Begrepet syndrom

Syndrom? Hva er dette for noe? Sykdom? Eller kulturell årsak? Et åk over en folkegruppe? Jeg har fått inntrykk av at folk flest er fastlåste i definisjoner. At en definisjon er gitt, blir vi konforme i oppfatningen av den. Kreativiteten og skapelsen av vår naturlige evner avtar når en definisjon er gitt. Hvem bestemmer definisjoner? Vitenskapen? Kulturen, de sterke mot de svake? Vent nå litt...vi må bruke vår forstand, våge til å legge frem våre egne synspunkter, argumentere for og/eller mot gitte definisjoner i den grad vi har frihet til å gjøre det uten å føle frykt. Ta maskene av oss og si som det er. 

Til spørsmålet: Hva er syndrom? Ut fra Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon står det følgende definisjon:

Syndrom (gr. nyd. syn-, sammen, og dromos, løp), gruppe eller sett av sammenløpende symptomer som ofte samlet peker hen på en bestemt sykdom, men som av og til representerer, beskriver, hele sykdomsbildet. 

Hvis vi tar utgangspunkt i denne definisjonen, kan vi bruke vår kunstneriske evne til å beskrive våre perspektiver. Hvert og enkelt perspektiv er forskjellige på bakgrunn av ulike oppvekst, opplevelser, erfaringer, inntrykk, følelser, osv. Hvordan har døve opplevd denne ulikhet? 

Slik vi kjenner døvehistorien, har døve vært utrolig dyktige til å overleve fra generasjon til generasjon der de etter 1880 var blitt utsatt for manipulering, disiplinering og korrigering etter 'den oralistiske generaliserte andre'. Tegnspråket lever fortsatt i beste velgående. Begrepet 'den generaliserte andre' er hentet fra den amerikanske sosialpsykologen Georg Herbert Mead og det betyr at: 

"Barnet må ta den andres posisjon for til fulle å fatte seg selv og sin verden - en verden som barnet inkorporerer, og dermed skapes barnets selvbevissthet."

 Videre:

"Det er to stadier i utviklingen av selvet [jeg-personen]. Først tar en rollen til konkrete andre og innforliver deres holdninger og de normer som gjelder. Etter hvert utvider barnet denne organiseringen til å gjelde syntesen av alle andre." (Nordby 1987)

Mead ser for seg at dette er en abstraksjon (skille ut) fra konkrete signifikante(betydningsfulle, viktige) andres roller og holdninger. 

Her kan vi reflektere over to typer 'generaliserte andre' som døve gjennom tidene, her i oralistisk tid som utgangspunkt (fra ca. 1880 til ca. 1960-70),  har erfart. Den første 'generaliserte andre' var de døve selv, det vil si 'den døve generaliserte andre'. En døv elev møtte andre døve på døveskolen. Her brukte eleven tegnspråk til å kommunisere med andre døve elever. Innenfor denne døvegruppen hadde egne roller og normer som døve gjensidig forsto hverandre gjennom kommunikasjon. Det være seg aksept, respekt og anerkjennelse av seg selv som døv uten ytre og autoritær påvirkning. 

Den andre 'generaliserte andre' var oralistene selv samt døves møte med hørende i samfunnet. Her har døve møtt en motstand: forbudet mot bruken av tegnspråk i undervisningen. Her ble døve generalisert til roller og holdninger etter oralistenes premisser (innforlivelse). At holdninger var basert på at det syn på tegnspråk var neglisjerende og oppvurderingen av tale- og munnavlesning var tydelig. Dette førte helt klart til skjev kommunikasjon. Denne skjeve kommunikasjonen har gjort døve syke. Døve var oppdratt til å oppføre seg mest mulig lik oralistenes moral. En slik moral fra undervisningen har derfor transformert til at døve var føyelige overfor hørende i samfunnet. Liksom svarte slaver overfor hvite godseiere! En slik føyelighet har også sin konsekvens: autoritærfrykt samt usikkerhet rundt sin personlighet og identitet. Denne frykten har innpodet/innprentet i de døves sjeler. Jo flere slike sjeler, desto flere i sammenløp til en undertrykt fellesmentalitet. Dette sammenløpet var et resultat av en ubevisst handling fra døves side. Ubevisst, fordi døve ble tvunget til å inkorporere seg etter oralistenes roller og normer. De kjempet for å få anerkjennelse som flinke talere og munnavlesere. Det ble mange av dem. Dette var jo klart et avvik på det verste, fordi de ikke fikk lov til å være stolte som døve og heller ikke opplevde tegnspråket som meningsfullt i undervisningssammenheng. Døve var ikke friske. De ble sykere. Slik kan vi beskrive et sykdomsbilde! 

Ikke bare det fysiske, men også det psykiske. Ut fra den medisinske vitenskapen betraktes døvhet i seg selv som en fysisk sykdom, mens det kulturelle synet som døve representerer ikke er det. Det den medisinske vitenskapen ikke kan se, er at døve som utsettes for medisinsk og spesialpedagogisk/oralistisk inngrep ga en psykisk lidelse. Det er dette det kulturelle menneskesynet hos døve kjemper for å overbevise at funksjonell tospråklighet (tegnspråk og norsk lese- og skriftferdigheter) og bevaringen av døvemiljø som viktige forutsetninger for personlig selvrealisering. 

Hvordan er situasjonen i dag, mon tro?

Litteratur:
Nordby, K.E. (1987): Fra innsatt til utsatt. Rehabilitering av psykiatriske langtidspasienter. Gyldendal Norsk Forlag

Mine tanker om Castberggårdssyndromet

Jeg forstår det slik at boka Castberggårdssyndromet handler om Castberggårdssyndrom (deretter CGS) som et utgangspunkt for døves egne krenkelseserfaringer. At CGS er en konsekvens av audisme, er en påstand fra den danske fotografen og forfatteren Tomas Kold Erlandsen. Han er selv døv, og har erfaring i det å være døv i forskjellige sammenhenger innenfor den døve og den hørende verden. Boka har i den siste tiden skapt reaksjoner, både godt og vondt. Det er nå i gang diskusjoner i døvemiljøene omkring i Norden og Europa (kanskje også i USA?), og forhåpentligvis også i vitensregimene som audiopedagogikk, medisinvitenskap, spesialpedagogikk, psykologi, filosofi, psykiatri, politikk m.m. samt foreldrene til døve barn, pårørende og venner.  

På side 14 nederst skriver Erlandsen noe meget interessant: […] mental omprogrammering for å underkaste seg hørendes premisser” (min oversettelse). Dette er akkurat det den franske filosofen Michel Foucault (1926-1984) var inne i. Under den store innesperringen på 1650-tallet ble de gale satt inne og lenket seg fast på veggene. Men etter hvert med tiden utover 1700-tallet ble denne lenkingen opphevet i et forsøk på å omskape dem til ”bedre” mennesker på institusjonen. Dermed ble psykiatrien etablert som en vitenskapsdisiplin. Og det gjør det gjeldende den dag i dag. Mental omprogrammering er et fint begrep når det gjelder å manipulere, disiplinere og korrigere mennesker etter samfunnets normer og regler. At deres avvik skulle normaliseres, fulgte det kun forverring av individenes naturlige og autentiske identitet, evner og egenskaper. Fordi de oppførte seg som papegøyer uten å forstå hvorfor de burde oppføre seg slik. Noe av det samme opplevde/opplever døve gjennom mange år siden Milano-kongressen i 1880.

Jeg opplevde boka som noe foucaultsk eksempel, fordi denne nevnte ”berøvelsen” stammer fra institusjonen som vitensregimene opererte (her:døveskolene/-internatene). Foucault har skrevet om maktrelasjoner innenfor institusjonene der minst to makter stiller opp mot hverandre og fungerer som en tautrekking. Den sterke makt (vitensregimene) vinner over den svake og dominerer over systemene og individene under seg. Foucault var opptatt av det deskriptive (beskrivende) nivå, det vil si at han var interessert i alt beskrivende fra ulike situasjoner og perspektiver der vitensregimene kjemper om å beholde makt og i de situasjoner de undertrykte ble utsatt for utøvende makt. Slike maktforhold hentet han f.eks. fra dokumenterte journaler, avisutklipp, logg- og dagbøker, og blant annet ulike erfaringskilder som det sagte og det skrevne knyttet til psykiatrien, skoler, fengsler osv. Verkene Galskapens historie og Overvåkning og straff er slike eksempler. Noe Erlandsen har klart å få fram, men da i et døvt perspektiv. Dette perspektivet menes at opplevelsene som undertrykte er skrevet av en døv selv (se side 7). Dette er viktig.

At dette skaper reaksjoner, har en grunn: gjennom mange, mange år har døve selv fortrengt det å være en stolt døv person med tegnspråk som hovedspråk og sin egen integritet (den såkalte Deafhood = døv livskunst (min uthevelse)) til fordel for å være underkastet hørende/regimet (offer for deafness). Dette kan forestilles som om altfor mange døve sitter for godt inne i hulen utmyntet av hørende/regimet selv. Det finnes en huleåpning som de ikke vil ut, fordi de er indoktrinert i hørendes premisser, det såkalte Castberggårdssyndromet. De er redde for nye utfordringer eller å gjøre motstand, fordi de tror hørende vet bedre enn dem selv. Det er satt opp bål mellom døve som sitter nederst inne i hulen og huleåpningen. Ut fra bålets blafrende lys og dagens lys vises det skygger på huleveggen der døve ser på. De tror at skyggene er de ”virkelige” og ”sanne”. Nettopp disse skyggene er skapt av vitensregimene, noe som betyr oppveiingen av taletrening. Det forfatteren prøver å få fram i boka er å få døve til å komme seg ut av hulen og se omgivelsene i virkelighetens lys. Men vi må regne med at forfatteren kan få kritikk av de indoktrinerte døve som ennå ikke vil komme seg ut av hulen. Det er sunt med kritikk, og denne skaper helt klart debatt som vi trenger i vår tid.  

Min første reaksjon er setningen før forordet i boka: ”Døve settes i ”tvangstrøye” som barn” (min oversettelse). Denne setningen fikk meg til å reflektere tilbake i tiden hvordan jeg selv opplevde som barn og ungdom i de forskjellige situasjoner. En ting er helt sikkert: Jeg var ikke helt bevisst meg selv at jeg lot meg manipulere, disiplinere og korrigere av døvepedagogene. Dette er ikke ment å angripe døvepedagogene, fordi de handlet i god tro på at det de gjorde var ”riktig”. Det er bare det at de selv var ofre for det oralistiske idealet, systematiske strategier og statistikker utført av politikken og vitensregimene (biomakt and biopolitikk) slik at oppdragelsen av døve skulle finne sted der de skulle tilpasse seg hørendes normer og regler. Derfor står jeg, som var en gammel døveskoleelev, for at jeg bekrefter mitt CGS på bakgrunn av mine opplevelser i samfunnet. Det vil ikke overraske meg at forfatteren valgte å bruke det sitatet. Han valgte det bevisst som en begynnelse av boka. For å si det sånn: en meget god start til å kaste oss inn i den verden for å reflektere over oss selv: en verden vi i mange, mange år har fortrengt. Vi har kjempet og kjempet eller anstrengt oss for å få anerkjennelse som gode ”hørende”. Resultatet blir slik at vi uvitende lider av CGS. Det er forfatteren sitt utgangspunkt, slik jeg forstår det. Det er nettopp derfor jeg ser denne bok som et modig forsøk på å fremheve en virkelig bevegelse (Deafhood som eksempel som er utenfor hulen) som ble ført bak lyset av det orale regimet siden den berømte døvelærer-kongressen i Milano som fant sted i 1880 og helt frem til 1960-70-årene (deafness som eksempel som er utmyntet inne i hulen). Forfatterens forsøk på å beskrive undertrykkelsesperspektivet er annerledes enn de andre bøkene jeg noen gang har lest. Det er fascinerende. Forskning som resultat er ikke alltid solid, og heller ikke erfaringene som enkelte representerer er solide. Men de er like interessante fordi de kan samspille med eller stride mot hverandre. Derfor er forfatterens og andre døves egne samlede erfaringer viktige, så vel som det er for forskningen.

Anerkjennelse (Deafhood) versus krenkelse (CGS og audisme)

For å forstå hva CGS innebærer, må vi først forstå eller oppleve audisme. Derfor begynner forfatteren med begrepet audisme. Audisme betyr diskriminering av døve på grunn av hørselen (s.10). Diskriminering er en form for krenkelse. Jeg vil ta utgangspunkt i den tyske filosofen Axel Honneth sin forståelse av krenkelse:

”[…] ”krenkelse” eller ”fornedrelse” henviser til former for ringeakt eller manglende anerkjennelse. Slike negative begreper betegner en atferd som representerer en urett som ikke dreier seg om å innskrenke subjektenes handlingsfrihet eller påføre dem skade, men som snarere betegner et aspekt ved en skadelig atferd hvor personene krenkes inn i sin intersubjektivt ervervede positive selvforståelse” (Honneth 2008).

Ut fra dette kan vi forstå hvorfor døve er sårbart overfor krenkelseserfaringer og avhengig av andre personers anerkjennelse som mennesker. Honneth mener at det er meningsløst å forstå hva anerkjennelse er uten å oppleve krenkelser. Derfor er det viktig å forstå hva anerkjennelse er, under forutsetning av at vi først forstår hva det betyr å bli krenket. Dette er en moralsk erfaring. For å klare å unngå krenkende opplevelser (negativ moralsk erfaring) er det derfor viktig å erfare at en blir anerkjent for det man er (positiv moralsk erfaring). Dette er noe som jeg forstår ut fra forholdet mellom Deafhood som en kunnskap om anerkjennelse mens CGS og audisme som en kunnskap om krenkelse. På denne tilsvarende måten kan vi si at for å forstå hva Deafhood er, må vi først oppleve CGS og audisme.  Hvorfor er det slik? Fordi anerkjennelse utgjør forutsetningen for menneskeverdet, så vel som en utvikling mot det etiske og solidariske samfunn. Altså forholdet mellom individet (selvtillit, selvrespekt og selvverd) og den sosiale verden (sosial tillit, sosial respekt og sosial verdsettelse). Kamper for anerkjennelse tar da form av døves, som for andres, kamp for positiv verdsetting, for respekt, for rettigheter og for innflytelse. Med dette gis døve mulighet for full selvrealisering (et mål for seg selv). Men dette krever en gjensidig anerkjennelse mellom majoriteten og minoriteten (her: døve som en etnisk minoritet). Krenkelse derimot er en negasjon av anerkjennelse som kjærlighet/vennskap, respekt og ytelse/solidaritet. CGS og audisme er derfor krenkelsesformer som absolutt går utover døves selvtillit, selvrespekt og selvverd som igjen utgjør til sammen et negativt praktisk selvforhold. Samt en negasjon av anerkjennelse for Deafhood. Så lenge døve krenkes av vitensregimene og politikken, er deres praktiske selvforhold lavt. Derfor er tiden moden for at døve nå tar opp kampen om anerkjennelse for deres døvhet og identitet (Deafhood) og deres språk og kultur. 

Jeg vil se nærmere på audisme og 3 nivåer for audisme, som er hentet fra Dirksen Baumann fra University of Gallaudet. Jeg ser for meg at de nivåene innebærer krenkelsesformer som er viktige i forståelsen av anerkjennelse. I tur og orden kan jeg presentere at det individuelle nivået er knyttet til kroppslig overgrep, det institusjonelle til rettighetstap og det ideologiske til sosial nedverdigelse.

Kroppslig overgrep er den første krenkelsesform i Honneths anerkjennelsesteori. Begrepet kroppslig overgrep betyr ulike former for psykisk og fysisk vold og skade på en persons kropp. Her tenker jeg på hvordan det døve barnet/ungdommer opplever den manglende fellesskapelige språkkommunikasjonen. Og hvilke konsekvenser det vil få i videre oppvekst. I verste fall kan konsekvensen av manglende eller mangelfull forståelse for tegnspråkets betydning i den tidlige oppveksten føre til store forstyrrelser i den døves indre liv. Hvis tegnspråket og Deafhood ikke anerkjennes, kan det føre til at det døve barnet opplever manglende stimuli knyttet til emosjonalitet, kognitivitet og sosialitet. Altså vil det praktiske selvforhold bli skjevt utviklet. Med tiden vil den manglende anerkjennelsen for barnets tegnspråk kunne sette sitt preg på hele livet: selve livsviljen blir krenket. Dette er en moralsk skade på interaksjonsmønsteret (Madsen 2011). Mobbing mot eller baksnakking om døve fordi de ikke kan høre, er også krenkelser.

Rettighetstap er den andre krenkelsesform. Dette begrepet betyr negasjoner av respekt og andre former for rettslig anerkjennelse, det vil si når personen i strukturell forstand ekskluderes fra bestemte rettigheter innenfor samfunnet (Honneth 2008).  Eksempel på dette kan hentes fra de døves egne erfaringer i forbindelse med informasjonstilgjengelighet i det offentlige rom. De fleste steder er informasjon tilgjengelig via høytalere og gjennom hørselen. Døve får da ofte ikke med seg de nødvendige informasjoner/beskjeder. De må bruke ekstra krefter på å få med seg informasjon. For mange døve oppleves dette som urettferdig (Madsen 2011).

Sosial nedverdigelse er den tredje krenkelsesform som betyr en negasjon av en persons selvverdsettelse og verdsettelse fra andre personer. Denne krenkelsesformen handler om ulike måter en person kan bli degradert eller avvist på samfunnsmessig sett. Eksempler på dette kan være en arbeidsgivers undervurderende holdninger til døve ansattes ressurser, den negative reaksjonen blant døve på nedleggingen av 3 av 4 skoleavdelinger for døve i kompetansesentrene i Norge osv. Honneth skriver i denne forbindelse at:

”Hvis [det] samfunnsmessige verdihierarkiet er utformet slik at enkelte livsformer eller livssyn blir nedvurdert som mindreverdige eller mangelfulle, så fratas de berørte subjektene enhver mulighet til å gi de egne ferdighetene en sosial verdi” (Honneth 2008).

Forakt i solidaritetens område kan for eksempel manifestere seg ved at en eller flere døve blir ydmyket eller misaktet på en slik måte at deres ferdigheter og evner ikke lenger nyter noen anerkjennelse. Når det gjelder samfunnets utvikling, peker Honneth på den rollen sosiale konflikter og kamper mellom ulike grupper spiller. Han mener at alle har behov for anerkjennelse og at slike kamper/konflikter er et resultat av at dette behovet ikke blir innfridd. Døve har samme behov for anerkjennelse, men får det ikke helt. Derfor oppstår det kamp/konflikter hos døve.  Honneth mener følgelig at mennesket har en moralsk rett til å kjempe for anerkjennelse (Honneth 2010). Dette gjelder alle minoriteter, inkludert de døve, men det gjelder også majoriteten. Honneth mener at hvis den offentlige atmosfæren i et samfunn systematisk gir et negativt bilde av bestemte grupper, vil disse gruppene få vanskelig for å integrere seg og utvikle sin egen identitet i samspill med majoriteten, og hvis ikke minoriteter respekterer det samfunnet de er en del av, blir samfunnets anerkjennelse meningsløs. Like meningsløst er det imidlertid å kreve at minoriteter skal anerkjenne majoriteten, hvis minoritetene ikke interesserer seg for hvordan de kan inkluderes i samfunnets ”anerkjennelsesnett”. Anerkjennelse krever anerkjennelse (Honneth 2010).

Så langt er min forståelse av forholdet mellom anerkjennelse og krenkelse.

Kunnskap om regler for eliminasjon (=fjerning) av krenkelser og skape nye regler/normer

For å oppnå Deafhood mener jeg at det kreves mer enn bare en god medisin for å minske CGS. Når vi snakker om å forstå hva Deafhood er, må vi først forstå hva CGS og audisme er. Dette må vi gjøre en del før vi kan påstå at Deafhood er en god medisin mot CGS. For å kunne gjøre dette, må vi gå gjennom utredninger av en samling av krenkelseserfaringer som døve har, de som er utsatt for CGS og audisme. Fordi krenkelseserfaringer er beskrivende, noe som vi kan ha bruk for å forstå hvordan en døv krenkes i praksis. Dette har forfatteren hentet noen gode eksempler på krenkelseserfaringer hos døve. Hvordan bør vi gjøre dette? Ved å syntetisere de to motsvarende former (Deafhood og audisme/CGS) til et punkt som gir grunnlaget for nye regler og normer som gjelder i samfunnet. Dette er en kunnskap om regler for eliminasjon av nye krenkelser. Det er en tilblivelse eller en emning som gir et bedre samfunnsmiljø. Emning betyr her at det er en forberedelse eller i ferd med å bli til. Dette gir oss mulighet til å skaffe en oversikt over hvordan vi kan forebygge nye tilfeller av CGS og audisme-utsatte situasjoner. Dette skapes nye regler og normer for en gjensidig anerkjennelse mellom døve og hørende i samfunnet der hørende ser på døve som ressurspersoner. Hvis vi skal forstå hva Deafhood er, sier forfatteren med henvisning til Ladds definisjon: ”[Deafhood] er et uttrykk [som] formidler en positiv bekreftelse og aksept av å være døv” og videre: ”Deafhood er en tese om at det å være døv er en positiv verdi for hele mennesket og at Deafhood skal ikke botes som en sykdom” (Erlandsen 2012:58, min oversettelse), er det fordi kunnskap om Deafhood handler om å befri seg fra det oralistiske idealets ”fengselsområde”. Deafhood er et utgangspunkt for en døv eksistens i dens tilhørighet til det samlede døvehistoriske opphav. Dette kan ses i lys av tiden før 1840-årene, den såkalte gullalder for døve, noe som betyr at vi må se helt tilbake til ”utgangspunktet” av døvehistorien. Ja, før skillet mellom hørende og døve fant sted.

Det er interessant at forfatteren skriver om ”Døve forbilder”. Dette er et eksempel på å styrke det praktiske selvforholdet hos døve elever fordi de får muligheten til å kommunisere med døve lærere på en tilstrekkelig måte. Samt at døve lærere har kunnskaper om døv identitet, tegnspråk og døvehistorie og ikke minst og det viktigste: funksjonell tospråklighet i den forstand at døve elever lærer norsk og andre fag på tegnspråk i tillegg til døvekulturkunnskap, tegnspråk som fag, og ikke minst: døvehistorie som fag. For å kunne gjøre dette, mener jeg at døve lærere må anerkjennes som ressurspersoner og er nyttige for døve elevers personlige selvrealisering. Dyktige hørende lærere med gode tegnspråkferdigheter samt gode holdninger til døve som ressurspersoner, er også viktige. 

Og til slutt vil jeg understreke at hvis vi skal overbevise politikere og ulike vitenskapelige idealer, må vi bruke vår egne krenkelseserfaringer som argumentasjon. Deafhood alene holder ikke mål, men audisme og Castberggårdssyndromet er slike krenkelseserfaringer som vi må bruke for å argumentere hvorfor døve har et antropologisk behov for anerkjennelse på lik fot med andre hørende. Vi trenger å bli sett og bli lyttet! Hvis vi klarer å gjøre gjennomslag på sikt, er Deafhood i ferd med å bli en god medisin for døves mentale helse. Derfor gir jeg en stor ros og anerkjennelse til Tomas som forfatter av denne boka. En bok kan gi mange utslag for nye tanker og kreativitet, og ja… ikke minst rom for forandringer!

Summa summarum:

Det er lov å være en stolt Deafhood’er! Det er lov å le av deafness/det orale regimet for deres dumhet og naivitet!

Dette er mine tanker og bidrag til boka Castberggårdssyndrom. 

Litteratur

Erlandsen, T. K. (2012): Castberggårdssyndromet. Döviana

Honneth, A. (2008): Kamp om anerkjennelse

Honneth, A. (2010): ”Med bud om anerkjennelse”. Intervju med Axel Honneth ved Lysaker, O. og Jakobsen, J. i Morgenbladet 3.-9.september 2010

Madsen, Ø. (2011): Hørselshemmedes og døves individualitet og deres sosiale forhold sett i lys av Nietzsches, Foucaults og Honneths filosofi om personlig selvrealisering. Mastergradsoppgave. Universitetet i Bergen

Min tolkning av Castberggårds syndromet i Nietzsches briller

Innledning

Først vil jeg takke forfatteren av boka Castberggårdssyndromet, Tomas Kold Erlandsen, for sitt bidrag til debatten om døves generelle problemer. Generell er den fordi det er svært utbredt og synlig. Da jeg leste boka 2 ganger, har jeg fått inntrykk av at boka handler om et syndrom som mange døve er blitt forpestet/forgiftet gjennom mange generasjoner uten å være klar over. I utgangspunktet skulle døve være livsglade, utadvendte, kreative, skapende på sin egen måte uten ytre påvirkninger eller tvang. Døve har også i utgangspunktet ingen mulighet til å lære å høre og snakke. Derfor ble tegnspråket til for at døve kunne kommunisere med andre på en fri måte. Altså har døve et ideal som de aldri har oppnådd. Aldri oppnådd fordi de er forpestet/infisert av ytre påvirkninger og tvang. Denne påvirkningen/tvangen stammer fra det oralistiske regimet. Dette regimet var representert av fagfolk som mente at døve barn ikke burde bruke tegnspråk under undervisningen, men derimot lære seg å tale og munnavlese. Derfor har forfatteren satt inn et tankevekkende og provoserende sitat i begynnelsen av boka: ”Døve settes i ”tvangstrøye” som barn” (min oversettelse). Dette sitatet passer veldig godt til et bilde av Castberggårdssyndromet. Som filosof, med en sterk døv identitet som bakgrunn, vil jeg kaste noen filosofiske betraktninger på Castberggårdssyndromet med utgangspunkt i Nietzsches filosofi. Noe jeg har lyst å dele med Tomas og dere som leser dette. Da jeg leste Castberggårdssyndromet, filosoferte jeg over Nietzsches filosofi om overgangen fra reaktiv til aktiv vilje til makt. Jeg mener at Tomas har lagt fram poengene på en fremragende måte. Nå presenterer jeg Nietzsches syn på selvrealisering. Slik at leserne kan lese dette i et annet perspektiv på samme innhold: Castberggårdssyndromet.

De døves situasjon sett i lys av Nietzsches genealogi og lignelsen om de tre forvandlingene

Selv om døvheten har eksistert like lenge som menneskehetens historie, er det merkverdig at man fremdeles sår tvil om døves egentlige utviklingspotensiale som mennesker. Har dette vært undersøkt fra et genealogisk perspektiv, slik Nietzsche i sin tid undersøkte opprinnelsen til menneskets overskridende skaperevne og kreativitet? Nå er det svært vanskelig å finne tilbake til tiden før skillet mellom døve og hørende oppsto. Jeg antar at døve har samme utgangspunkt som hørende i Nietzsches perspektiv, siden døve jo er en del av menneskeheten. Hvis mennesker har forskjellig bakgrunn, erfaringer, opplevelser, osv., må også døve ha forskjellige bakgrunn, erfaringer, opplevelser osv. Døve har følelser, tanker, perspektiver, egne måter å være på, båret frem av en overskridende impuls i oppveksten på samme måte som andre. Å være et døvt barn kan oppleves som veldig spesielt i forhold til funksjonsfriske barn. Det har vært slik at hørselshemmede barn i mange år har lidd av åndelig underernæring fordi hørende ikke har gitt dem den hjerneføden de har hatt forutsetninger for å beherske (Basilier 1964:5).

Jeg vil her ta utgangspunkt i Zarathustra-bokens (Nietzsche 1995) lignelse om de tre forvandlingene, brukt på en døv persons utvikling fra første skoledag til voksen alder, spesielt med fokus på hans overskridende muligheter. Denne lignelsen handler om åndens forvandlinger fra kamel til barnet, med løven som mellomstadium, fra det værende til vorden. Kamelen sliter med den moralske autoriteten som sier ”Du skal!”. Denne kamelen er føyelig og har ansvar og skyld. Så skjer det et omslag som fører til moralens selvoppheving. Dermed er det en ny situasjon for kamelen. Ånden i kamelen forvandles til løve. Viljen til løven melder seg: ”Jeg vil!” Denne løven må overskride dragens ”Du skal!” ved å kaste åket av seg som et nei til tidligere regime. Denne løven formår ikke å være skapende, men åpner opp for en ny verden, en ny mulighet, en ny frihet. For å si ja, må ånden i denne løven forvandles til barnet, som er symbolet på uskyld og skapelse, som ikke er noe gitt. Dette er vorden.  

Overført på et døvt menneske kan denne lignelsen sies å handle om hvordan den døve ble undertrykt av lærerautoriteter gjennom hele skolealderen. De faglige lærerautoritetene hadde lite eller ingen kunnskap om de døve barnas immanente og overskridende muligheter som mennesker, og brukte tvangsmidler for å undertrykke akkurat disse mulighetene. En slik innstilling har ført til at døve barn måtte bære byrder ved at de måtte legge vekk tegnspråk, og fokusere på tale. Slik jeg ser det, representerte lærerautoritetene en holdning som var sterkt preget av et: ”Du skal!”, som fikk de døve til å føye seg. Jeg vil her henvise til den norske overlegen og psykiateren for døve, Terje Basilier (1928 – 1974), som sier at det ”… i et par hundre år har foregått en pedagogisk strid om hvorvidt de døve skal få bruke tegnspråk eller ei, […] men ansvarlige hørende pedagoger har tidligere stort sett vært sterkt imot bruken av tegnspråk” (Basilier 1973:83). Dette ble etter min mening de autoritære læreres pedagogiske ideal. Døve fikk en sterk autoritetsfrykt, en frykt for negative konsekvenser dersom de gjorde noe som stred mot lærerautoritetenes fremstilling av hvordan døve skulle være eller bli. Vi har her, etter min mening, å gjøre med en situasjon hvor Nietzsches begrep ’de sterke’ og ’de svake’ slik de fremtrer i Menneskeligt, alt for menneskeligt, kan sies å være dekkende (Nietzsche 2007:156-157). Ut fra dette mener jeg at lærernes rolle som de sterke i døvemiljøet synes å tilsvare prestenes rolle som de sterke i de kristne forsamlingene.  

Lignelsen om de tre forvandlingene kan muligens også demonstrere hvordan et døvt menneske opplevde overgangen fra aktiv vilje til makt til reaktiv vilje til makt. Viljen i nedgang tilsvarer reaktiv kraft”, sier Nietzsche, ”mens viljen i oppgang tilsvarer aktiv kraft” (Pettersen 1991:150-151). Det ble født inn, og vokste opp i familie og nærmiljø, som den eneste døve. Dette var slik inntil hun begynte på døveskole. Dette kunne oppleves som aktiv vilje til makt. Hun møtte andre døve i ulike alderstrinn og hadde et levende språkmiljø. Men i skoletimene ble de døve undervist på en måte som ikke samsvarte med deres språk. Undervisningen var basert på talemetoden, og de lærte å lese på munnen og å snakke så tydelig som mulig. I tillegg til dette skulle de lære skrift og lesning. Undervisningsmetoden begrenset mulighetene for fri utfoldelse blant døve. Dette er i pakt med noe som Nietzsche skriver i Zarathustra: ”Tung er ofte åndens byrde” (Nietzsche 1995:12). Nettopp her ble barnet reaktivt i sin vilje til makt. Ånden forvandles til kamelen: Dette er en form for ”Du skal!”.

Slik var det for den døve stort sett i hele skolealderen. Vi har her å gjøre med en primær hendelse, med en form for dårlig samvittighet i rå form, hvor de døve ubevisst underkastet seg en autoritet, liksom under den tarantellen  som fanger sine bytter og forgifter dem slik at de alle forblir like (Nietzsche 1995:64, lignelsen om tarantellen). Slavene (de døve) er eksempler på individer som blir forgiftet av en autoritet (her: lærerautoritetene) som representerer en ”sannhet”. Denne sannheten innebærer, ifølge Basilier, i dette tilfellet at:

”[det døve barnet] må lære språk og […] lære seg til å lese av på munnen og premieres etter hvert som dets evne til å lese av på munnen går frem. Og her arbeider småbarnspedagogene ut fra de beste målsettinger, i det de vil lære det døve barn språk for å kunne føre det i kontakt med det hørende miljø omkring det” (Basilier 1964:4).

Dette kan sies å være et resultat av fysisfortrengningen, dvs. det forhold at mennesket mister sin ”natur”. Samfunnet, representert ved lærerautoritetene (som her er de sterke), tvinger her, etter min mening, menneskets aktive kraft tilbake. Den aktive kraft dreies tilbake i seg selv, noe som skaper smerte (Pettersen 1991:151). Det å hindre et døvt barn i å bruke tegnspråk (forutsetningen, i dette tilfellet, for å være en overskridende og skapende vilje til makt), det er like ille som å binde vingene på en lerke som skal lære å fly (Basilier 1964:4). Denne fuglen blir reaktiv.

Men hva skjedde etter skolealderen? Jo, døve ble overlatt til seg selv og oppdaget andre sider ved tilværelsen. Dermed forvandles den døves ånd til løve: ”Nei! Jeg vil!” i kamp mot dragen som representerer ”Du skal!”-befalingen som står i veien for den døve. Dette er en måte å skape seg frihet på, men som ikke formår å skape nye verdier hos en døv som fortsatt er preget av skader påført gjennom hele skolealderen. Det oppsto et ressentiment/nag blant døve overfor hørende som hadde med dem å gjøre. Og som Helge Pettersen sier det i Nietzsche – Lidelse og menneskedannelse: ”Ressentimentstilstander er også smertefulle. De skriver seg fra manglende evne og anledning til å utagere reaksjoner på aksjoner fra andre, i samfunn med mennesker. Dette fører til en oppdemning av kraft i den betydning […] reaktiv kraft som betegner en nedgang. Slik nedgang viser seg i manglende evne til å kunne bekrefte livet” (Pettersen 1991:151).

For å skape nye verdier trenger den døves ånd å forvandles til ”barn”, til uskyldig og skapende ånd. Den døve sier ja til tilværelsen ved å akseptere seg selv som døv og skape nye verdier, og samtidig tilintetgjøre gamle verdier og oppfatninger av seg selv. Her trengs en omvurdering av alle verdier. I overgangen fra løve til barn opplevde døve smerte og lidelse, fordi flere døve etter skolealderen forsto at det ikke var noe galt ved det å være døv, men det var systemet som var selve galskapen, den såkalte andre formen for galskap a la Foucault. Og, som Nietzsche sier: ”Det er ikke meg det er noe galt med, men målestokkene” (Eriksen 1992:22). Døve blir på denne måten seg bevisst sin døvhet og sine muligheter i vorden.

Konkluderende tanker

Døve barn har gjerne vært frie i sin livsutfoldelse, aktive i sin vilje til makt før de begynte på døveskolen. De kan ha vært skapende, kreative, spontane og utadrettete. Men på døveskolen var det en gruppe av lærerautoriteter som hadde en holdning og en lære de tok for gitt. Den representerte former for størknet tenkning som de ikke ville forandre med hensyn til døves individualitet. I den grad dette var tilfelle innebar det at de døve måtte gi slipp på deres utadrettete, overskridende utviklingsmuligheter ved det å være menneske idet de ble underkastet den autoritære faglige holdningen ved begynnende skolealder. Dette var en form for ytre tvang der mulighetene for de døve til å utvikle sin individualitet og bevissthet var svært begrenset. Dermed ble den døve reaktiv i sin vilje til makt.  På grunn av den ytre tvangen rettet mot den døve oppsto smerte og kaos i den døves bevissthet. Hun fremstod som dum, innadrettet, usikker, osv. Slik har det stort sett vært i hele skolealderen. Dersom den døve hadde fått sine evner stimulert på en, for seg selv, naturlig måte, og dersom lærerautoritetene hadde vært samarbeidsvillige og latt døve utvikle seg på sine egne premisser (her: tegnspråk som undervisningsspråk), ville hun kunne ha gjort store fremskritt i åndsutviklingen på samme måte som andre.  Men det ble ikke slik, derfor mener jeg at mange døve rent utviklingsmessig, eller åndelig, er blitt skadet.

Nietzsche har i og med boken Moralens genealogi gitt meg en forståelse for hvordan de døve kunne bli omformet fra positive og utadrettete til negative og innadrettete individer på grunn av en internaliserende ytre tvang. Mange døve opplevde skoletidens slutt som en stor befrielse og begynte da å oppdage helt nye sider ved tilværelsen gjennom egne erfaringer og ved å utveksle erfaringer med andre.

Slik jeg ser det, ble døve flest ofre for det pedagogiske idealet ved at de føyde seg for de autoritære lærerpersonlighetene. Generelt har det vært slik at døve har sett opp til dem, at de hadde en holdning som uttrykte: ”De hørende vet alt. Vi har ikke rett, derfor er det best å spørre dem.” Dette innebar, for de døves vedkommende, en nedvurdering av egen individualitet. Denne nedvurderingen ble smertefull og førte, etter min mening, til de døves ressentiment overfor lærerautoritetene og det samfunnet de representerte.

Men døve mennesker er forskjellige. Noen legger alt bak seg i en omvurdering av alle verdier, mens andre står igjen med sitt ressentiment og sitt nag, med den umiddelbare responsen på et undervisningsopplegg som ikke holder mål pedagogisk sett.  

Dette var et utdrag av min forskningsoppgave fra høsten 2009 med noen omformuleringer, som del av masterprogrammet i filosofi. Jeg mener at den er treffende med Castberggårdssyndromet som forfatteren Tomas K. Erlandsen her presenterer. De to har samme innhold, men at språklig sett og uttrykksfullt er forskjellige. Det er veldig morsomt å se at Tomas gjorde dette på egen tanke og presset denne i form av ord. Imponerende skrevet. Takk, Tomas, for at du delte med oss!  

Litteraturliste:
Basilier, T.(1973): Hørselstap, og egentlig døvhet i sosialpsykiatrisk perspektiv. Oslo:                Universitetsforlaget

Basilier, T.(1964): Noen tanker om hørselstap og personlighetsutvikling. Foredrag i Drammen Hørselsvern. Oslo: Hjemmet for døve

Eriksen, T.B.(1992): Nietzsche og det moderne. Oslo: Universitetsforlaget

Erlandsen, T.K. (2012): Castberggårdssyndromet. Døviana

Nietzsche, F.(2007): Menneskeligt, alt for menneskeligt. Dansk oversettelse. Frederiksberg:     Det lille forlag

Nietzsche, F.(1995): Slik talte Zarathustra. Oversatt til norsk av Amund Hønningstad. Oslo:       Gyldendal Norsk Forlag

Nietzsche, F. (1994): Moralens genealogi. Oversatt av Arild Haaland. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Pettersen, H. (1991): Nietzsche – Lidelse og menneskedannelse. Bergen: Ariadne Forlag