Hva ville samfunnet være uten diskriminering og undertrykkelse? Ville det fungere bedre?
Jeg tviler!
Diskriminering og undertrykkelse finnes overalt. Det er naturlig. Maktforholdene er i stadig bevegelse eller forandring. Alltid over- og underordnete relasjoner i form av personer (lege og pasient) og av lag (staten og befolkningen). Militært sett vil overordnete være de som undertrykker og underordnete er de som blir undertrykt. Men skillet mellom undertrykte grupper og et undertrykt menneske kan være utgangspunktet her. Er undertrykkelse av gruppe bedre enn å undertrykke personer? Eller er det like ille? Slik som: Er det slik at døvemiljøet eller grupper med ulike innvandrerbakgrunn som minoritet undertrykt, så er personene innenfor disse også undertrykt? På hvilken måte? Maktforhold i mikrokosmos (minoritetens øvre sjikt mot nedre sjikt) og maktforhold i makrokosmos (majoriteten mot minoriteter) kan være under lupen her.
Min påstand er at vi må ha undertrykkelsesmekanismer i samfunnet for å forstå at undertrykkelse fører til krenkelser av personlige selvforhold hos enkelte mennesker, de undertrykte. Det er dette som er veien til et bedre samfunn og veien til mindre undertrykkelse: Kunnskap om undertrykkelse som en krenkelseform. Denne kunnskapen fører til en innsikt i hvordan et samfunn kan bli bedre basert på undertryktes erfaringer. At undertrykkelse i et slikt samfunn blir tilintetgjort, kommer aldri til å skje i denne verden. Årsakene er mange. Det kan være at gamle undertrykkelsesmekanismer avler nye undertrykkelsesmekanismer. Eller at de undertryktes viktige erfaringer om det å være undertrykt blir ikke eller lite hørt av myndighetene. Eksempelvis viser jeg til noen av døves lange kamp for anerkjennelse av tegnspråk og kamp om å ivareta døveskolene og døvekultur.
Undertrykkelse kan være både positiv og negativ, etter mitt syn. En forelder undertrykker et barn ved å sette grenser for oppdragelse. Formålet med denne undertrykkelsen er å vise veien til et godt og moralsk liv for barnet, slik samfunnet forventer. Det er jo egentlig et godt formål. Men den negative siden av denne undertrykkelsen er at barnets livsutfoldelse og livsutagering hindres eller hemmes i en viss grad. Den negative i dypere forstand er at mangfoldet i samfunnet undertrykkes for å fremme et ideal om det perfekte samfunn. Cochleaimplantat mot døvhet, forbudet mot bruken av tegnspråk i skolene, nedlegging av skoledelen i kompetansesentrene er eksempler på dette.
Samfunnets forventning av borgeres moral er bygd på befolkningens felleserfaringer (deskriptivt nivå) som gir grunnlag for normer (normativt nivå).
Men hvordan kan eksisterende minoriteter få anerkjennelse når majoritetens allerede etablerte anerkjennelsesorden kolliderer med eller skiller fra minoritetenes allerede etablerte og innebygde anerkjennelsesorden?
Dette var dagens tanker. Innspill for dette står åpent, både for og mot.
7 kommentarer:
Jeg er ingen blogger. Mang en gang prøvde jeg å komme med kommentarer uten hell. Nå håper jeg det er blitt ordnet, slik andre kan også legge igjen noen ord her inne :) Prøver her med ANONYM ~ Tenker her med ett ord ~ inkludering, i felleskap med åpenhet rundt deres ulike kulturer og væremåter. Folk åpner dører med sine matkulturer, er imøtekommende med vennlige gester. Det at enkelte holder seg på avstand går samtidig glipp av mulighet å bli kjent med dem. Alle minoritetsgrupper tenker forskjellig, og det er en utfordring å få samspillet til å fungere. Ikke ulikt det vi opplever i det norske samfunnet når det kommer til inkludering. Det er mange ressurssterke personer der ute som vil bidra, men ikke får lov. Vi som bor i Norge hele livet, kan vel se med andre briller med den borgerplikten å hjelpe til med inkluderingen i det små, men mange nok til å endre folkets mentalitet. Det vil mer eller mindre redusere undertrykkelse/diskrminering ovenfor minoritetsgrupper. Et av de mange tiltak som bidrar til økt forståelse rundt temaet. Hilsen Anne Mette :)
Hei, Anne Mette.
Ser at dette virker for deg. Bruk Anonym. Det er best slik.
Interessant synsvinkel du har.
Som Kant sier: det er fortere å endre en persons tanker og atferd, eller som du skriver mentalitet. Men det er langsommere å endre befolkningens tanker og atferd til felles. Det er nettopp her som er utfordringen. Kant var tilhenger av den opplyste holdningen i befolkningen, for å fremme menneskets fremskreden mot det bedre. Inkludering kan også føre til undertrykkelse. Det er basert på manglende kunnskap om bestemte områder i samfunnet. Inkludering kan både være positivt og negativt. Det avhenger av hvilken hensikt hvert enkelt område har. F eks nedleggelsen av 3 skoleenheter i kompetansesentre for å fremme inkludering er ikke positiv. Dette gir alvorlige konsekvenser på sikt.
Alle veier fører til Rom. Det fins en eller flere muligheter å snu denne utviklingen om til det bedre. Hva og hvordan bør stå på dagsorden. Er vi på god vei, eller har vi et langt stykke igjen?
Det avhenger av det jeg har skrevet om: kunnskap. Med mest mulig riktig kunnskap kan føre til at veien dit blir mest mulig riktig. Uten kart og kompass fører deg ikke til rett mål. ;=)
Henviser til Casper som skrev kommentaren på fb ~
Fint skrevet :D Det som dukker opp i skallen når jeg leser din tekst, er: Hvem undertrykker. Samfunnet undertrykker - men hvem er samfunnet. Hvem bestemmer hva som får gjöres og ikke gjöres. Foreldre undertrykker barn i deres gode tro å oppfostre barnet til den menneske foreldrerne önsker det skal väre. De undertrykkede blir hemmede å utfolde seg fritt. Döve som minoritet blir hemmede å utfolde seg fritt av hvem i samfunnet? Det er alltid noen som bestemmer hvordan det skal väre for en gruppe mennesker. Dette var intressante tanker som jeg fikk av deg - så det takker jeg for :D Lenge siden jeg fikk noe å bryne meg på :D
Casper ~
Tenker her ~ Samfunnet er gjennomsyret av en adferdspsykologisk tilnærming til barneoppdragelse der ros fremmer adferd, mens ris hemmer adferd. Altså her med foreldre og barn ~ undertrykkelse i bildet der foreldrene er rollemodeller. Enten bor de i samme hus eller er skilte. Hvordan skal barnet tilnære seg essensiell oppdragelse der mor og far opptrer forskjellig med å gi ris og ros. Vi VET at barna blir trygge i seg selv ved å gi dem bekreftelse, skape gode mestringsopplevelse med tilbakemeldinger. Vi forelder er NØKKELEN, en del voksne sliter med utviklingsstress fordi det forventes at VI hele tiden skal utvikle og forbedre oss. Hvem oppdrar barna, svaret er samfunnet generell ;) Hvem er samfunnet? Barnehage, skole, vennekretsen. Gjennom oppveksten vil barna skjelne forskjellen på selvtillit og selvfølelse, selvtillit gjennom å gjøre ting bra, mens selvfølelse handler om verdien av det barnet er som person. Har barnet en veloverveid egenverd, kan barnet hente styrken innenfra. Men hvis barnet henter påfyll til selvbildet hos andre, og opplever negative tilbakemeldinger, vil barnet gå rundet med en vond følelse inni seg. Hvis selvfølelse plasseres hos omgivelsene, fører det til at barnet kun er god nok når andre voskne sier det. På den måten har barnet gitt makten og ansvaret til andre. En tankekors her ~ hvor er vi som forelder plassert i bildet? Skal vi undertrykke barnet, fordi vi ikke har det bra selv? KJERNEN her er å jobbe med ens selvfølelse - det å skille mellom den man er og det man gjør. Alle har forskjellige behov for ytre bekreftelser, både barn og voksne. Når man gjenvinner sin egen selvfølelse, blir hverdagen lettere med tiden ~ samspillet og balanse, det vil funke :)Hilsen Anne Mette
Legg inn en kommentar