Tillegg: Hvordan oppstår fremmedgjøring [tingliggjøring]?

Dette innlegget er ment som et tillegg til mitt siste blogginnlegg Valg av CI og tingliggjøring av foreldre og døve barn. Det jeg ønsker her, er å sitere Karl Marx sitt sitat fra "Den tyske ideologi" med tittelen Hvordan oppstår fremmedgjøring?:

"Hva kommer det av at de personlige interesser til tross for personene alltid videreutvikler seg til klasseinteresser, til felles interesser som selvstendiggjør seg overfor de enkelte personer, og som i denne selvstendiggjøringen antar formen av almene interesser, og som sådanne kommer i et motsetningsforhold til de virkelige individene og i denne motsetning, hvor de er bestemt som almene, av bevisstheten kan bli oppfattet som ideelle, selv religiøse og hellige interesser? Hva kommer det av at innen denne selvstendiggjøring av de personlige interesser til klasseinteresser må individets personlige atferd objektiviseres og fremmedgjøres og samtidig bestå som en av samkvemmet frembrakt makt, uavhengig av individet og uten det, at den forvandler seg til samfunnsmessige forhold, til en rekke makter som bestemmer over og underlegger seg individet og derfor i forestillingen fremtrer som "hellige" makter?" (Marx 1965:166).

Fra 1500-tallet og opp mot 1960-tallet var det en stor utbredelse av oralistisk-orienterte lærere og medisinere som kjempet om deres ideer for å gjøre et mirakel: å gjøre døve til "hørende". Dette til tross for en kamp fra tilhengere (Michel de l'Épée som eksempel) for bruk av tegnspråk i undervisningen av døve. Dette oralistiske-orienterte idealet er etter min oppfatning en almen interesse i fagene som pedagogikk og medisin. De skapte idealer som kolliderte med døves personlige interesser. Når det gjaldt døves personlige interesser, ble dette brutt ned på grunn av forbudet for bruk av tegnspråket i undervisningen. Det var denne motsetningen som var så alvorlige at døve ble objektivisert av de oralistisk-orienterte lærere og medisinere. Dette er den såkalte to-leddet relasjon der lærere og medisinere var subjekter mens døve som objekter. Lærerne og medisinerne ville ikke forstå den saken om at døve var individer med evner og egenskaper som kunne utvikles ut fra deres personlige interesser. De fokuserte på døves muligheter til å tale og lese av munnen istedet. De forkastet altså saken om at døve hadde evner og egenskaper som kunne oppnå optimal personlig selvrealisering. Derfor ble de fleste døve i historien innadrettet, dvs. usikre, redde, skam osv.

På 1960-årene har det pedagogiske fagfolket blitt oppmerksom på tegnspråkets status og betydning for døves personlige utvikling. På en måte fikk lærerne en bumerang-effekt. De forsto det. Men før CI-revolusjonen kom, var det en sterk utvikling i viljen til å beskjeftige seg med seg selv til å lære tegnspråk og som var egnet til å kunne undervise (og å kommunisere med) døve på tegnspråk. Dette var en tid hvor gjensidig anerkjennelse ble en realitet. Dette var ideelle forhold for døve. På en måte en ny gullalder for døve. I en Terje Basilier-ånd (en norsk døvepsykiater som levde fra 1928 til 1974) og William C. Stokoes viktige bidrag i forståelsen av tegnspråket som likestilt med andre respektive språk ga grunnlaget for dette.

Men så kom CI-revolusjonen tidlig på 1990-tallet i det norske samfunnet og flere land i verden. Pedagogene ble forvirret. For nå var spørsmålet igjen: Hvilken metode passet best i undervisningen av døve? En pendel pekte på oral og på tegnmetoden gjennom tidene. Det ble så utviklet en filosofi: funksjonell tospråklighet for døve med eller uten CI. Denne utviklingen var positiv. Og det eksisterer funksjonell tospråklig undervisning i dag. Som mange kjenner til uttrykket til Ole Brumm: Ja takk til begge deler. Dette er en form for anerkjennelse av døve som mennesker med muligheter for tilgjengelighet i det fonosentriske samfunnet gjennom å kunne det norske skrifts- og lesespråket. Om noen døve kunne snakke og lese av munnen er en fordel. En slik utvikling må vi ivareta videre. Samtidig er det flere og flere som forstår tegnspråkets betydning for hørselshemmede/døve som kommunikasjonsform. Flere og flere hørende viser interesse for å lære seg tegnspråk og prøve å kontakte med hørselshemmede/døve. Det er jo en anerkjennelse mellom hørende og døve.
  
 

I vår egen tid er det "CI-alder" i døvehistorien. I dag er det medisinsvitenskapens iver på å gjøre døve til "hørende". Samtidig er det også den økonomiske prosessen av CI-produksjonen som er avgjørende for felles interesser som selvstendiggjør seg overfor døve mennesker. Hvor er anerkjennelsen for de døve som kulturelle og språklige individer? Er dette da en form for anerkjennelsesglemsel? Døvhet som sykdom repareres og/eller fortrenges eller er døve som betydelige personer glemt? Med tanke på anerkjennelsesglemsel skriver Hansteen at:

"Det er knapt nok naudsynt å argumentera for at anerkjenning er konstitutivt for sosiale relasjoner. På dette planet er det kanhende viktigare å spørje korleis det går til at denne primære anerkjenninga vert gløymd. Ifølgje Honneth er det to hovudtypar av praksisar som fremjer tingleggjering i mellommenneskelege relasjonar: Stundom kan ein vera så oppteken av sjølve verksemda at ein gløymer dei konstitutive vilkåra. Andre gonger vert anerkjenningsrelasjonane skjult av typologiserande skjema, når til dømes institusjonaliserte stereotypiar eller fordommer overstyrer relasjonane mellom personar" (Hansteen 2009:106)

Hva er døves grunnleggende vilkår? Døves grunnleggende vilkår er lite omtalt i det allerede, etablerte fonosentriske anerkjennelsesorden (dvs. det hørende samfunnet). Det er en selvfølge at døve som er seg bevisst Deafhood-begrepet kjenner deres grunnleggende vilkår. Er det slik at Deafhood-orienterte mennesker, dvs. mennesker som lærere, tolker, foreldre/familie, venner, osv som er orientert eller godt informert til Deafhood-begrepet,  kjenner til døves grunnleggende vilkår? Min erfaring sier meg at de Deafhood-orienterte menneskene viser større anerkjennelse for døve som mennesker med unike evner og egenskaper til personlig utfoldelse, uttagering og utvikling. Hvor godt kjenner deafness-orienterte individer til disse vilkårene? Jeg antar at disse individene er forskjellige i sine oppfatninger av døve som mennesker i et fonosentrisk samfunn. Det finnes, som Hansteen skriver, skjulte typologiske skjema som viser institusjonelle og stereotypiske holdninger der døve er et problem for samfunnet og at utryddelsen av døve er ønskelig. Dette er ikke så overraskende når vi stiller opp spørsmålet: Hvorfor er det stor utbredelse av CI? Er det rart at døve kjemper om anerkjennelse for døvekultur og tegnspråk? Jeg tror det neppe. Døve blir tingliggjort gjennom å tilby dem CI-operasjon. Det virker som om likhetsidealet er målet for vårt fonosentriske samfunn. Dette er på kollisjonskurs med det mangfoldfige aspektet som er ute og går. Det er blitt mer og mer flerkulturelle aktiviteter i Norge. Hvordan er likehetsidealet mulig i et flerkulturelt samfunn? Døvekultur er i dag en del av det flerkulturuelle samfunnet. Er den en subkultur eller en delkultur? Hvis den fungerer som en subkultur, vil jeg oppfatte den som en underordnet kultur med fremmedgjørende tendenser. Mens delkultur derimot er en kultur som er akseptert og respektert i vårt samfunnssystem med anerkjennende tendenser. Slik jeg ser det i dag, fungerer døvekultur som en subkultur. Er døvekultur på vei til å bli en anerkjent delkultur eller er den blitt anerkjennelsesglemt?  

Litteratur:
Hansteen, H.M. (2009): Anerkjenningsgløymsle og varefetisjisme. En artikkel i Agora 4/2009.

Marx, K. (1965): Samfunn og frihet. En antalogi ved Jon Elster. Oslo: Pax Forlag.