Jeg kjøpte i dag ei bok som heter "Venner for livet". Fikk boka signert av idéskaperen Oddvei Irene Haugen som også var prosjektleder for den. Jeg har begynt å lese og kom til side 18 om Gunnar. En morsom historie. Gunnar kom til døveskolen uten å skjønne hva tegnet "DØV" betydde. En virkelig koselig begynnelse. Gleder meg til fortsettelsen.
Men det som er veldig interessant med denne boka, er selve erfaringene elevene hadde fra tiden på døveskolene før 1960. Det er disse erfaringene som er av stor verdi. Jeg får inntrykk av at de fleste av døve opplevde å være på døveskolene i både godt og vondt. Godt fordi det var et språkmiljø der de kunne kommunisere gjennom samme språk (tegnspråk) og utvikle sosialt, kognitivt og emosjonelt. Denne kommunikasjonen skjedde som regel i friminuttene og etter skoletiden. Det var deres frihet. Og dette er noe vi kaller "Døvekulturens vugge". Vondt fordi tegnspråket ble forbudt i undervisningstimene. Tegnspråket var ikke anerkjent som et menneskelig og naturlig språk på den tiden. Disse elevene ble alvorlig innadrettet (deres naturlige og frie vilje ble krenket) overfor et autoritært lærerpersonale som sto på talemetodens side. Det var deres "isolasjon". Mange elever var til noen grader understimulert. Døvepsykiateren Terje Basilier tok opp begrepet 'Surdofreni' ("døv hjerne") på grunn av at han mente at mange døve elever var understimulert på den måten at de ikke fikk tidlig språkinnlæring på deres vilkår: tegnspråk som kommunikasjonsmedium mellom det døve barnet og foreldrene. Og i tillegg var tegnspråket forbudt i undervisningstimene. Mange av dem var rigide, dvs. ubøyelig eller ute av stand til å være fleksibel, i sine handlinger og hadde konkret tenkning. De var ikke i stand til å tenke abstrakt. Ikke rart at mange døve havnet på Hjemmet for Døve på denne tiden. Jeg tror at dr. Basilier brukte begrepet 'Surdofreni' for å vise at det motsatte var mulig. Det vil si at de fleste døve kunne få stimulert sine sosiale, kognitive og emosjonelle utvikling gjennom tidlig kommunikasjon på tegnspråk, for så å utvikle tospråklig erfaring senere i livet. Altså bruke de resterende sanser døve har og ikke kun på ørets problem.
I dag er begrepet isolasjon en annen betydning. Det er fordi disse elevenes tid fra begynnelse til 1960 var annen enn vår egen tid og kan derfor ikke sammenlignes. Tiden før 1960 var systemet i undervisningen av døve stabil og ensrettet: oralisme (inspirert fra Milano-kongressen i 1880). Etter 1960 skjedde det større eller mindre "revolusjoner". For eksempel samenes/urbefolkningenes kamp for rettigheter i samfunnet, feminisme, kvinnefrigjøring, homofili, tegnspråkets status, tosprålighetspedagogikkens synligjøring, kampen mot tingliggjøring/fremmedgjøring av noe menneskelig og naturlig osv. At isolasjonen i dag har en annen betydning, mener jeg integrasjonen av enslige døve elever i vanlige skoler, nedlegging av 3 døveskoler, CI-utbredelse som fører til en "hørende" mentalitet osv. Her kan vi si at "Døvekulturens vugge" er i forvitring. En meget god grunn til bekymring. Jeg tenker på Snakkis nr. 2 i år om tegnspråkets fremtid som et eksempel på debattdeltakernes bekymring.
Kjernen i boka er etter min mening døve elevers kamp for to ting: for å få den anerkjennelsen de trengte fra de autoritære lærerpersonene (som å tigge en ispinne fra mor) og for den anerkjennelsen av tegnspråk og døvekultur (etter Basiliers definisjon: 'egentlig døv').
Vi har mye å lære av denne boka og prøve å forstå hvordan forandringene har påvirket oss gjennom tidene. Takk til Oddvei for sitt bidrag til bokas aktualitet.
