Kamp for anerkjennelse som likeverdige

Er prosjektet TOBRU et resultat av en kamp der tolkebrukere har rett til et selvstendig og sosialt liv ved bruk av tegnspråktolk på en god måte?

Jeg var med på et foreldrekurs på Ål folkehøgskole og kurssenter for døve. Vi gikk gjennom mange interessante temaer. Et av temaene var om TOBRU-prosjektet, representert av prosjektleder Margareth Hartvedt og hennes prosjektmedarbeider Stig Krarup. Dette temaet har jeg fulgt med stor interesse. Fordi jeg har skrevet litt om dette i min prosjektbeskrivelse for min MA-avhandling om forholdet mellom tolken, tolkebrukeren og den tolkebrukeren snakker med (det vil si en hørende uten tegnspråkkunnskap). Med andre ord handlet dette om anerkjennelse i forholdet mellom tolkebrukeren og den som tolkebrukeren snakker sammen med tolken som 3.instans. Men prosjektgruppen har gjort det klart at dette prosjektet handler om et fokus på tolkebrukeren og tolken.

Slik jeg forsto det, ønsker de å forbedre kvaliteten i forholdet mellom tolken og tolkebrukere i ulike tolkesituasjoner som for eksempel familie, fritid, arbeidsplass osv. Dette skjer gjennom informasjon. Samt har det i de siste årene bevilget mange penger til tolkeutdanning for å utdanne flere tolker. Mens ingen penger til gruppen tolkebrukere med det formål å bevisstgjøre sin rolle gjennom kunnskap. De ønsker derfor å heve opp nivået i kunnskap som tolkebrukere har rett til i forbindelse med bruken av tolker. For spørsmålet er hvor mye i gjennomsnittet av den døve befolkningen vet hvordan det er å bruke tolkene riktig. Det ble nevnt på kurset at NAV tolketjenester omkring i Norge er positive til dette prosjektet/tankegangen.

Dette er i tur og orden en grei fremgangsmåte å informere tolkebrukerne på. Jeg har kommet til et kritisk punkt: Det er interessant å undersøke prosjektets opprinnelse. Opprinnelsen som forteller oss hvordan hele prosessen begynte. La meg anta at det var to ulike språksystemer (tale- og tegnspråk) som startet forholdet mellom tolken og tolkebruker. Rollen som tolk stammet fra familie, prester, munker/nonner eller venner i førprofesjonell tid. Dette skjedde fordi de fleste døve kunne verken tale eller høre (jamfør døvstumme). Førprofesjonell tid mener jeg en tid før tittelen ’tolk’ ble en yrkesprofesjon med etiske retningslinjer.

Da tolken ble en yrkesprofesjon, har det ikke alltid vært helt vellykket. Det er alltid noe som må til for at forholdet mellom tolken og tolkebruker skal bli godt eller bedre. Slik systemet fungerer i dag, er ikke optimalt. Problemstillingen er tosidig: På den ene siden er det slik at de utdannete tolkene har kunnskaper om tegnspråk, om tolkeetikk/-profesjon, om forhold mellom tolker og tolkebrukere, om erfaringer fra ulike tolkesituasjoner, om oversettelses- pg ekvivalensteorier osv. Og på den annen siden er det et stort behov for kunnskap blant tolkebrukere om hvordan man skal håndtere ulike tolkesituasjoner. Håndtering av tolkesituasjoner kan være mange måter: hvordan forholde seg til tolkene, hvordan bevisstgjøre seg at tolkene er profesjonelle i sitt yrke, kunnskap om etiske retningslinjer som gjelder for tolkene og for brukerne selv, kunnskap om blikkretninger (det vil si om brukeren skal se på hørende eller tolken når hun prater i vei), kunnskap om oversettelse fra språk til språk og hvor ekvivalente de kan være avhengig av tolkenes kvaliteter, respekt for tolkens taushetsplikt osv.

Hvis partene (tolk og tolkebruker) får kunnskaper om hver sin kant, så vil kvaliteten bli mye bedre i forholdet mellom dem. Det er lett å tenke slik at tolkene fungerer som ledsager overfor tolkebrukerne i samfunnets øyne. Men det er ikke slik i praksis, slik døvblinde trenger ledsagere. Poenget er at mange døve vet lite om tolking som en yrkesprofesjon og hvordan de skal håndtere ulike tolkesituasjoner. Derfor må det bli gitt riktig kunnskap for at forholdet mellom tolker og tolkebrukere skal bli optimalt og godt.

Slik jeg tolket det ut fra kurset, har det blitt bevilget en sum penger til prosjektet. Prosjektet er godt i gang. Dette skjer i form av forelesninger, informasjon, utvikling av materiell, diskusjoner/utvekslinger og samling av døves erfaringer som tolkebrukere osv. Dette ser veldig bra ut nå og jeg håper at livskvaliteten blant døve i fremtiden vil bli enda bedre enn det som er i dag.

Men tilbake til utgangspunktet: kamp. Jeg mener at dette prosjektet er et resultat av en kamp som har oppstått hos døve selv. En kamp for anerkjennelse som likeverdige borgere i samfunnet gjennom bruk av tolk. Dette skjer fordi døve selv er krenket. Det betyr at mange døve er blitt utsatt for manglende tolker til ulike samtalesituasjoner med hørende. Med dette medfører at døve faller ut. Døves krenkelseserfaringer er livsviktige for å analysere hva som må til for å argumentere bedre for våre rettigheter. Vi har like rett til et selvstendig og sosialt liv som de andre på en god måte. Hvis kampen for anerkjennelse som likeverdige borgere ikke har oppstått hos døve, hadde prosjektet som dette ikke vært en realitet. Men takket være Margareth og Stig har de ved en god middag tatt opp dette problemet og satte i gang prosessen. De plantet frøet i kampens jord. Med de to kom vi andre døve etter og vannet det. Det vokste fruktbart. La oss ta vare på det og kjempe videre.  Vi har våre rettigheter. Det blir spennende å se på resultatet om et – to års tid.

Sammen er vi sterke!

Egoisme

Er tunghørte som velger CI egoister?

Jeg hadde en diskusjon med en venn av meg, Preben. Han mente at alle tunghørte som velger å ta CI, er egoister. Han begrunnet dette med at CI koster mange penger. Det hadde vært mye bedre om pengene brukes til andre formål som f.eks. kreft eller andre sykdommer istedet. Jeg tenkte om og analyserte begrepet egoisme. Først definisjon av egoisme. Egoisme betyr egenkjærlighet. Å være egoist betyr altså en person som elsker seg selv uten å ta hensyn til andre eller utnytte systemet i samfunnet for å realisere seg selv.

Hvis en tunghørt som i utgangspunktet har en naturlig hørselsrest har mistet en del av hørselsrest i løpet av sitt liv, velger han CI. Med CI gir ham muligheter til å få hørselen tilbake. Det kan enten være bedre hørsel enn eller omtrent det samme nivået som han opplevde før han begynte å miste hørselsresten. Han følte et savn eller en lengsel etter å høre noe som ga ham mening. Han var deprimert fordi tapet av hørselsresten forandret hans liv. Selv om han fikk tilbud om å lære seg tegnspråk og være en del av døvemiljøet. Det var ikke noe problem for ham å akseptere det, men det var mer enn bare å lære seg tegnspråk og døvemiljøet. Han hadde beskjeftiget seg med seg selv i å ha den naturlige hørselsrest fra fødselen av, og dette var hans autentiske identitet. Noe han behersket meget godt. Det ville være en katastrofe for en person å miste en eller flere sans. Derfor ville han prøve å ta på seg CI, og se om den kunne hjelpe ham med å få hørselen tilbake. Dette er altså hans personlige valg. Det har ikke noe med tegnspråket eller døvemiljøet å gjøre. Er det riktig å kalle ham egoist? Er det egoistisk gjort av ham å ta CI bare fordi han mistet hørselsresten?

Om han ikke velger CI, har han ikke funnet det rette i å kompensere den tapte hørselsresten. Derfor velger han å la naturen gå sin gang og akseptere at det finnes muligheter ved det å være døv.  Det var dette Preben mente ikke var egoist. 

Konklusjonen hans var slik: Alle tunghørte som tar CI er egoister, mens de som ikke tar CI ikke er det. Fordi det finnes muligheter som døv i livet tiltross for hindringer og at de kunne være en del av tegnspråkmiljøet. Og at pengene som brukes til CI-operasjon, kunne prioriteres til andre formål istedet. 

Min konklusjon: Verken de som er tunghørte som velger CI eller ikke, er egoister. Jeg begrunner med dette at det er personlige valg det gjelder. Det er bakgrunnen til den enkelte som er avgjørende for valget av CI eller ikke. Det blir feil å bruke ordet egoist i denne sammenhengen. Det er mye mer enn bare dette. Jeg følger derfor den franske filosofen Jean-Paul Sartres eksempel på at vi må anerkjenne hvert enkeltes valg uansett hva angår deres skjebne. CI er ikke et onde i seg selv, men et hjelpemiddel som fyller det ”hullet” som den enkelte føler savn eller lengsel etter noe meningsfullt. Mennesker er forskjellige.Vi kan ikke tvinge en person til å kalle seg en egoist. Det er personens narrative fortelling som er en verdi i seg selv. Den narrative fortellingen er en fortelling som er basert på personens livserfaringer. Det er bare denne personen som kjenner sine behov. Derfor tar jeg avstand fra ytre påkjenninger eller krenkelser som kan gå utover denne personens praktiske og psykiske selvforhold som er viktige for personlig selvrealisering. Et tankekors: Norges Døveforbund har sagt ja takk til begge deler: tegnspråk og CI, må vi også si ja takk til begge deler: tilbud om CI og kreftforskningen. Det er vi menneskene som velger og skaper handling! 

Men så kom jeg til en annen tankerekke: Hvis en godt voksen døvfødt person som aldri utnytter hørselsrest, velger CI. Er denne personen egoistisk? 

Den som intet våger, intet vinner!

Tanker om undertrykkelse/diskriminering

Hva ville samfunnet være uten diskriminering og undertrykkelse? Ville det fungere bedre?

Jeg tviler!

Diskriminering og undertrykkelse finnes overalt. Det er naturlig. Maktforholdene er i stadig bevegelse eller forandring. Alltid over- og underordnete relasjoner i form av personer (lege og pasient) og av lag (staten og befolkningen). Militært sett vil overordnete være de som undertrykker og underordnete er de som blir undertrykt.  Men skillet mellom undertrykte grupper og et undertrykt menneske kan være utgangspunktet her. Er undertrykkelse av gruppe bedre enn å undertrykke personer? Eller er det like ille? Slik som: Er det slik at døvemiljøet eller grupper med ulike innvandrerbakgrunn som minoritet undertrykt, så er personene innenfor disse også undertrykt? På hvilken måte? Maktforhold i mikrokosmos (minoritetens øvre sjikt mot nedre sjikt) og maktforhold i makrokosmos (majoriteten mot minoriteter) kan være under lupen her.

Min påstand er at vi må ha undertrykkelsesmekanismer i samfunnet for å forstå at undertrykkelse fører til krenkelser av personlige selvforhold hos enkelte mennesker, de undertrykte. Det er dette som er veien til et bedre samfunn og veien til mindre undertrykkelse: Kunnskap om undertrykkelse som en krenkelseform. Denne kunnskapen fører til en innsikt i hvordan et samfunn kan bli bedre basert på undertryktes erfaringer. At undertrykkelse i et slikt samfunn blir tilintetgjort, kommer aldri til å skje i denne verden. Årsakene er mange. Det kan være at gamle undertrykkelsesmekanismer avler nye undertrykkelsesmekanismer. Eller at de undertryktes viktige erfaringer om det å være undertrykt blir ikke eller lite hørt av myndighetene. Eksempelvis viser jeg til noen av døves lange kamp for anerkjennelse av tegnspråk og kamp om å ivareta døveskolene og døvekultur. 

Undertrykkelse kan være både positiv og negativ, etter mitt syn. En forelder undertrykker et barn ved å sette grenser for oppdragelse. Formålet med denne undertrykkelsen er å vise veien til et godt og moralsk liv for barnet, slik samfunnet forventer. Det er jo egentlig et godt formål. Men den negative siden av denne undertrykkelsen er at barnets livsutfoldelse og livsutagering hindres eller hemmes i en viss grad. Den negative i dypere forstand er at mangfoldet i samfunnet undertrykkes for å fremme et ideal om det perfekte samfunn. Cochleaimplantat mot døvhet, forbudet mot bruken av tegnspråk i skolene, nedlegging av skoledelen i kompetansesentrene er eksempler på dette.

Samfunnets forventning av borgeres moral er bygd på befolkningens felleserfaringer (deskriptivt nivå) som gir grunnlag for normer (normativt nivå).

Men hvordan kan eksisterende minoriteter få anerkjennelse når majoritetens allerede etablerte anerkjennelsesorden kolliderer med eller skiller fra minoritetenes allerede etablerte og innebygde anerkjennelsesorden?

Dette var dagens tanker. Innspill for dette står åpent, både for og mot.