Egoisme

Er tunghørte som velger CI egoister?

Jeg hadde en diskusjon med en venn av meg, Preben. Han mente at alle tunghørte som velger å ta CI, er egoister. Han begrunnet dette med at CI koster mange penger. Det hadde vært mye bedre om pengene brukes til andre formål som f.eks. kreft eller andre sykdommer istedet. Jeg tenkte om og analyserte begrepet egoisme. Først definisjon av egoisme. Egoisme betyr egenkjærlighet. Å være egoist betyr altså en person som elsker seg selv uten å ta hensyn til andre eller utnytte systemet i samfunnet for å realisere seg selv.

Hvis en tunghørt som i utgangspunktet har en naturlig hørselsrest har mistet en del av hørselsrest i løpet av sitt liv, velger han CI. Med CI gir ham muligheter til å få hørselen tilbake. Det kan enten være bedre hørsel enn eller omtrent det samme nivået som han opplevde før han begynte å miste hørselsresten. Han følte et savn eller en lengsel etter å høre noe som ga ham mening. Han var deprimert fordi tapet av hørselsresten forandret hans liv. Selv om han fikk tilbud om å lære seg tegnspråk og være en del av døvemiljøet. Det var ikke noe problem for ham å akseptere det, men det var mer enn bare å lære seg tegnspråk og døvemiljøet. Han hadde beskjeftiget seg med seg selv i å ha den naturlige hørselsrest fra fødselen av, og dette var hans autentiske identitet. Noe han behersket meget godt. Det ville være en katastrofe for en person å miste en eller flere sans. Derfor ville han prøve å ta på seg CI, og se om den kunne hjelpe ham med å få hørselen tilbake. Dette er altså hans personlige valg. Det har ikke noe med tegnspråket eller døvemiljøet å gjøre. Er det riktig å kalle ham egoist? Er det egoistisk gjort av ham å ta CI bare fordi han mistet hørselsresten?

Om han ikke velger CI, har han ikke funnet det rette i å kompensere den tapte hørselsresten. Derfor velger han å la naturen gå sin gang og akseptere at det finnes muligheter ved det å være døv.  Det var dette Preben mente ikke var egoist. 

Konklusjonen hans var slik: Alle tunghørte som tar CI er egoister, mens de som ikke tar CI ikke er det. Fordi det finnes muligheter som døv i livet tiltross for hindringer og at de kunne være en del av tegnspråkmiljøet. Og at pengene som brukes til CI-operasjon, kunne prioriteres til andre formål istedet. 

Min konklusjon: Verken de som er tunghørte som velger CI eller ikke, er egoister. Jeg begrunner med dette at det er personlige valg det gjelder. Det er bakgrunnen til den enkelte som er avgjørende for valget av CI eller ikke. Det blir feil å bruke ordet egoist i denne sammenhengen. Det er mye mer enn bare dette. Jeg følger derfor den franske filosofen Jean-Paul Sartres eksempel på at vi må anerkjenne hvert enkeltes valg uansett hva angår deres skjebne. CI er ikke et onde i seg selv, men et hjelpemiddel som fyller det ”hullet” som den enkelte føler savn eller lengsel etter noe meningsfullt. Mennesker er forskjellige.Vi kan ikke tvinge en person til å kalle seg en egoist. Det er personens narrative fortelling som er en verdi i seg selv. Den narrative fortellingen er en fortelling som er basert på personens livserfaringer. Det er bare denne personen som kjenner sine behov. Derfor tar jeg avstand fra ytre påkjenninger eller krenkelser som kan gå utover denne personens praktiske og psykiske selvforhold som er viktige for personlig selvrealisering. Et tankekors: Norges Døveforbund har sagt ja takk til begge deler: tegnspråk og CI, må vi også si ja takk til begge deler: tilbud om CI og kreftforskningen. Det er vi menneskene som velger og skaper handling! 

Men så kom jeg til en annen tankerekke: Hvis en godt voksen døvfødt person som aldri utnytter hørselsrest, velger CI. Er denne personen egoistisk? 

Den som intet våger, intet vinner!