være aggressiv og er ute av selvkontroll. Jeg mener at folk som lager negative "historier" om andre personer, mangler respekt eller kunnskap om hva anerkjennelse egentlig innebærer. Har man ikke kunnskap om anerkjennelsens betydning for menneskets praktiske selvforhold, har man en tendens til å krenke andre mennesker gjennom baksnakking. Å baksnakke er like ille som det å overse et menneske.

Så kom vi under diskusjonen til et punkt: den motsatte betydningen av baksnakking.. Det er framsnakking. Ordet betyr at noen snakker positivt om mennesker som ikke er tilstede. Ordet er av positiv karakter som også har betydning for bevaringen av det positive praktiske selvforholdet hos enkelte. Det er forholdsvis et nytt begrep i det norske språket. Det dukker opp mer og mer på Facebook i det siste og er godkjent av Språkrådet. For meg er dette ordet veldig viktig. Å snakke positivt om andre er det samme som å snakke godt og varmt om andre.

En slik framsnakking fører til at det praktiske selvforholdet til en person blir ivaretatt. Om man fikk feedback eller ikke, så blir hennes/hans praktiske selvforhold ivaretatt. Ettersom selvtilliten, selvaktelsen og selvverd blir tatt vare på som positive. Dermed forsterkes hennes/hans praktiske selvforhold og sitt forhold med den sosiale verden gjennom gjensidig anerkjennelse. Hvis man selv har opplevd krenkelse, kan man få en kunnskap om anerkjennelse. Dermed har man også kunnskap om hvordan man skal ivareta andre menneskers praktiske selvforhold på en forebyggende måte. Framsnakking forstår jeg ikke bare å snakke positivt om andre mennesker som ikke er tilstede, men også har sin konsekvens: Rykter kan komme til ham/henne: positive tilbakemeldinger virker oppkvikkende på personen. På samme måte som når en fotballkeeper gjør sine saker bra både på trening og i kamp, kan positive tilbakemeldinger føre til hennes/hans utvikling som keeper. Man blir sett på som person. Det har noe med psykologi å gjøre.

Jeg har også tenkt på hva som er best tjenlig når man reagerer negativt på en persons ubevisste eller bevisste handling, om den er selvforskyldt eller uheldig. En ekte venn pleier å ta opp direkte med den personen og snakke om det. Slik at den personen får mulighet til å revurdere sin handling og retter opp "feilen" sin. Samtidig viser den ekte vennen at hun/han bryr seg om personen. Dette gjøres fordi hun/han vil hindre at personen skal gjøre den samme feilen i fremtiden under betingelsen av at denne personen forstår hva som er "feilen". Dette er en gjensidig anerkjennelse på høyeste nivå.  


Dette er mine tanker for i dag!

Tillegg: Hvordan oppstår fremmedgjøring [tingliggjøring]?

Dette innlegget er ment som et tillegg til mitt siste blogginnlegg Valg av CI og tingliggjøring av foreldre og døve barn. Det jeg ønsker her, er å sitere Karl Marx sitt sitat fra "Den tyske ideologi" med tittelen Hvordan oppstår fremmedgjøring?:

"Hva kommer det av at de personlige interesser til tross for personene alltid videreutvikler seg til klasseinteresser, til felles interesser som selvstendiggjør seg overfor de enkelte personer, og som i denne selvstendiggjøringen antar formen av almene interesser, og som sådanne kommer i et motsetningsforhold til de virkelige individene og i denne motsetning, hvor de er bestemt som almene, av bevisstheten kan bli oppfattet som ideelle, selv religiøse og hellige interesser? Hva kommer det av at innen denne selvstendiggjøring av de personlige interesser til klasseinteresser må individets personlige atferd objektiviseres og fremmedgjøres og samtidig bestå som en av samkvemmet frembrakt makt, uavhengig av individet og uten det, at den forvandler seg til samfunnsmessige forhold, til en rekke makter som bestemmer over og underlegger seg individet og derfor i forestillingen fremtrer som "hellige" makter?" (Marx 1965:166).

Fra 1500-tallet og opp mot 1960-tallet var det en stor utbredelse av oralistisk-orienterte lærere og medisinere som kjempet om deres ideer for å gjøre et mirakel: å gjøre døve til "hørende". Dette til tross for en kamp fra tilhengere (Michel de l'Épée som eksempel) for bruk av tegnspråk i undervisningen av døve. Dette oralistiske-orienterte idealet er etter min oppfatning en almen interesse i fagene som pedagogikk og medisin. De skapte idealer som kolliderte med døves personlige interesser. Når det gjaldt døves personlige interesser, ble dette brutt ned på grunn av forbudet for bruk av tegnspråket i undervisningen. Det var denne motsetningen som var så alvorlige at døve ble objektivisert av de oralistisk-orienterte lærere og medisinere. Dette er den såkalte to-leddet relasjon der lærere og medisinere var subjekter mens døve som objekter. Lærerne og medisinerne ville ikke forstå den saken om at døve var individer med evner og egenskaper som kunne utvikles ut fra deres personlige interesser. De fokuserte på døves muligheter til å tale og lese av munnen istedet. De forkastet altså saken om at døve hadde evner og egenskaper som kunne oppnå optimal personlig selvrealisering. Derfor ble de fleste døve i historien innadrettet, dvs. usikre, redde, skam osv.

På 1960-årene har det pedagogiske fagfolket blitt oppmerksom på tegnspråkets status og betydning for døves personlige utvikling. På en måte fikk lærerne en bumerang-effekt. De forsto det. Men før CI-revolusjonen kom, var det en sterk utvikling i viljen til å beskjeftige seg med seg selv til å lære tegnspråk og som var egnet til å kunne undervise (og å kommunisere med) døve på tegnspråk. Dette var en tid hvor gjensidig anerkjennelse ble en realitet. Dette var ideelle forhold for døve. På en måte en ny gullalder for døve. I en Terje Basilier-ånd (en norsk døvepsykiater som levde fra 1928 til 1974) og William C. Stokoes viktige bidrag i forståelsen av tegnspråket som likestilt med andre respektive språk ga grunnlaget for dette.

Men så kom CI-revolusjonen tidlig på 1990-tallet i det norske samfunnet og flere land i verden. Pedagogene ble forvirret. For nå var spørsmålet igjen: Hvilken metode passet best i undervisningen av døve? En pendel pekte på oral og på tegnmetoden gjennom tidene. Det ble så utviklet en filosofi: funksjonell tospråklighet for døve med eller uten CI. Denne utviklingen var positiv. Og det eksisterer funksjonell tospråklig undervisning i dag. Som mange kjenner til uttrykket til Ole Brumm: Ja takk til begge deler. Dette er en form for anerkjennelse av døve som mennesker med muligheter for tilgjengelighet i det fonosentriske samfunnet gjennom å kunne det norske skrifts- og lesespråket. Om noen døve kunne snakke og lese av munnen er en fordel. En slik utvikling må vi ivareta videre. Samtidig er det flere og flere som forstår tegnspråkets betydning for hørselshemmede/døve som kommunikasjonsform. Flere og flere hørende viser interesse for å lære seg tegnspråk og prøve å kontakte med hørselshemmede/døve. Det er jo en anerkjennelse mellom hørende og døve.
  
 

I vår egen tid er det "CI-alder" i døvehistorien. I dag er det medisinsvitenskapens iver på å gjøre døve til "hørende". Samtidig er det også den økonomiske prosessen av CI-produksjonen som er avgjørende for felles interesser som selvstendiggjør seg overfor døve mennesker. Hvor er anerkjennelsen for de døve som kulturelle og språklige individer? Er dette da en form for anerkjennelsesglemsel? Døvhet som sykdom repareres og/eller fortrenges eller er døve som betydelige personer glemt? Med tanke på anerkjennelsesglemsel skriver Hansteen at:

"Det er knapt nok naudsynt å argumentera for at anerkjenning er konstitutivt for sosiale relasjoner. På dette planet er det kanhende viktigare å spørje korleis det går til at denne primære anerkjenninga vert gløymd. Ifølgje Honneth er det to hovudtypar av praksisar som fremjer tingleggjering i mellommenneskelege relasjonar: Stundom kan ein vera så oppteken av sjølve verksemda at ein gløymer dei konstitutive vilkåra. Andre gonger vert anerkjenningsrelasjonane skjult av typologiserande skjema, når til dømes institusjonaliserte stereotypiar eller fordommer overstyrer relasjonane mellom personar" (Hansteen 2009:106)

Hva er døves grunnleggende vilkår? Døves grunnleggende vilkår er lite omtalt i det allerede, etablerte fonosentriske anerkjennelsesorden (dvs. det hørende samfunnet). Det er en selvfølge at døve som er seg bevisst Deafhood-begrepet kjenner deres grunnleggende vilkår. Er det slik at Deafhood-orienterte mennesker, dvs. mennesker som lærere, tolker, foreldre/familie, venner, osv som er orientert eller godt informert til Deafhood-begrepet,  kjenner til døves grunnleggende vilkår? Min erfaring sier meg at de Deafhood-orienterte menneskene viser større anerkjennelse for døve som mennesker med unike evner og egenskaper til personlig utfoldelse, uttagering og utvikling. Hvor godt kjenner deafness-orienterte individer til disse vilkårene? Jeg antar at disse individene er forskjellige i sine oppfatninger av døve som mennesker i et fonosentrisk samfunn. Det finnes, som Hansteen skriver, skjulte typologiske skjema som viser institusjonelle og stereotypiske holdninger der døve er et problem for samfunnet og at utryddelsen av døve er ønskelig. Dette er ikke så overraskende når vi stiller opp spørsmålet: Hvorfor er det stor utbredelse av CI? Er det rart at døve kjemper om anerkjennelse for døvekultur og tegnspråk? Jeg tror det neppe. Døve blir tingliggjort gjennom å tilby dem CI-operasjon. Det virker som om likhetsidealet er målet for vårt fonosentriske samfunn. Dette er på kollisjonskurs med det mangfoldfige aspektet som er ute og går. Det er blitt mer og mer flerkulturelle aktiviteter i Norge. Hvordan er likehetsidealet mulig i et flerkulturelt samfunn? Døvekultur er i dag en del av det flerkulturuelle samfunnet. Er den en subkultur eller en delkultur? Hvis den fungerer som en subkultur, vil jeg oppfatte den som en underordnet kultur med fremmedgjørende tendenser. Mens delkultur derimot er en kultur som er akseptert og respektert i vårt samfunnssystem med anerkjennende tendenser. Slik jeg ser det i dag, fungerer døvekultur som en subkultur. Er døvekultur på vei til å bli en anerkjent delkultur eller er den blitt anerkjennelsesglemt?  

Litteratur:
Hansteen, H.M. (2009): Anerkjenningsgløymsle og varefetisjisme. En artikkel i Agora 4/2009.

Marx, K. (1965): Samfunn og frihet. En antalogi ved Jon Elster. Oslo: Pax Forlag.