Jeg har sett et par - tre programmer av Snakkis så langt. Dette programmet ga meg mange tanker i forbindelse med både døve og hørende sine erfaringer om det å være krenket.
Hva er krenkelse? Hva har erfaring med krenkelse å gjøre?
Ethvert døvt menneske i et samfunn har utviklet et antropologisk behov for, og en normativ [rettledende] forventning, om anerkjennelse gjennom sosialisering som hørende har. Antropologisk behov menes her at alle mennesker innehar en evne til å kunne bidra noe. Krenkelse derimot er en negasjon av, eller negativ form for, anerkjennelse. Dette er en destruktiv (=ødeleggende) side ved det sosiale mennesket. Fremkalling av psykiske lidelser i ulike grad er et eksempel som viser dette. For å si veldig kort om forskjellen mellom anerkjennelse og krenkelse kan jeg presentere her:
Vi har alle et personlig selvbilde som består av tre viktige aspekter: selvtillit, selvrespekt og selvverd. De er det personlige selvbildets bærebjelke for et godt og vellykket liv. En forutsetning for et vellykket personlig selvbilde er at de tre aspektene er positive. Opplevelsen av å:
- oppleve å bli sett på som en betydelig person,
- få positive tilbakemeldinger for noe man har gjort,
- få ros for sine prestasjoner,
- få rettigheter,
- få nye venner,
- bli framsnakket der man selv ikke er til stede
Disse er eksempler som virker positivt inn på personens indre liv og følelser. Dere kjenner igjen denne erfaringen? Denne erfaringen handler nettopp om anerkjennelse som alle har til felles. På den andre siden er den sosiale verden av uvurderlig betydning fordi en slik personlig selvrealisering eller utvikling er fundamentalt (grunnleggende) avhengig av anerkjennelse fra andre i samfunnet. Altså er erfaringen av å anerkjenne hverandre gjensidig. Det er som å gi og motta noe.
Men vi har også erfaringer om den motsetningen av anerkjennelse: krenkelser. Hvis man blir krenket som person, fører det til at de tre nevnte og viktige aspektene blir i mer eller mindre grad negative. Eksempler på krenkelser kan være at personen kan bli:
- oversett,
- utsatt for negative, verbale kommentarer utenfra (som mobbing),
- utsatt for fysisk og/eller psykisk vold,
- tapt for visse rettigheter
- baksnakket der man selv ikke er til stede,
- utsatt for diskriminering/undertrykkelse
Disse påvirker personens bærebjelke som kan være i ferd med å svekkes. Konsekvensene for dette kan bli å fremkalle psykiske lidelser eller sårbarhet hos krenkede personer. Krenkelse er derfor skadelige for det personlige selvbildet. Med mindre man får støtte.
Snakkis er et program som fremmer slike eksempler basert på livsviktige erfaringer knyttet til nettopp krenkelser. Det er et viktig program fordi det er en form for opplysning. En opplysning som er rett fra folkets felles meninger. Vi trenger folk som tør å si sine egne meninger, meninger som kan være annerledes. Og ikke bare det. Snakkis er også et resultat av døves kamp for anerkjennelse som likeverdige samfunnsmedlemmer på lik fot med andre hørende. Vi lever i en gjørme hvor alle fenomener kan være synlige eller usynlige. For eksempel kan døve være meget ressurssterke arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet, men de fleste døve får ikke jobb fordi de er døve. Hva er synlige og usynlige fenomener i dette eksemplet? Døve er i virkeligheten meget velfungerende mennesker dersom deres rettigheter oppfylles som rettferdige og at deres naturlige evner og egenskaper stimuleres på beste måte etter døvepsykiateren Terje Basiliers ånd. Dette er en kamp om anerkjennelse for sitt eget språk og kultur.
Jeg forstår derfor at Snakkis fungerer som en informasjonskanal der det snakkes åpent om krenkelseserfaringer. Dette programmet bidrar til en større forståelse for ulike krenkede situasjoner vi lever i vårt samfunn. Med denne erfaringen som en form for diskusjon fører til en felles bevissthet om forståelsen av den gjensidige anerkjennelsens betydning for det positive og sosiale personlig selvbilde. Samfunnet vårt blir bedre hvis gjensidig anerkjennelse for hverandre med deres unikhet, ulikhet og likhet finner sted. Vårt samfunn er egentlig fulle av sosiale konflikter som vi hele tiden prøver å løse i fellesskap. Konflikter som er både skjulte og åpne. Bra program!
Hva hadde samfunnet vært uten Snakkis?
5 kommentarer:
Hva hadde samfunnet vært uten Snakkis?
SÅ bra er da ikke programmet, mener jeg. La meg si det sånn, de har valgt ut litt "spesielle" personer til å sitte i panelet flere ganger. Med det mener jeg personer som ikke er kvalifisert nok til å holde en debatt, eller komme med gode nok argumenter eller være tydelige med hva de mener, og andre ganger folk som har vært FOR tydelige med hva de mener (men det med provasjon er bare sunt;). Og dessuten har de brukt de samme personene igjen og igjen, noe som skaper en "gjesp" effekt hos meg, og flere andre jeg har diskutert med.
Men innholdet, temaene osv, de er nyttige! Klart det. Det er flott at det programmet kom på tv i det hele tatt, vi døve sliter jo med å få egne programmer på tv. Men det kunne vært bedre, annerledes, men jeg tror at de som står bak Snakkis vil lære av sine både gode og dårlige erfaringer med dette programmet.
Jeg hadde kanskje litt for høy forventning til dette programmet før det kom på tv også. Og det vet jeg flere andre også hadde.
Særlig også siden Snakkis sitt mål med programmet var at det var rettet mot hørende (som Snakkis skrev selv på Snakkis-siden på facebook), noe som jeg reagerte veldig på, for som sagt så sliter vi døve med å få programmer på tv for OSS, så er det ikke for oss likevel på en måte.
Takk for et interessant innlegg. Du har et poeng i at Snakkis bruker de samme personene ganske ofte, og det har jeg også tenkt på. Hvorfor samme personer ofte? Er de godt kvalifiserte osv? Det kunne være ideelt å bruke de varierende og riktige personer med kompetanse/erfaringer innenfor de valgte tema Snakkis tar opp? At Snakkis trenger nye debattpersoner (noen ganger samme) for hver gang, er dette ingen tvil om. Var de rette eller ikke, er utenfor min rekkevidde. Poenget mitt i denne bloggen er å få frem viktigheten av å vise de skjulte sidene i vårt samfunn. Derfor mener jeg at Snakkis er et bra TV-program som viser det. Som skrevet i bloggen er krenkelser alvorlige greier som vi finner overalt i samfunnet. Noen fenomener er synlige og andre mindre. Mest utsatt for usynlige krenkelser er de som er satt ut. Det være seg narkomane, kriminelle, døve, rullestolbrukere, blinde osv. For meg personlig virker det sånn at mangfoldighet og ulikhet er vanskelig å akseptere helt og fullt i vårt samfunn, selv om det snakkes mye om det i politikken.
I vårt tilfelle er jeg enig med deg at målet for Snakkis også bør rettes mot problemene der vi i fellesskap, altså OSS, kan lære og forstå hvorfor vårt samfunn er fulle av sosiale konflikter. Dette er både godt og vondt.
Øyvind
OSS forstår jeg vi døve i fellesskap. Dette for korreksens skyld. Men hørende sine ulike perspektiver kan fortelle eller røpe hvilke holdninger de har til OSS. For vi sliter med å kunne anerkjenne samfunnet som ikke gir oss noen av de livsviktige rettigheter vi trenger for å leve et godt liv. For anerkjennelse krever anerkjennelse. Vi kan derfor ikke anerkjenne vårt samfunn helt før vi har fått de livsviktige rettigheter på plass. Når disse rettighetene så finner sin plass, kan vi lettere anerkjenne vårt samfunn.
Hmm... du sier noe, døve kan få det bedre ved å ta kurs, utdannelse, seminar, osv for å få til noe.... Hvis andre minoriteter og hørende ikke bidrar noe, da kan de ikke skylde på oss, døve, fordi vi prøver og gjør noe med det. Det trenger ikke å være dyrt.
Takk for ditt innspill, Quu. Helt sant som du sier. Jeg tror det er viktig for oss døve å være aktive ute i samfunnet. Jo flere aktive døve, desto større får døve som minoritet en anerkjennelse. Fordi døve som en minoritet gir gode bidrag til samfunnets utvikling, og som gjør at denne minoriteten får noe tilbake . Her snakker jeg ikke bare om det personlige selvbildet, men også døve som en minoritet. Fordi den døve minoriteten består av døve individer som gir bidrag til både selve minoritetssamfunn OG majoritetssamfunn. På en måte gis dette et dobbelt bidrag fra oss døve. Men det er positivt dersom døve er aktive i sin deltakelse i begge samfunn. Da er det gode muligheter for gjensidig anerkjennelse mellom den døve minoriteten og majoritetssamfunnet.Vi utvikler oss i takt med samfunnets generelle utvikling. Slik ser jeg det.
Legg inn en kommentar