Kamp for anerkjennelse som likeverdige

Er prosjektet TOBRU et resultat av en kamp der tolkebrukere har rett til et selvstendig og sosialt liv ved bruk av tegnspråktolk på en god måte?

Jeg var med på et foreldrekurs på Ål folkehøgskole og kurssenter for døve. Vi gikk gjennom mange interessante temaer. Et av temaene var om TOBRU-prosjektet, representert av prosjektleder Margareth Hartvedt og hennes prosjektmedarbeider Stig Krarup. Dette temaet har jeg fulgt med stor interesse. Fordi jeg har skrevet litt om dette i min prosjektbeskrivelse for min MA-avhandling om forholdet mellom tolken, tolkebrukeren og den tolkebrukeren snakker med (det vil si en hørende uten tegnspråkkunnskap). Med andre ord handlet dette om anerkjennelse i forholdet mellom tolkebrukeren og den som tolkebrukeren snakker sammen med tolken som 3.instans. Men prosjektgruppen har gjort det klart at dette prosjektet handler om et fokus på tolkebrukeren og tolken.

Slik jeg forsto det, ønsker de å forbedre kvaliteten i forholdet mellom tolken og tolkebrukere i ulike tolkesituasjoner som for eksempel familie, fritid, arbeidsplass osv. Dette skjer gjennom informasjon. Samt har det i de siste årene bevilget mange penger til tolkeutdanning for å utdanne flere tolker. Mens ingen penger til gruppen tolkebrukere med det formål å bevisstgjøre sin rolle gjennom kunnskap. De ønsker derfor å heve opp nivået i kunnskap som tolkebrukere har rett til i forbindelse med bruken av tolker. For spørsmålet er hvor mye i gjennomsnittet av den døve befolkningen vet hvordan det er å bruke tolkene riktig. Det ble nevnt på kurset at NAV tolketjenester omkring i Norge er positive til dette prosjektet/tankegangen.

Dette er i tur og orden en grei fremgangsmåte å informere tolkebrukerne på. Jeg har kommet til et kritisk punkt: Det er interessant å undersøke prosjektets opprinnelse. Opprinnelsen som forteller oss hvordan hele prosessen begynte. La meg anta at det var to ulike språksystemer (tale- og tegnspråk) som startet forholdet mellom tolken og tolkebruker. Rollen som tolk stammet fra familie, prester, munker/nonner eller venner i førprofesjonell tid. Dette skjedde fordi de fleste døve kunne verken tale eller høre (jamfør døvstumme). Førprofesjonell tid mener jeg en tid før tittelen ’tolk’ ble en yrkesprofesjon med etiske retningslinjer.

Da tolken ble en yrkesprofesjon, har det ikke alltid vært helt vellykket. Det er alltid noe som må til for at forholdet mellom tolken og tolkebruker skal bli godt eller bedre. Slik systemet fungerer i dag, er ikke optimalt. Problemstillingen er tosidig: På den ene siden er det slik at de utdannete tolkene har kunnskaper om tegnspråk, om tolkeetikk/-profesjon, om forhold mellom tolker og tolkebrukere, om erfaringer fra ulike tolkesituasjoner, om oversettelses- pg ekvivalensteorier osv. Og på den annen siden er det et stort behov for kunnskap blant tolkebrukere om hvordan man skal håndtere ulike tolkesituasjoner. Håndtering av tolkesituasjoner kan være mange måter: hvordan forholde seg til tolkene, hvordan bevisstgjøre seg at tolkene er profesjonelle i sitt yrke, kunnskap om etiske retningslinjer som gjelder for tolkene og for brukerne selv, kunnskap om blikkretninger (det vil si om brukeren skal se på hørende eller tolken når hun prater i vei), kunnskap om oversettelse fra språk til språk og hvor ekvivalente de kan være avhengig av tolkenes kvaliteter, respekt for tolkens taushetsplikt osv.

Hvis partene (tolk og tolkebruker) får kunnskaper om hver sin kant, så vil kvaliteten bli mye bedre i forholdet mellom dem. Det er lett å tenke slik at tolkene fungerer som ledsager overfor tolkebrukerne i samfunnets øyne. Men det er ikke slik i praksis, slik døvblinde trenger ledsagere. Poenget er at mange døve vet lite om tolking som en yrkesprofesjon og hvordan de skal håndtere ulike tolkesituasjoner. Derfor må det bli gitt riktig kunnskap for at forholdet mellom tolker og tolkebrukere skal bli optimalt og godt.

Slik jeg tolket det ut fra kurset, har det blitt bevilget en sum penger til prosjektet. Prosjektet er godt i gang. Dette skjer i form av forelesninger, informasjon, utvikling av materiell, diskusjoner/utvekslinger og samling av døves erfaringer som tolkebrukere osv. Dette ser veldig bra ut nå og jeg håper at livskvaliteten blant døve i fremtiden vil bli enda bedre enn det som er i dag.

Men tilbake til utgangspunktet: kamp. Jeg mener at dette prosjektet er et resultat av en kamp som har oppstått hos døve selv. En kamp for anerkjennelse som likeverdige borgere i samfunnet gjennom bruk av tolk. Dette skjer fordi døve selv er krenket. Det betyr at mange døve er blitt utsatt for manglende tolker til ulike samtalesituasjoner med hørende. Med dette medfører at døve faller ut. Døves krenkelseserfaringer er livsviktige for å analysere hva som må til for å argumentere bedre for våre rettigheter. Vi har like rett til et selvstendig og sosialt liv som de andre på en god måte. Hvis kampen for anerkjennelse som likeverdige borgere ikke har oppstått hos døve, hadde prosjektet som dette ikke vært en realitet. Men takket være Margareth og Stig har de ved en god middag tatt opp dette problemet og satte i gang prosessen. De plantet frøet i kampens jord. Med de to kom vi andre døve etter og vannet det. Det vokste fruktbart. La oss ta vare på det og kjempe videre.  Vi har våre rettigheter. Det blir spennende å se på resultatet om et – to års tid.

Sammen er vi sterke!