I forbindelse med en teaterforestilling som ble vist i Bergen Døvesenter den 28.januar ble mange døve i salen vekket av noe ubehagelig i kulturen. Denne forestillingen handlet om det å bli sett. Derfor het denne teatergruppen "Bli sett". Det var tre unge og dyktige skuespillere som viste frem dette viktige budskapet til oss. Disse var Petter Noddeland, Megan Matovich og Remi Roos.
Hva som fikk oss til å våkne opp? Som del av ubehaget i kulturen peker jeg på hvordan makt i systemet basert på ideologi har ført til at ulike menneskegrupper ble undertrykt. Historisk sett ble blant annet døve, jøder, hutuer, tutuer, indere, spedalske, hiv/aids osv. undertrykt. De ble oversett.
Det motsatte av det å bli sett er å bli oversett. Å bli sett er en form for anerkjennelse, mens det å bli oversett er en form for fravær av den.
Jeg mener at det er viktig å legge frem to fortolkninger her. Disse inneholder mye av det samme, men uttrykker på ulike måter. Slik at leserne kan forstå hva jeg tenker, men på sine egne måter.
Dette er min første fortolkning av budskapet:
Budskapets første punkt fra denne teaterforestillingen er en varsko mot fortrengning av personlige erfaringer som er negative. Med andre ord: undertrykte mennesker som har negative erfaringer som ikke trer frem i lyset. De blir som oftest gjemt i mørket.
Budskapets andre punkt er at døve ikke kan kjempe i samfunnet uten disse livsviktige negative erfaringene. Fordi disse erfaringene er begrunnelsen for vår kamp om individualitet, rettigheter og solidaritet.
Budskapets tredje punkt er at døve som minoritet har problemer med å anerkjenne samfunnets ideologi og systemer så lenge denne minoriteten undertrykkes. Derfor er det viktig å få fram vår felles negative erfaringer på bordet for at disse brukes til en form for revurdering av gjeldende verdier i vårt samfunn. Slik på denne måten kan vi skape en ny og bedre solidaritet mellom ulike kulturer. Multikulturalisme, det vil si et samfunn av flere anerkjente kulturer, er et eksempel på et mål som vi i samfunnet trenger å forholde oss til. Gjensidig anerkjennelse er en naturlig del av dette målet.
Vi må selvfølgelig ikke glemme at det å være døv også har positive erfaringer. Døve har et eget miljø der man finner seg til rette som sosiale og fungerende mennesker.
Vi trenger nye normer, holdninger og moral innenfor multikulturalisme. Hvordan kan vi gjøre dette? Kunnskap om anerkjennelse forutsetter kunnskap om krenkelser. Krenkelseserfaringer er nettopp de negative erfaringer mennesker har. Vi bruker disse erfaringene til å vurdere hva som må gjøres for å få en overgang fra den negative til den positive retningen i vår moralske utvikling. Det er dette som er vår moralske erfaring.
Min andre fortolkning av budskapet:
Dvalende holdning er uheldig og farlig. Den er som å la skipet fare ut i åpent hav og kommer aldri tilbake. Med dette sikter jeg til en vanetenkning blant døve. Vanetenkning er en nedarvet og konform tåpelighet, ifølge Nietzsche. Med andre ord kan jeg tolke det slik at denne holdningen er veien til tilintetgjøring (nihilisme) av vår kultur. Vi har kjempet med de samme og gamle midler for å få gjennomslag. Men lite hjelper. Hva gjør vi? Vi må tenke nytt og bruke nye midler. For å unngå en slik tilintetgjøring, må vi bli vekket og være bevisste på vår felles negative erfaringer. Vi må bruke de negative erfaringer som begrunnelser for vår felles kamp om anerkjennelse for vårt allerede etablerte tegnspråklige anerkjennelsesorden, som betyr vår kultur og språk som en del av et helt og anerkjennende samfunnssystem. Det er derfor de tre ungdommene viser viktigheten av å bruke youtube, bloggskriving, film, avisinnlegg osv. for å fremme våre budskaper. Dette er en måte å tenke nytt på.
Budskapet BLI SETT! er viktig for døvekulturens og menneskehetens skjebne. Bruk denne vekkelsen til å bli mer bevisste på hva negative erfaringer kan bidra til en bedre verden for alle.
Hva som fikk oss til å våkne opp? Som del av ubehaget i kulturen peker jeg på hvordan makt i systemet basert på ideologi har ført til at ulike menneskegrupper ble undertrykt. Historisk sett ble blant annet døve, jøder, hutuer, tutuer, indere, spedalske, hiv/aids osv. undertrykt. De ble oversett.
Det motsatte av det å bli sett er å bli oversett. Å bli sett er en form for anerkjennelse, mens det å bli oversett er en form for fravær av den.
Jeg mener at det er viktig å legge frem to fortolkninger her. Disse inneholder mye av det samme, men uttrykker på ulike måter. Slik at leserne kan forstå hva jeg tenker, men på sine egne måter.
Dette er min første fortolkning av budskapet:
Budskapets første punkt fra denne teaterforestillingen er en varsko mot fortrengning av personlige erfaringer som er negative. Med andre ord: undertrykte mennesker som har negative erfaringer som ikke trer frem i lyset. De blir som oftest gjemt i mørket.
Budskapets andre punkt er at døve ikke kan kjempe i samfunnet uten disse livsviktige negative erfaringene. Fordi disse erfaringene er begrunnelsen for vår kamp om individualitet, rettigheter og solidaritet.
Budskapets tredje punkt er at døve som minoritet har problemer med å anerkjenne samfunnets ideologi og systemer så lenge denne minoriteten undertrykkes. Derfor er det viktig å få fram vår felles negative erfaringer på bordet for at disse brukes til en form for revurdering av gjeldende verdier i vårt samfunn. Slik på denne måten kan vi skape en ny og bedre solidaritet mellom ulike kulturer. Multikulturalisme, det vil si et samfunn av flere anerkjente kulturer, er et eksempel på et mål som vi i samfunnet trenger å forholde oss til. Gjensidig anerkjennelse er en naturlig del av dette målet.
Vi må selvfølgelig ikke glemme at det å være døv også har positive erfaringer. Døve har et eget miljø der man finner seg til rette som sosiale og fungerende mennesker.
Vi trenger nye normer, holdninger og moral innenfor multikulturalisme. Hvordan kan vi gjøre dette? Kunnskap om anerkjennelse forutsetter kunnskap om krenkelser. Krenkelseserfaringer er nettopp de negative erfaringer mennesker har. Vi bruker disse erfaringene til å vurdere hva som må gjøres for å få en overgang fra den negative til den positive retningen i vår moralske utvikling. Det er dette som er vår moralske erfaring.
Min andre fortolkning av budskapet:
Skuespillerne prøvde å vekke oss gjennom sin teaterforestilling fra vår dvalende holdning. Vår dvalende holdning ser jeg for meg at mange døve sitter igjen med fortrengte negative erfaringer. Mange døve kan være trøtte av å kjempe om anerkjennelse. Døve kan gi opp. Fordi dette krever krefter og mot til å sprenge grenser for individualitet, rettigheter og solidaritet. Å kjempe om den oppleves som regel møtet med motstand. Motstanden her er vår motmakt: ideologien, det vil si et tankesett av politiske teorier om hvordan et samfunn bør styres, og systemene/institusjonene, det vil si velferd, helsevesen, skoler, arbeidsplasser, familier, politi, sykehus, psykiatriske avdelinger osv.) som er styrt av ideologien. Både ideologien og systemene/institusjonene styrer derfor folk i samfunnet. Det er alltid en maktrelasjon mellom folk, ulike systemer og ideologien.
Dvalende holdning ble til fordi politikere bare lovte og lovte hele tiden, men ingenting eller lite ble bedre. Vi holder på å gi opp vår kamp. Vi trenger Norges Døveforbund og de trenger oss til å kjempe. Vi har ingen personer som Frederic Hauge i Bellona. Vi trenger en slik kjempende type for vår sak. Denne teatergruppa er flotte representanter for en slik kamp. Vi har drømmer, vi også. Drømmer må vi ha for å sette oss et felles mål i vårt samfunn: bli sett! Å bli sett på som mennesker og som en kulturell og språklig minoritet.
Dvalende holdning ble til fordi politikere bare lovte og lovte hele tiden, men ingenting eller lite ble bedre. Vi holder på å gi opp vår kamp. Vi trenger Norges Døveforbund og de trenger oss til å kjempe. Vi har ingen personer som Frederic Hauge i Bellona. Vi trenger en slik kjempende type for vår sak. Denne teatergruppa er flotte representanter for en slik kamp. Vi har drømmer, vi også. Drømmer må vi ha for å sette oss et felles mål i vårt samfunn: bli sett! Å bli sett på som mennesker og som en kulturell og språklig minoritet.
Dvalende holdning er uheldig og farlig. Den er som å la skipet fare ut i åpent hav og kommer aldri tilbake. Med dette sikter jeg til en vanetenkning blant døve. Vanetenkning er en nedarvet og konform tåpelighet, ifølge Nietzsche. Med andre ord kan jeg tolke det slik at denne holdningen er veien til tilintetgjøring (nihilisme) av vår kultur. Vi har kjempet med de samme og gamle midler for å få gjennomslag. Men lite hjelper. Hva gjør vi? Vi må tenke nytt og bruke nye midler. For å unngå en slik tilintetgjøring, må vi bli vekket og være bevisste på vår felles negative erfaringer. Vi må bruke de negative erfaringer som begrunnelser for vår felles kamp om anerkjennelse for vårt allerede etablerte tegnspråklige anerkjennelsesorden, som betyr vår kultur og språk som en del av et helt og anerkjennende samfunnssystem. Det er derfor de tre ungdommene viser viktigheten av å bruke youtube, bloggskriving, film, avisinnlegg osv. for å fremme våre budskaper. Dette er en måte å tenke nytt på.
Budskapet BLI SETT! er viktig for døvekulturens og menneskehetens skjebne. Bruk denne vekkelsen til å bli mer bevisste på hva negative erfaringer kan bidra til en bedre verden for alle.
Jeg oppfordrer denne teatergruppa til å vise stykket i det offentlige rom. Ikke bare i døveforeningene eller internasjonale døvetreff, men også i den allerede etablerte fonosentriske (lydbasert) anerkjennelsesordenens rom som f.eks. Statped, barne- og ungdomskoler, videregående skoler, næringslivet, arbeidsplasser osv.
En stor applaus for denne teatergruppen!
