Gullruten - "Ingen grenser!" Døve krenkes?

Døve som befolkning krenkes?

Først vil jeg gratulere prisen til gruppa "Ingen grenser!". Noe jeg forstsatt ikke forstår hvorfor. På Facebook var det en opplysning om at det skulle vises i programmet "Gullruten" på TV2. Som døv hadde jeg regnet med at det skulle tekstes eller tegnspråktolkes. Det har vært som regel hver gang det var noe innslag der døve involveres i, skulle det enten tekstes eller tegnspråktolkes. Det var blitt en vane vi har fått med oss i de siste årene. På grunn av teknologiens utvikling som gjorde teksting og tolking mulig på TV.

Jeg var hjemme denne kvelden da "Gullruten" ble vist og hadde besøk av en god kamerat. Vi satt spent på dette programmet. Verten begynte å ønske oss seere velkommen. Hvilket oss? Dette spørsmålet stilte jeg fordi det var verken teksting eller tolking. Gjentar her: Hvilket oss, spør jeg og veldig mange døve stilte det samme. 

Programmet bare fortsatte uten teksting og tolking... Jeg tenkte at dette kanskje skulle tolkes eller tekstes kun under "Ingen grenser!!-opptreden på scenen. Men nei, det var heller ingen teksting eller tolking. I 2012? Hva? Teknologien og mulighetene finnes jo overalt. Er TV2 en primitiv kanal som ikke kjenner til grensesprengning - teknologien og mulighetene for utnyttelse av teksting eller tolking?

Mens deltakerne i "Ingen grenser!" stod der og klappet. De to døve så på tolken og fulgte med hva som ble sagt. Er det kun for de to døve som får anerkjennelse? Og misanerkjennelse for resten av norske døve? Nei, dette er virkelig en form for krenkelse av døvebefolkningen eller en kollektiv krenkelse av døve. Mange døve er rasende og oppgitte overfor TV2's primitive holdning. Hvilken solidaritet?

For hva betydde 'ingen grenser' for TV2/Mastiff(?) da de lagde dette flotte reality-programmet? Var visjonen slik at begrepet 'ingen grenser' gjaldt kun for individer i det daglige livet, mens det ikke gjaldt for TV2 eller resten av døve? Støttet TV2 her en illusjon av "Ingen grenser!" bare for å gi seg selv ryggdekning? For en selvmotsigelse!

Nå er det kommet en ny og viktig type krenkelseserfaring som vi døve til felles må gi begrunnelser for hvorfor vi reagerte på denne måten TV2 håndterte. En erfaring som bør legges frem for FN's kommisjon for menneskerettigheter.

Da jeg satt og så på programmet, fikk jeg ikke med meg hva denne prestasjonen betydde for gruppa "Ingen grenser!" Jeg sitter her i dag og vet fortsatt ikke hva dette betyr. Selv om det er en god del omtale i Facebook, internett eller aviser, vil jeg ikke lese disse tekstene før jeg har fått med meg hva som ble sagt i "Gullruten". Jeg gjør det for å unngå et skjevt bilde av helheten av det som skjedde på lørdagskvelden. Ja takk til reprise med teksting eller tegnspråktolking!

Her kommer mitt kritiske synspunkt som kan virke reaksjonsvekkende for mange døve (Det er viktig for meg å understreke at dette er en kritikk av oss selv som en helhet og ikke mot de to flotte representantene i "Ingen grenser!", Bjarte Bø-Sande og Marianne Rasmussen. For jeg gir stor applaus til de to for innsatsen i realityprogrammet.):

Hvis jeg hadde vært en av deltakerne som var invitert til en slik begivenhet (samme hvilket program), hadde jeg undersøkt på forhånd om TV2 eller andre TV-selskaper ordnet med teksting eller tegnspråktolking med hensyn til mitt folk. Om det verken tekstes eller tolkes, hadde jeg takket nei til å opptre på scenen. Jeg ville ikke oppføre meg som en krenket person på vegne av mitt folk! Er jeg som døv krenket, blir hele døvebefolkningen også krenket, eller omvendt: er hele døvebefolkningen krenket, er jeg som døv også krenket. Jeg er redd for at den generelle befolkningen har en gal oppfatning av døve på denne måten. Ingen tegnspråktolker var synlig under realityserien "Ingen grenser!" og heller ikke i programmet "Gullruten".  Essensen bak "Ingen grenser!" er at det er en god reklame for mennesker som er annerledes og at de kan takle hverdagslivet like bra som de andre."Ingen grenser!" er en inspirasjon for mange funksjonshemmede til å ville klare seg like bra i hverdagslivet. Det er derfor uheldig at TV2 ikke tok hensyn til døve da de sendte "Gullruten" på TV. 

Tegnspråktolker er tekniske hjelpemidler for døve som en protese er det for en amputert person. At døve for eksempel klarer kommunisere uten tolker i slike situasjoner som i realityprogrammet, er en feil oppfatning. På samme måte er det en feil oppfatning av at en amputert person skulle klare seg uten proteser.

Det bør derfor være et prinsipp for døve, at alle TV-programmer som døve involveres i, å kreve at det tekstes eller tolkes på vegne av eget folk. 

Vil ikke TV2 bli like bra eller bedre enn NRK?  Alltid om økonomisk spørsmål! For selve teknologien og mulighetene er det egentlig ikke noe problem.

Jeg støtter to bloggere med sine innspill:

Maren Oriola:

http://www.marenoriola.no/2012/05/tegnspraktolk-oppforer-seg-vel-ikke-som-en-linselus/

Hilde Haualand:

http://mildehilde.wordpress.com/2012/05/13/ingen-anstendighet-ingen-tekster/

Døve som frie ånder - hvis vi vil...

Frie ånders og de ”normale”, konforme ånders forhold til verden

Nietzsches artikkel ”Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand” kan etter min mening gi oss en dypere forståelse av samspillet mellom de to mennesketypene. Ut fra den kan vi lettere forstå hva det er som gjør at de konforme menneskene vil holde fast ved de samme kulturelle strukturer, mønstre og vaner, og hvorfor de sterke, frie ånder vil måtte ødelegge disse størknede formene og vekke de konforme til live, både på godt og ondt.  Når det gjelder forholdet mellom individets/kulturens bevissthet om virkeligheten og virkeligheten selv bruker Nietzsche følgende ord:

”[…] Nerveimpuls omformet til bilde! Første metafor. Dernest: Bildet videreformet til lyd! andre metafor. Og hver gang hopper han ut av en sfære og lander midt i en helt annen. Man kan forestille seg en fullstendig døv person som aldri har fornemmet en musikktone...” (Nietzsche).

Det synes å være klart at Nietzsche her bruker metaforbegrepet på en litt uvanlig måte. Det som er hovedpoenget er vel at det handler om å overføre mening fra et område til et helt annet. Men når en overfører mening fra nerveimpuls til bilde og fra bilde til lyd så er det ikke helt det samme som vanlig metaforbruk. Men det at mening blir overført fra et domene til et helt annet er beholdt.

Det Nietzsche vil med eksempelet med den døve er å gjøre det klart for oss at vi er like døve som han dersom vi innbiller oss at vi vet hva tingene vi ser egentlig er. Vi tror vi ser tingene slik de er, men sannheten er at de er blitt forandret i overgangen fra nerveimpuls til bilde og fra bilde til lyd. Resultatet er at det er blitt umulig for oss i det hele tatt å vite hvordan tingene i sannhet er, samtidig som vi tror fullt og fast på at vi vet dette. Dermed lever vi i en konstant illusjon uten å vite det selv.

Vi er blitt lurt av sanseapparatet vårt i første omgang og deretter av språket vårt i andre omgang. Og da blir det til slutt ordbildet vi sitter igjen med og ikke synsbildet eller nerveimpulsene.

Først nerveimpuls (synet) så bilde. Hva er det som skaper synsbildet? Synsbildet er noe vi på det ubevisste plan skaper ut av en myriade av nerveimpulser. Og så blir synsbildet i neste omgang metaforisk omdannet ved hjelp av ord.

Hvordan bygger vi opp teorier og tankesystemer ved å sette sammen ordene? Det er denne prosessen Nietzsche henviser til med følgende ord:   

"Man må her beundre mennesket for å være en storartet arkitekt som lykkes i å tårne opp et uendelig kompleks begrepskatedral på en bevegelig grunnmur, som stod den på flytende vann” (Nietzsche).

                       

Det flytende vannet vil i denne sammenhengen være det totalt ukjente opphavet til metaforkjeden, nemlig det nerveimpulsene våre opprinnelig reagerer på. Ut fra det Nietzsche sier i de to verkene oppfatter jeg det slik at det er en forbindelse her mellom de konforme og bevaringen av metaforkatedralen på den ene siden og de frie ånder og fornying/ombygging av katedralen på den andre siden. Spørsmålet om hvor de døve hører hjemme i denne katedral vil jeg komme tilbake til senere.

Nietzsche fortsetter med å si at ”Når språket dannes, er logikken ute av bildet” (Nietzsche). Altså er vi blitt lurt lenge før vi griper til logikken for å føle oss trygge. Den tryggheten som logikken kan gi er totalt ubrukelig her.

Tryggheten er i siste instans bygget på vanngrunn, altså er hele vår begrepsverden en selvskapt språkverden bygget på en selvskapt sanseverden. Som Nietzsche formulerer det:

“Bare ved å glemme denne primitive metaforverdenen, bare ved at en opprinnelig glødende billedlava som strømmer ut av den menneskelige fantasis ur-evne, størkner og blir hard, bare ved den uovervinnelige troen på at denne solen, dette vinduet, dette bordet er en sannhet i-seg, […], bare ved at mennesket glemmer at det selv er subjekt, et kunstnerisk skapende subjekt, lever det med noenlunde ro, sikkerhet og konsekvens" (Nietzsche).

           

Problemet er at menneskene er glemsomme når det gjelder gamle metaforer, inkludert de metaforiske sansebildene. Jeg tror fantasien har fulgt oss oppover fra de encellede skapningene som nå utgjør hjernen vår og som lager sansebildene våre til de individene vi nå er som er like kreative med språket vårt. Kreativitet gjennomsyrer hele skaperverket – og vi er i så måte vesentlige bidragsytere. Det er på samme måte som en maler som tryller frem et landskapsbilde fra det blanke lerretet. Altså er mennesket egentlig kunstnere. Eller medarkitekter av skaperverket.

Jeg tror faktisk vi ubevisst skaper hele den virkeligheten vi lever i, men selvsagt gjør vi det i fellesskap. Vi vedstår oss bare ikke vårt eget skaperverk. Vi tillegger det Gud eller andre autoriteter og klager på andre når vi får problemer som vi egentlig selv har skapt. Nettopp denne feigheten er det som gjør oss til et flokkdyr. Vi søker beskyttelse i flokken og flykter dermed fra vår egen skaperevne og vårt eget skaperansvar.

Tanker om de døves plass og fremtid sett på bakgrunn av Nietzsches katedralmetafor.

Siden døves og hørendes sanseutstyr er forskjellig mener jeg det er viktig å fremheve at forskjellene mellom de to gruppene begynner allerede på nervecellenes nivå. Forskjellen begynner med at de døves og de hørendes sanseapparater samlet sett tolker ”det flytende vannet” (Nietzsche) ulikt og dermed bygger opp ulike sanseverdener (første metafornivå). Dette kommer selvsagt av at de døve fødes og vokser opp uten lydstimuli, med bare bildeinntrykk, noe som innebærer en forskjell når det gjelder de samlede sanseinntrykk. I neste omgang kommer så ulike sett av begreper inn – (døve)tegnbegreper kontra lydtegnbegreper – som benevner og dermed velger ut bare visse ting fra sanseverdenene. Dette fører til at det på basis av hver av de to ulike sanseverdenene utvikler seg to unike språkverdener i tillegg (andre metafornivå) (Nietzsche). Til slutt kommer så de ulike metaforene og metafornivåene innenfor språkene selv (eksempler innenfor tale- og skriftspråket: fysisk kulde og varme blir på et høyere metafornivå til emosjonell kulde og varme; fysisk krasj blir til økonomisk krasj; botanisk blåveis blir til biologisk blåveis (blått øye); botanisk tre blir til slektstre osv. – og tilsvarende på tegnspråket: tegnet for rød fisk blir til laks; tegnet for grønt slim blir til snørr osv. osv.)  Ved hjelp av slike ordinære metaforer bygges språkene ut i bredden og høyden slik at vi, med Nietzsche, kan begynne å snakke om begrepskatedraler (Nietzsche). Ordet ”katedral” er jo for øvrig her et perfekt eksempel på en ny og meget rik metafor.

Hvor kan vi så plassere de døve innenfor den vestlige kulturens begrepskatedral? Må de ikke (for å bygge videre på katedralmetaforen) plasseres aller bakerst i katedralen, inne i en av de mørkeste krokene eller kottene hvor de er minst mulig synlige for hørende folk, og hvor lydene fra dem er minst mulig hørbare og forstyrrende? Selve begrepene som blir brukt om de døve plasserer dem jo akkurat der: ’døv’ (beslektet med doven = omtåket, uklar), ’ikke-hørende’, ’tunghørt’, ’handikappet’ osv. De blir således identifisert med en varig mangel eller med noe varig manglende og blir følgelig også behandlet som om de led av et uhelbredelig lyte, som om deres verden skulle være mangelfull, unormal, sykelig...

Det som er klart er imidlertid at de døve naturlig vil måtte kompensere for sin manglende høreevne og at de således vil måtte utvikle andre sider ved det menneskelige en det de hørende vanligvis gjør, sider som vil være underutviklet hos normale hørende. Det er således klart at de hørende, ved å forsøke å bli bedre kjent med de døve, kunne fått vite mer om hvordan de utmerker seg i forhold til dem selv. De kunne så i pakt med dette valgt å bruke tilsvarende positive begreper når de refererte til dem i stedet for de negative de nå bruker og til og med hjulpet dem til å utvikle deres spesielle evner enda mer. På denne måten kunne de døve blitt en ressurs for samfunnet i stedet for en ubehagelig og unyttig byrde eller utgiftspost.

På den ene siden tjener altså den vanlige språkbruken til å holde de døve nede, godt skjult bakerst i katedralen, men på den andre siden kan de døve bare holdes der i den grad de selv aksepterer og lar seg påvirke av den alminnelige språkbruk (noe som imidlertid så å si er umulig å unngå). En revurdering og ’katedralsk omplassering’ av de døve avhenger således av at begge parter gjør en innsats sammen for, med felles glede og nytte som siktemål, å trenge gjennom og bygge bro over sanse- og språkbarrieren.

Ja til frie ånder, og ja til mangfoldet!

Litteratur:

Nietzsche, F.(1873): Über Wahrheit und Lüge im aussermoralischen Sinne. Oversatt til norsk:  Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand finnes i Agora nr. 2-3 av 1989 av Kjeld-Willy Hansen, s. 115-127.

Caster Semenya – for rask til å være kvinne?

Jeg har fulgt med en dokumentarfilm på NRK om denne sørafrikanske kvinnen som en aktiv friidrettsutøver. Hun heter Caster Semenya. Hun har gjort sine saker veldig bra før idrettsmyndighetene (AAF og IAAF) la merke til hennes mannsliknende kropp. De krevde å teste henne medisinsk for å finne ut om hun virkelig var kvinne. Mens testen var under prosess, ville idrettsmyndighetene stenge henne ute av all internasjonale og afrikanske løpekonkurranser. Det har vært en veldig tøff og vanskelig tid for henne. Hun ble krenket for sin mannsliknende kropp. Fysisk sett betyr dette at hun skilte seg fra andre aktive kvinner. Derfor oppsto det for henne en kamp om anerkjennelse for hennes kvinnelighet. Hun slet med motivasjon til trening under denne vanskelige situasjonen, og hun har vurdert å gi opp kampen. Men takket være hennes advokater og trenere har jobbet hardt for å fremme rettferdigheten. Rettferdig, fordi hun ble født som kvinne og vokste opp som kvinne. Hun utviklet seg naturlig, og har ikke gjort noe juks eller brukt manipulerende medisinske midler for å øke hennes prestasjoner. Det kan være forståelig at mistanken fant sted på grunn av hennes uvanlige fysikk til å være kvinne og i tillegg til dette løp hun for rask i forhold til de ”normale” kvinnelige løpere. 

Hvis vi sammenlikner Caster Semenya med for eksempel Usain Bolt i den mannsdominerte friidrettsverdenen, så skiller også Bolts fysiske legning seg annerledes fra andre aktive menn. Likevel forskjellsbehandles de to stjernene på hver sin kant. Bolt fikk nyte sin stjernetilværelse. Er det fordi Caster er kvinne? Er det skjønnheten i kvinnenes verden eller er det idrettsprestasjoner uansett fysikk hos kvinner som teller mest? Er menns fysikk mer akseptable enn kvinners? Er det slik at menn fritt kan utøve sine muskler til å bli store, mens kvinners utøvende fysikk begrenses? La oss anta at Bolt ofte er innkalt til ulike tester på grunn av hans fysikk og hurtighet utenom det vanlige. Bolt er ren og ærlig. Men det er Semenya også. For en forskjellsbehandling, dette her.

Takket være Caster Semenyas kamp samt hennes støtteapparater har jobbet frem til at hun i dag offentliggjøres som anerkjent friidrettsutøver. Dette betyr at hun igjen kan konkurrere med andre kvinner tiltross for hennes rå fysikk. Et gjennombrudd for henne. Hennes eksempel kan brukes i andre sammenhenger. Hun er, etter min mening, en inspirasjon for mange som er mer eller mindre krenket av en eller annen grunn. Her sikter jeg til funksjonshemmede mennesker som opplever mye krenkelser i samfunnet.

Da setter jeg i fokus på døve mennesker som et eksempel. Jeg gjør dette på grunn av mine egne erfaringer som døv. Det er naturlig. Jeg stiller spørsmålet her: Er døve for intelligente til å være mennesker? 

Dette spørsmålet mener jeg er aktuelt å reflektere over, fordi døve har opplevd mye krenkelser fra 1880 i Milano til i dag. Døve kjenner sin historie godt og kan se tilbake til hvordan de ble behandlet som underdanige i forhold til de hørende. Å være underdanige var det formyndersystemet som har skapt oss slik. Det var altså ikke vi døve som skapte oss selv til å være underdanige. Vi bærer med undertrykkelsesmekanismer som gjør at disse ligger i blodet vårt. Manipulert av formynderskapet. Det har skjedd mange barrierer for døves selvrealiseringsmuligheter gjennom historien. Formynderskapet, som var/er de sterke og konforme, til ulike tider satt/sitter igjen med sin størkne tenkning om hvordan gjøre samfunnet sunt. Hva er sunt? Er det sunt at CI-opererte døve tvinges til å lære å tale og lese av munnen og ikke bruke eller legge mindre vekt på tegnspråk? Er tegnspråket å anses som sykt? Slike holdninger finnes fremdeles i Norge i dag. De er sterke til å kjøre sitt eget spor og fortsetter i den samme retningen frem til i dag. Mens vi svake sitter igjen med krenkelseserfaringer. Vi har i mange, mange år kjempet om anerkjennelse for oss som kulturelle mennesker og for tegnspråket. Vi svake har tanker om nye muligheter til å skape nye verdier, men tankene ble oversett av de sterke. 

Min konklusjon er nietzscheansk inspirert: De sterke og konforme mennesker er sterke i sitt syn på samfunnsutvikling og holder på sitt. Men de er svake til å se andre og nye muligheter og utprøve dem i praksis. De er redde for endringer eller noe nytt. De har et stort behov for å forankre og feste rammer i det kulturelle, politiske og vitenskapelige systemet de tror på. Mens vi svake er svake til å påvirke de sterke og konforme til å endre seg. Men vi døve er sterke til å se muligheter. Mulighetene var, er og blir stadig avvist av de sterke og konforme. Vi er dømt til å leve i et konformt samfunn. Det er ikke sunt for oss å leve slik. Vi lever i illusjoner, det vil si at vi fortrenger at vi er underdanige og tror på det gode liv. Men lever vi i realitet det gode liv?

Spørsmål: Finnes det mennesker som ikke tror på mennesket Caster Semenya, men vel på lover/regler og tester? Her kan jeg si det samme spørsmålet om døve: Er det slik at det alltid finnes mennesker som ikke tror på døve mennesker, men vel på tekniske mirakler og pedagogiske metoder som kolliderer med døves naturlige behov?  

I dag, som er 2012, er det fremdeles mennesker som ikke anerkjenner døve som mennesker. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen er blant de som ikke anerkjenner døves naturlige behov så lenge hun var fast bestemt på at 3 av 4 døveskoler nedlegges i 2014. Mens hun anerkjenner mennesker som snakker nynorsk og står inne for dette språket i undervisning. En dobbelmoral fra hennes side. I tillegg til henne er det medlemmene i utredningsutvalg, det være seg professorer, rådgivere etc., som har noe med nedleggingen å gjøre som ikke anerkjenner døves naturlige behov. For å si det rett ut: De vet ikke hva de gjør, så lenge de ikke lytter til døves egne erfaringer som elever på døveskolene og ikke minst deres krenkelseserfaringer på grunn av ulike systemers diskriminering av døve i samfunnet i lang tid.  De skaper syke mennesker. I verste fall kan døve diagnostiseres som psykisk utviklingshemmede bare på grunn av at bruken av tegnspråk minimaliseres.

På en måte kan vi si at de sterke og konforme mennesker er farlige for krenkelsesutsatte mennesker, psykososialt sett.

Se på link som et eksempel fra Danmark:

http://politiken.dk/kultur/ECE1616100/doeve-vil-have-tegnsprog-anerkendt-som-selvstaendigt-sprog/

Flott, hva? Nei, dette er utrolig.