Enkelte døve er altfor korrigert etter fonosentriske idealers normer?

Det var en gang jeg satt på en kafe et sted ute på landet og pratet med en god venn. Han var døv og ikke CI-bruker. Vi snakket om  alt mulig. Fra diskusjon til ironi. Så langt har det gått greit. Men det var en ting jeg merket veldig godt i samtalen vår. Det var da han reagerte på mine "døvske" banking på bordet, som ikke var en bevisst handling. Banking inngår i en tegnspråklig kontekst. Han ba meg ofte om å ta det med ro eller ikke banke på bordet med hensyn til de hørende, heretter "fonoer" (min egen terminologi). Hva? Jeg er jo rolig, jeg! Jeg spurte ham hva han mente med at jeg måtte ta det med ro. Han fortalte at det var mange "fonoer" som satt og så på oss fordi vi var bråkete. Har jeg grunn til å føle meg bråkete i en kommunikasjonsmåte som var naturlig for døve? Var han virkelig skamfull?

Døve lever i et samfunn som er basert på fonosentriske (lydfokuserte) idealer. Idealer som ikke passer veldig godt inn i de døves verden. Idealer som skapte fra en eller annen tid normer som generaliserer fra generasjon til generasjon eller passer for "fonoer", men ikke for døve. Men på den annen side har døve også egne normer som er naturlige for dem på grunn av døvekulturelle verdier. Siden banking på bordet er en del av kommunikasjonskontekst som er menneskelig og naturlig for døve og er derfor en form for norm. Det er dette "fonoer" ikke forstår. Derfor er det en slags normkonflikt mellom "fonoer" og døve på ulike måter. I tillegg er det også en normkonflikt mellom de autentiske (ekte, naturlig) og de korrigerte (forskjøvet fra det autentiske til fonosentriske idealers premisser) døve. At døve er føyelige for fonosentriske idealer, er farlig for døvekulturen.

Når det gjelder min gode venn, er han etter min mening altfor korrigert etter fonosentriske idealer. Han har ikke den frihet til å føle seg stolt over å være døv, selv om han egentlig er det. En slik hemming fører til at han er en krenket person fordi han ikke får lov til å gjøre det som er naturlig for ham. Det går derfor utover selvtilliten hans. Hvilke rettigheter skal han egentlig ha som døv i et slikt samfunn? 

Men på en måte er det også viktig å følge samfunnets offisielle normer som for eksempel i bryllup, seremonier, grunnlovsdag eller en annen form for høytidelig fellesskap. Her er døve nødt til å respektere slike normer på lik linje med andre. Fordi samfunnets offisielle normer gjelder eller er felles for alle, uansett bakgrunn, erfaringer, alder, osv. 

Nå er jeg kommet til et viktig punkt: Skillet mellom uoffisielle og offisielle normer. At døve samles i et bord i en fonosentrisk kafe, må de få lov til å være døve. At banking på bordet på en pen måte er tillatt.

   

Ja takk til begge deler, tegnspråk og CI

Er budskapet "Ja, takk til begge deler" i betydningen ja til tegnspråk og ja til CI en uheldig formulering?

Siden Norges Døveforbund (NDF) har en svært viktig oppgave i å kjempe om rettigheter for døve i samfunnet samt bevaring av tegnspråk, er det veldig selvmotsigende at CI ønskes velkommen når forbundet ikke har noe med denne teknologien å gjøre. Slik jeg forstår det, er NDF ikke imot CI. Vi står for pluralismen eller mangfoldet der alle tegnspråklige ønskes velkommen. Men det som skiller NDF fra andre forbund, er at vi er det eneste forbundet i Norge som arbeider for tegnspråket. Hørselshemmedes Landsforbund er opptatt av hørselstekniske hjelpemidler for de som hører dårlig og ja, ikke minst hørselsvern. CI hører derfor hjemme i HLF. NDF anerkjenner HLFs arbeid for hørselstekniske utvikling like mye som HLF anerkjenner vårt arbeid for å få tegnspråket som et anerkjent og fullverdig språk, utvikling av funksjonell tospråklighet i undervisning, døves krav på likeverdige rettigheter som de andre og bevaring av døvekultur som er i stadig utvikling. Her er dialog og samforståelse mellom HLF og NDF en utfordring. Hvert forbund har sine kampsaker, men det er mulig å samarbeide for dette.

CI er etter min mening personlig valg, og har ikke noe med døvekultur å gjøre. Derfor er det uheldig at NDF for noen år tilbake med et slikt budskap. Det er i dag ikke lenger så attraktivt. Personer med CI som ønsker å være medlemmer i NDF, er hjertelig velkomne. Foreldre av CI-opererte og døve barn må få den riktige informasjon om NDFs virksomhet som tegnspråk- og kulturbevarer. Gjerne bruke døve som mentorer. Det viktige er å vise en holdning som innebærer en anerkjennelse for mangfoldighet. 

Vi trenger nye formuleringer i våre budskaper som kan treffe ulike folkegrupper som politikere, mediafolk, fagfolk osv.. Det er viktig å fjerne det gamle og destruktive budskapet som har preget NDFs bilde som en frivillig organisasjon for tegnspråkbrukere i samfunnet. Samfunnet generelt har ulike tolkninger av budskapet. For eksempel har den medisinske og pedagogiske vitenskapen tolket dette budskapet på en måte som vi ikke deler med i utgangspunktet.  NDFs viktigste oppgave i fremtiden er å SYNLIGGJØRE tegnspråket. At døve med og uten CI skal få et likeverdig undervisningstilbud. Og ikke minst er det viktig å legge frem døves krenkelseserfaringer på bordet slik at dette er et ærlig og sant bilde av døves undertrykte livssituasjon hva angår utdanning, arbeidsliv, fritid, familie, osv.

Vi trenger omvurdering av gjeldende verdier hele tiden for å orientere oss i nye kurser og skape nye verdier. Har vi mot til å gjøre dette?