Kampen om teksting på TV2

Døvemiljøet mot TV2.
Vi døve går til kamp mot TV2, fordi de har krenket oss. Vi kjemper derfor for å bli anerkjent som TV2-seere. 

Dialogen svikter.
TV2 har ansvar for å kunne prøve å utvikle tekste-teknologien. De kan gjerne samarbeide med NRK, fordi NRK har veldig god erfaring i denne utviklingen. Men slik går det ikke. TV2 vil ikke utvikle videre enn det de klarer å gjøre det i dag. Teksting på TV2 i dagens nivå er meget dårlig tilrettelagt. Resultatet er at tilliten mellom oss døve/hørselssvake og TV2 brytes og at dialogen svikter. Vi døve/hørselssvake erfarer dette som en enda mer krenkelse og utstøtelse fra TV2 som er en del av storsamfunnet. Dette gir grunnlaget for en konflikt som kan vokse ut. Hva gjør vi døve/hørselssvake?

Vi må ikke gjøre den samme feilen som vi gjorde i forbindelse med nedleggelsen av 3 av 4 skoleenheter under landets kompetansesentre og ikke minst den slappe demonstrasjonen i forbindelse med anerkjennelse av norsk tegnspråk som språklov. Vi var for passive til å demonstrere. Det var egentlig de døve ungdommene fra Oslo og foreldrelaget i Bergen som hadde æren for å vise sin kamp for døveskolenes eksistens. Resten kan bare glemme. Her må vi ikke gjøre samme felle hvis vi skal gjøre mot TV2. 

Døves demonstrasjon mot TV2 som har skjedd ifjor høst må tas alvor. Den demonstrasjonen må ikke forstås som en kamp fra en "svak" gruppe med liten betydning ut fra storsamfunnets perspektiv. Men som et uttrykk for behovet for anerkjennelse. Vi døve og hørselssvake er mennesker med følelser, erfaringer, tanker, sosiale evner osv, vi også. Vi er ikke syke, men mennesker med en mangel på sans som for de fleste av oss ikke er en katastrofe for livet. Vi er tilpasningsdyktige. Om samfunnets krav om like rettigheter skulle finne sted, så må TV2 gjøre noe med for å kunne trekke til seg døve og hørselssvake TV-seere som en del av samfunnets hele. 

Se og bli sett.
Jeg viser til den tyske sosialfilosofen Axel Honneth sitt syn på anerkjennelse. Anerkjennelse handler om å se og bli sett. Det er tre ting knyttet til anerkjennelsesbegrepet. 

For det første er anerkjennelse kjærlighet. Dette innebærer at menneskene har et felles behov for å elske og å bli elsket som bør etterleves. Dette innbefatter også oss døve, like mye som det er for blinde, døvblinde, rullestolbrukere, ME-syke, mennesker med psykiske lidelser, mobbeofre osv. Slik TV2 behandler oss døve og hørselssvake, er ikke høyst elskverdige. De overser oss. 

For det andre handler anerkjennelse også om rettigheter og at alle må anerkjennes som rettsubjekter. Hvis manglende betaling til TV-lisens blant døve er ytringer, så anerkjennes ikke døves ytringsfrihet. Dette sier jeg fordi manglende betaling til TV-lisens vil føre til svarte TV-skjermer. Urettferdig, hva? TV2 fratar vår rett til å delta i TV-opplevelsen på lik linje med hørende. Jeg opplever ofte at hørende ler av noen ikke-tekstede programmer, noe jeg ikke er med. Dette er rettighetsberøvelse fra TV2 sin side. 

For det tredje handler anerkjennelse om å bli inkludert i et verdifellesskap. Vi døve har rett til å inkluderes i det norske verdifellesskapet og har krav på tilretteleggelse av tekniske nyvinninger. TV2 har rett og slett penger nok til å skape nytenkning knyttet til tekstuell teknologi med hensyn til de som er døve og de som hører dårlig. Hvis TV2 ikke tekster på programmene, så vil de ikke inkludere oss døve og hørselssvake i samfunnet. Solidarisk?

Anerkjennelsens ramme og moral

Samfunnets verdier kan ikke forutsettes, men må alltid være i samsvarende med dem de skal gjelde for og konfliktene de skal løse (Lysaker 2007). Døve kan ikke forvente at TV2 skal gjøre teksting til topp stand i første omgang. Men at den teknologiske og økonomiske utviklingen kunne skje på sikt. TV2 bør derfor bli mer ydmyke og åpne for løsningsforslag der døve og hørselssvake har verdifulle erfaringer i det å være TV-seere. Derfor trenger vi dialog. Å se på TV uten teksting er det samme som å se i et meningsløst vakuum eller i et lufttomt rom. Det er forferdelig, og det vet vi alle som er døve og hørselssvake. Merk at det er mellom 400 000 og 500 000 mennesker i Norge som hører dårlig. Så lenge TV2 ikke samarbeider med oss, er dette klart diskriminering og krenkelse. Anerkjennelsen må også forholde seg til samfunnet, og kan ikke komme med et absolutt krav. Det er fordi ikke alle handlinger er aksepterbare. Og fordi anerkjennelse er et moralsk behov, krever den gjensidighet mellom samfunnsmedlemmene (Lysaker 2007). Her kan vi kreve gjensidighet med TV2 for å fremme bedre livsvilkår for oss som del av det inkluderende verdifellesskapet. 

Jeg mener at døvemiljøet har en egenverdi, fordi døve bidrar til den norske samfunnskulturen og -kritikken. Det er for eksempel Døveforbundets, døveidrettens og døveforeningenes arbeid for å fremme og ivareta døves interesser og rettigheter i samfunnet. Denne kritikken er i stand til å stille seg utenfor dagens rådende, økonomiske samfunnstyring. Til forskjell fra den lille, ubetydelige kritikken (her er døve ubetydelig i kritikken mot TV2), som ikke makter annet enn å gjenskape samfunnsproblemene. [Døvemiljøet] kan være en premissleverandør for nytenkning og nyskapende løsningsforslag på våre felles utfordringer (Lysaker 2007). 

Møtes gjennom dialog

Døve og hørselssvake må anerkjennes gjennom dialog. De må sikres sine rettigheter og sitt samfunnsmedlemskap. Og ikke bli latterliggjort eller forbigått, slik at kritikken gjøres til mindre. Men for at vår sak skal bli forstått av samfunnet og TV2, må deres arrogante og gjerrige holdning samtidig opphøre. Dialogen må gjenetablere den offentlige møteplassen for menings- og viljesbrytning (Lysaker 2007). Da må tilliten mellom oss, politikerne, myndighetene, TV2, foreldre og andre berørte etableres på ny. Dialogen som aldri kom i gang mellom TV2 og oss døve og hørselssvake, må i stedet bygge på gjensidig likeverd, forståelse og læring. For gjennom anerkjennende dialog kan vi og TV2/samfunnet kanskje forsones. 

Vi trenger kjærlighet!
Vi trenger et rettferdig samfunn!
Vi trenger et inkluderende samfunn der alle har muligheter til å delta!

Dette var dagens tanker, inspirert av Lysakers artikkel.

  
Kilde:
Lysaker, O. (2007): Kampen om anerkjennelse. En artikkel i Aftenposten, datert 6.mars 2007.