Enkelte døve er altfor korrigert etter fonosentriske idealers normer?

Det var en gang jeg satt på en kafe et sted ute på landet og pratet med en god venn. Han var døv og ikke CI-bruker. Vi snakket om  alt mulig. Fra diskusjon til ironi. Så langt har det gått greit. Men det var en ting jeg merket veldig godt i samtalen vår. Det var da han reagerte på mine "døvske" banking på bordet, som ikke var en bevisst handling. Banking inngår i en tegnspråklig kontekst. Han ba meg ofte om å ta det med ro eller ikke banke på bordet med hensyn til de hørende, heretter "fonoer" (min egen terminologi). Hva? Jeg er jo rolig, jeg! Jeg spurte ham hva han mente med at jeg måtte ta det med ro. Han fortalte at det var mange "fonoer" som satt og så på oss fordi vi var bråkete. Har jeg grunn til å føle meg bråkete i en kommunikasjonsmåte som var naturlig for døve? Var han virkelig skamfull?

Døve lever i et samfunn som er basert på fonosentriske (lydfokuserte) idealer. Idealer som ikke passer veldig godt inn i de døves verden. Idealer som skapte fra en eller annen tid normer som generaliserer fra generasjon til generasjon eller passer for "fonoer", men ikke for døve. Men på den annen side har døve også egne normer som er naturlige for dem på grunn av døvekulturelle verdier. Siden banking på bordet er en del av kommunikasjonskontekst som er menneskelig og naturlig for døve og er derfor en form for norm. Det er dette "fonoer" ikke forstår. Derfor er det en slags normkonflikt mellom "fonoer" og døve på ulike måter. I tillegg er det også en normkonflikt mellom de autentiske (ekte, naturlig) og de korrigerte (forskjøvet fra det autentiske til fonosentriske idealers premisser) døve. At døve er føyelige for fonosentriske idealer, er farlig for døvekulturen.

Når det gjelder min gode venn, er han etter min mening altfor korrigert etter fonosentriske idealer. Han har ikke den frihet til å føle seg stolt over å være døv, selv om han egentlig er det. En slik hemming fører til at han er en krenket person fordi han ikke får lov til å gjøre det som er naturlig for ham. Det går derfor utover selvtilliten hans. Hvilke rettigheter skal han egentlig ha som døv i et slikt samfunn? 

Men på en måte er det også viktig å følge samfunnets offisielle normer som for eksempel i bryllup, seremonier, grunnlovsdag eller en annen form for høytidelig fellesskap. Her er døve nødt til å respektere slike normer på lik linje med andre. Fordi samfunnets offisielle normer gjelder eller er felles for alle, uansett bakgrunn, erfaringer, alder, osv. 

Nå er jeg kommet til et viktig punkt: Skillet mellom uoffisielle og offisielle normer. At døve samles i et bord i en fonosentrisk kafe, må de få lov til å være døve. At banking på bordet på en pen måte er tillatt.