Bør døve slippe fengselsstraff?

Under min research i Bergen Døvesenter etter en bestemt person, fant jeg en interessant artikkel i Døves Tidsskrift nr 2 av 1969:

"Under overskriften "Døve bør ikke fengsles", kunne en i Hamm-Essen-avisen "Mittag" for 9.juli lese følgende:

 Det er forskjell på om en døv eller normalthørende blir satt i fengsel. - Med denne begrunnelsen omgjorde Hamm-retten en dom over den døve Günthen F., som med 1,9 promille hadde gjort seg skyldig i fyllekjøring, som endte med et trafikkuhell. Han var blitt dømt til 6 ukers fengsel, ubetinget, men etter at dommen var blitt appellert, ble den omgjort til 4 ukers fengsel, betinget, og dermed slapp den døve å sone dommen i fengsel. Det ble lagt avgjørende vekt på at fengselsstraff ville være en langt større psykologisk belastning for en døv enn for en hørende. 

Til dette bemerker Deutsche Gehörlosen-Zeitung: Hvis en skal tro rettens uttalelse i denne saken, vil døvhet heretter kunne betraktes som gyldig grunn for å slippe fengsling. Det er da spørsmål om det er grunn til å glede seg over dette, eller ikke. 

På den ene siden har retten vist psykologisk innsikt ved å vise forståelse for at fengselsstraff er vanskelig å tåle for en døv enn for en hørende. På den annen side må en spørre seg selv hvordan avstraffingen av døve lovovertredere da skal foregå. I dette tilfellet gjaldt det gjentatt beruselse bak rattet. For oss døve kan straffen for et slikt forhold knapt bli streng nok, fordi tusener av anstendige døve bilførere vil skjelve for sitt førerkort hver gang en døv blir knepet for promillekjøring. En mulkt og inndragning av førerkortet for lengre tid, ville kanskje vært en rettferdig straff i dette tilfellet. - Men hva vil retten gjøre når det dreier seg om kriminelle handlinger begått av døve? Rettens domspremisser synes å slå fast at også døve forbrytere skal holdes utenfor fengselet, og i så fall er en ute på tynn is. Dette spørsmålet må bli en gjenstand for alvorlig diskusjon, for at en skal kunne komme fram til en menneskelig, men rettferdig straffeutmåling."

Dette fikk meg til å reflektere over vår egen tids domspremisser i det norske rettsvesenet. I den siste tiden har det vært en reaksjon mot redusert straff for døve lovovertredere med døvhet som begrunnelse. Det er en tragedie at dette ikke ble diskutert og utviklet etter 1969. For at døve skulle ha rettferdig straff, så er det klart at hvis myndighetene tidligere hadde sett de dårlige forholdene for døve i fengsel, så hadde de gått langt i diskusjonen om tilretteleggingen av forholdene for dem i fengsel. For slik på denne måten kunne retten lettere gi døve den straff de fortjente. Men som mange av oss vet eller kan tenke oss, er det ganske "øde" for døve å sone i fengsler som ikke er tilrettelagt for dem. Det er som å sette et menneske på ei lite øy uten andre mennesker til stede. Det er en av mange grunner til at retten tviholdt og tenkte på de psykologiske konsekvensene for døve. Dette skyldes helt og holdent mangel på kunnskap om hvordan fengsler kunne tilrettelegges slik at forholdene ble bedre for døve. Men de fleste fengsler var tilpasset det fonosentriske miljø, det vil si lydbasert miljø. En annen grunn er statistikken: Hvor ofte eller hvor mange døve har kommet til fengsel gjennom tidene? Jeg tror at den svært lave prosenten av befolkningen som straffes, er døve selv. Kanskje det er grunnen til at behovet for tilretteleggingen av forholdene for dem i norske fengsler utelates?

Så lenge forholdene i fengsel for døve lovovertredere ikke ble tilrettelagt godt nok, så var det en god grunn til at straffen mildnes. Var dette bra for døve? Døve kunne bli stemplet som naive, dumme, sløve ... noe som gjorde at samfunnet betraktet dem som hadde problemer med å skille mellom rett og galt eller manglet innsikt i normer. Nei, døve har virkelig godt av å bli rettferdig straffet på samme måte som andre hørende. Fordi de også er strafferettslig tilregnelig. Døv intellekt er det ikke noe galt med. Ingen forskjell! Så langt det  er kommet til år 2011, er det på tide å ta opp saken og skjerpe tilretteleggingen av forholdene for døve i norske fengsler. Hvis tilretteleggingen av forholdene for døve i fengsel er godkjent, har retten god grunn til å gi straffeutmåling til døve på lik fot med andre hørende.

Jeg anbefaler FAFO-forsker Hilde Haualands rapport med tittelen "Straffet og isolert" som handler om funksjonshemmede i fengsel  som et godt utgangspunkt for diskusjon av tilretteleggingen av ulike typer funksjonshemming i norske fengsler. Kilde for rapporten:  http://www.fafo.no/pub/rapp/20192/index.html.
Det ventes også at nyere rapporter om rettsikkerhet fra forskere er på vei ut til publikum, i regi av Fritz Moens forskningsfond.

Er det galskap at slike dårlige forhold for døve i norske rett og fengsler fortsatt gjelder i 2011, når det er skrevet en artikkel om det i "Mittag" allerede i 1969?

Dette er mine tanker for i dag.