Døv-hørende-forskjell versus døv-hørende-likhet

Jeg er ikke ute etter å gjøre en negativ kritikk mot den gamle oralistiske filosofien, men er ute etter å forstå hvordan utviklingen eller sammenhengene lå til grunn for denne filosofien.

Jeg lar meg inspirere av den belgisk-franske filosofen Luce Irigaray sin kjønnsforskjells filosofi fordi jeg mener at hennes filosofi kan bidra til en forståelse av hvorfor den gamle oralistiske filosofien ikke tok hensyn til døves livserfaringer.

Som vi vet, har den gamle oralismen vært rådende fra omkring 1880 til litt utover 1960-tallet. Den gamle oralismen forstår jeg en undervisningsmetode der døve opplæres til å kunne lese av på munnen og artikulere med egen stemme, og samtidig var tegnspråket fratatt dem. Blant annet har de også drevet med manipulering, korrigering og disiplinering etter samfunnets normer. Det er sikkert mange døve i dag som stiller undrende til spørsmålet om hvorfor den gamle oralistiske filosofien ikke ville åpne muligheten for tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning for døve.

Jeg har derfor tatt for meg noen logiske undersøkelser knyttet til denne problemstillingen. Som sagt er jeg fascinert over Irigarays filosofi om kjønnsforskjeller. Med dette som utgangspunkt vil jeg prøve å skape et nytt begrep med innhold: Døv-hørende-forskjell. Poenget med dette er at døv-hørende-forskjell bør komme frem i lyset fremfor å minimere den. I vår døvekultur har vi diskutert om skillet mellom biologisk døvhet og kulturell/sosial døvhet. Biologisk døvhet er knyttet til natur, mens kulturell/sosial døvhet handler om kultur og samfunn der døve er involvert i både minoritets- og majoritetssamfunn.  I det biologiske og kulturelle perspektivet er samfunnets døv-hørende-normer uttrykk for sosiale oppbygninger, i stedet for medfødte essenser. Slik jeg ser det, er det snakk om at dette perspektivet blir å vise at forskjellen mellom døv og hørende ikke er naturbestemt, men heller kulturbestemt. Når vi sier at det er kulturbestemt, så må det ligge til grunn for at det er politisk mulig å forandre den. Men denne blir en konsekvens av at mye av denne døvekulturelle kritikken har tatt form av en likhetspolitikk der målet er å minimere eller forminske døv-hørende-forskjellens betydning. For eksempel Norges Døveforbunds uheldige budskap ”Ja takk til begge deler, CI og tegnspråk”. Sekvensen ’Ja til CI’ er etter min mening en tendens til å skape en likhet mellom døve og hørende.

Jeg våger derfor å gå på motsatt vei: jeg mener at denne døv-hørende-forskjellen ikke kan begrenses. Å mene at døve og hørende er like eller døv-hørende-likhet er viktig, eller å prøve å nøytralisere døv-hørende-forskjell betyr for meg bare en gjemt favorisering av det hørende idealet. Dette fører til et resultat av at vi døve blir ”hørende” i en eller annen forstand, eller med andre ord: resultat blir døv-hørende-likhet. Er det dette vi ønsker?

Hvis oralismen har hatt innflytelse på døve og gjorde dem til døv-hørende-likhet, så var døv-hørende-forskjell et slags blindpunkt for den oralistiske filosofien. Fordi den oralistiske filosofiens tradisjonelle subjekt i realiteten er en hørende der idealet var å få døve til å tale og lese av på munnen og samtidig å bli ”lik-hørende” som mulig. Den oralistiske filosofien har urettmessig framstilt hørendes erfaringer som universelle, og samtidig ikke tok hensyn til døves erfaringer. Det såkalte blindpunktet var antakelig årsaken til at døves livserfaringer ikke ble lagt vekt på. Det er derfor undertrykkelsen fant sted gjennom over hundre år. Vi satt for lenge inne i hulen og levde etter skygger.

Ikke rart at boka Castberggårdssyndromet er kommet for å bli. Som en vekker for vår døve bevissthet. Castberggårdssyndromet er etter min mening et forsøk på å få de sittende døve i hulen ut av den og se virkelighetens lys, skjønnhetens lys. 

Å leve som døv og å være stolt over å være døv er bare helt skjønn! Lev i forskjell med god samvittighet! 

Dialog eller debatt?

Jeg har tenkt over spørsmålene:

Tenk over samtaler du har hatt og som du fremdeles husker. I hvilken grad var samtalene debatter, og i hvilken grad var de dialoger [...] ? Hvordan virket samtalene på deg? Hva skjedde under samtalene, og hva skjedde etterpå? (Svare 2006:17).

Jeg er i midten av en interessant lesning av boka "Den gode samtalen. Kunsten å skape dialog" ved filosofen Helge Svare. Det var en tilfeldighet at jeg leste denne boka om dialog fordi jeg har vært i en interessant samtale med flere menn om noe for ikke så lenge siden. 

Slik jeg forstår Svare, mener han at det er et skille mellom debatt og dialog. 

Ordet debatt kommer fra det latinske ordet 'debattare'. Det betyr 'å slå fra seg', 'kjempe' eller 'nedkjempe'. En debattant er en kriger, debatten er en slagmark, de andre er fiender, og målet er seier (Svare 2006:12). Debattanten oppnår seieren gjennom ikke bare å forsvare sin egen posisjon, men også kunne angripe og undergrave de andres posisjoner. 

Debatt kan for eksempel være mellom politikere der meninger brytes, men kan også skje der to eller flere mennesker kommer sammen (Ibid). Debatter kan vi også finne på TV-programmer der politikere, fagfolk, eksperter og andre med jevne mellomrom kan komme til verbale slagsmål, osv.. 

Mens ordet dialog er av gresk opprinnelse dialogos som er en sammensetning av to ord: dia- som betyr 'gjennom', og logos som betyr 'ord', 'tale' eller 'fornuft' (Svare 2006:10). En dialog er altså:

• virksomhet som utøves gjennom ord
• er fornuftig
• kan bestå av flere personer

Eksempler på dialog kan være mellom lærer og elever, mellom mor/far og barn(a), mellom venner, mellom selger og kunder, osv. 

Når jeg tenker over den samtalen jeg har hatt og som jeg fremdeles husker, var en blanding av debatt og dialog. Det var et treff for kulturopplyste menn på Kampen Bistro i Oslo. Denne samtalen var som en het potet. Min utfordring som filosof i en slik samtale var ganske interessant. En av mennene, som foreslo et bestemt tema for samtalen, begynte å innlede temaets kjerne. Etter at innledningen var gitt, opplevde jeg at det var en debatt der noen "kriger" mot hverandre gjennom argumenter og begrunnelser. Men så begynte debatten å avta og istedet ble det en slags innsiktsdialog (Svare 2006:19) der vi lyttet til hverandre og sette spørsmål slik at dette førte til økt innsikt om temaets kjerne. Med andre ord: Denne samtalen var, etter min mening, i høy grad debatt i begynnelsen. Debatten gikk over til en ren dialog der alle prøvde å forstå temaets kjerne. I denne samtalen var det ingen vinnere eller tapere. Men at vi kom ut av denne samtalen som noe godt og positivt. At denne samtalen har gitt oss en berikelse på forståelsen omkring temaets kjerne. Å akseptere at vi kan være enige eller uenige, er en dyd.  

For meg virket samtalen som en lærerik prosess der jeg ikke har tenkt på før. To eller flere hoder er som oftest inspirerende og bedre enn et hode. Fordi ethvert hode kommer det ut svært gode og mindre  gode argumenter for og mot hvilket som helst tema. Hver debatt og dialog er fulle av argumenter. Forskjellen ligger i at debatter er "krig" og dialog er "samarbeid". 

Etter at kvelden på Kampen Bistro var over, var jeg med en god kamerat hjem til seg. Vi satt i stua hjemme hos ham og reflekterte over hva som ble sagt under samtalen. Jeg opplevde dette som en slags refleksjonsprosess. Refleksjon betyr å se tilbake i tid og tenke på hva som har blitt sagt i debatten/dialogen. Altså har denne samtalen preget/påvirket meg i ettertiden. 

Hva hadde vi ha vært uten debatt og dialog?


Litteratur:
Svare, H.(2006): Den gode samtalen. Kunsten å skape dialog.Oslo: Pax Forlag AS

Et viktig, anerkjennende sitat

"Hvis jeg sier ja til en annen persons språk,
har jeg sagt ja til personen.
Hvis jeg sier nei til et språk, 
har jeg sagt nei til personen.
Fordi språket er en del av oss selv.
Sier jeg ja til tegnspråket,
sier jeg ja til de døve.
Og det er viktig å tenke på at de døve kan forlange å være døve,
vi skal ikke forandre dem,
vi skal undervise dem, hjelpe dem,
men de skal ha lov til å være døve."

Sagt av Terje Basilier, psykiater for døve