Jeg forstår det slik at boka Castberggårdssyndromet handler om Castberggårdssyndrom (deretter
CGS) som et utgangspunkt for døves egne krenkelseserfaringer. At CGS er en
konsekvens av audisme, er en påstand fra den danske fotografen og forfatteren
Tomas Kold Erlandsen. Han er selv døv, og har erfaring i det å være døv i
forskjellige sammenhenger innenfor den døve og den hørende verden. Boka har i
den siste tiden skapt reaksjoner, både godt og vondt. Det er nå i gang
diskusjoner i døvemiljøene omkring i Norden og Europa (kanskje også i USA?), og
forhåpentligvis også i vitensregimene som audiopedagogikk, medisinvitenskap,
spesialpedagogikk, psykologi, filosofi, psykiatri, politikk m.m. samt
foreldrene til døve barn, pårørende og venner.
På side 14 nederst skriver Erlandsen noe meget interessant:
[…] mental omprogrammering for å
underkaste seg hørendes premisser” (min oversettelse). Dette er akkurat det den franske filosofen Michel Foucault
(1926-1984) var inne i. Under den store innesperringen på 1650-tallet ble de gale
satt inne og lenket seg fast på veggene. Men etter hvert med tiden utover
1700-tallet ble denne lenkingen opphevet i et forsøk på å omskape dem til
”bedre” mennesker på institusjonen. Dermed ble psykiatrien etablert som en
vitenskapsdisiplin. Og det gjør det gjeldende den dag i dag. Mental
omprogrammering er et fint begrep når det gjelder å manipulere, disiplinere og
korrigere mennesker etter samfunnets normer og regler. At deres avvik skulle
normaliseres, fulgte det kun forverring av individenes naturlige og autentiske
identitet, evner og egenskaper. Fordi de oppførte seg som papegøyer uten å
forstå hvorfor de burde oppføre seg slik. Noe av det samme opplevde/opplever
døve gjennom mange år siden Milano-kongressen i 1880.
Jeg opplevde boka som noe foucaultsk eksempel, fordi denne
nevnte ”berøvelsen” stammer fra institusjonen som vitensregimene opererte
(her:døveskolene/-internatene). Foucault har skrevet om maktrelasjoner innenfor
institusjonene der minst to makter stiller opp mot hverandre og fungerer som en
tautrekking. Den sterke makt (vitensregimene) vinner over den svake og
dominerer over systemene og individene under seg. Foucault var opptatt av det
deskriptive (beskrivende) nivå, det vil si at han var interessert i alt beskrivende
fra ulike situasjoner og perspektiver der vitensregimene kjemper om å beholde
makt og i de situasjoner de undertrykte ble utsatt for utøvende makt. Slike
maktforhold hentet han f.eks. fra dokumenterte journaler, avisutklipp, logg- og
dagbøker, og blant annet ulike erfaringskilder som det sagte og det skrevne
knyttet til psykiatrien, skoler, fengsler osv. Verkene Galskapens historie og Overvåkning
og straff er slike eksempler.
Noe Erlandsen har klart å få fram, men da i et døvt perspektiv. Dette perspektivet
menes at opplevelsene som undertrykte er skrevet av en døv selv (se side 7).
Dette er viktig.
At dette skaper reaksjoner, har en grunn: gjennom
mange, mange år har døve selv fortrengt det å være en stolt døv person med
tegnspråk som hovedspråk og sin egen integritet (den såkalte Deafhood = døv
livskunst (min uthevelse)) til fordel for å være underkastet hørende/regimet
(offer for deafness). Dette kan forestilles som om altfor mange døve sitter for
godt inne i hulen utmyntet av hørende/regimet selv. Det finnes en huleåpning
som de ikke vil ut, fordi de er indoktrinert i hørendes premisser, det såkalte
Castberggårdssyndromet. De er redde for nye utfordringer eller å gjøre
motstand, fordi de tror hørende vet bedre enn dem selv. Det er satt opp bål
mellom døve som sitter nederst inne i hulen og huleåpningen. Ut fra bålets
blafrende lys og dagens lys vises det skygger på huleveggen der døve ser på. De
tror at skyggene er de ”virkelige” og ”sanne”. Nettopp disse skyggene er skapt
av vitensregimene, noe som betyr oppveiingen av taletrening. Det forfatteren
prøver å få fram i boka er å få døve til å komme seg ut av hulen og se
omgivelsene i virkelighetens lys. Men vi må regne med at forfatteren kan få
kritikk av de indoktrinerte døve som ennå ikke vil komme seg ut av hulen. Det er
sunt med kritikk, og denne skaper helt klart debatt som vi trenger i vår tid.
Min første reaksjon er setningen før forordet i
boka: ”Døve settes i ”tvangstrøye” som barn” (min oversettelse). Denne
setningen fikk meg til å reflektere tilbake i tiden hvordan jeg selv opplevde
som barn og ungdom i de forskjellige situasjoner. En ting er helt sikkert: Jeg
var ikke helt bevisst meg selv at jeg lot meg manipulere, disiplinere og
korrigere av døvepedagogene. Dette er ikke ment å angripe døvepedagogene, fordi
de handlet i god tro på at det de gjorde var ”riktig”. Det er bare det at de
selv var ofre for det oralistiske idealet, systematiske strategier og
statistikker utført av politikken og vitensregimene (biomakt and biopolitikk)
slik at oppdragelsen av døve skulle finne sted der de skulle tilpasse seg
hørendes normer og regler. Derfor står jeg, som var en gammel døveskoleelev,
for at jeg bekrefter mitt CGS på bakgrunn av mine opplevelser i samfunnet. Det
vil ikke overraske meg at forfatteren valgte å bruke det sitatet. Han valgte
det bevisst som en begynnelse av boka. For å si det sånn: en meget god start
til å kaste oss inn i den verden for å reflektere over oss selv: en verden vi i
mange, mange år har fortrengt. Vi har kjempet og kjempet eller anstrengt oss
for å få anerkjennelse som gode ”hørende”. Resultatet blir slik at vi uvitende
lider av CGS. Det er forfatteren sitt utgangspunkt, slik jeg forstår det. Det
er nettopp derfor jeg ser denne bok som et modig forsøk på å fremheve en
virkelig bevegelse (Deafhood som eksempel som er utenfor hulen) som ble ført
bak lyset av det orale regimet siden den berømte døvelærer-kongressen i Milano som
fant sted i 1880 og helt frem til 1960-70-årene (deafness som eksempel som er utmyntet
inne i hulen). Forfatterens forsøk på å beskrive undertrykkelsesperspektivet er
annerledes enn de andre bøkene jeg noen gang har lest. Det er fascinerende.
Forskning som resultat er ikke alltid solid, og heller ikke erfaringene som
enkelte representerer er solide. Men de er like interessante fordi de kan
samspille med eller stride mot hverandre. Derfor er forfatterens og andre døves
egne samlede erfaringer viktige, så vel som det er for forskningen.
Anerkjennelse (Deafhood) versus krenkelse (CGS og
audisme)
For å forstå hva CGS innebærer, må vi først forstå
eller oppleve audisme. Derfor begynner forfatteren med begrepet audisme.
Audisme betyr diskriminering av døve på grunn av hørselen (s.10).
Diskriminering er en form for krenkelse. Jeg vil ta utgangspunkt i den tyske
filosofen Axel Honneth sin forståelse av krenkelse:
”[…]
”krenkelse” eller ”fornedrelse” henviser til former for ringeakt eller manglende
anerkjennelse. Slike negative begreper betegner en atferd som representerer en
urett som ikke dreier seg om å innskrenke subjektenes handlingsfrihet eller
påføre dem skade, men som snarere betegner et aspekt ved en skadelig atferd
hvor personene krenkes inn i sin intersubjektivt ervervede positive
selvforståelse” (Honneth 2008).
Ut fra dette kan vi forstå hvorfor døve er sårbart
overfor krenkelseserfaringer og avhengig av andre personers anerkjennelse som
mennesker. Honneth mener at det er meningsløst å forstå hva anerkjennelse er
uten å oppleve krenkelser. Derfor er det viktig å forstå hva anerkjennelse
er, under forutsetning av at vi først forstår hva det betyr å bli krenket.
Dette er en moralsk erfaring. For å klare å unngå krenkende opplevelser
(negativ moralsk erfaring) er det derfor viktig å erfare at en blir anerkjent
for det man er (positiv moralsk erfaring). Dette er noe som jeg forstår ut fra
forholdet mellom Deafhood som en kunnskap om anerkjennelse mens CGS og audisme
som en kunnskap om krenkelse. På denne tilsvarende måten kan vi si at for å
forstå hva Deafhood er, må vi først oppleve CGS og audisme. Hvorfor er
det slik? Fordi anerkjennelse utgjør forutsetningen for menneskeverdet, så vel
som en utvikling mot det etiske og solidariske samfunn. Altså forholdet mellom
individet (selvtillit, selvrespekt og selvverd) og den sosiale verden (sosial
tillit, sosial respekt og sosial verdsettelse). Kamper for anerkjennelse tar da
form av døves, som for andres, kamp for positiv verdsetting, for respekt, for
rettigheter og for innflytelse. Med dette gis døve mulighet for full
selvrealisering (et mål for seg selv). Men dette krever en gjensidig
anerkjennelse mellom majoriteten og minoriteten (her: døve som en etnisk
minoritet). Krenkelse derimot er en negasjon av anerkjennelse som kjærlighet/vennskap,
respekt og ytelse/solidaritet. CGS og audisme er derfor krenkelsesformer som
absolutt går utover døves selvtillit, selvrespekt og selvverd som igjen utgjør
til sammen et negativt praktisk selvforhold. Samt en negasjon av anerkjennelse
for Deafhood. Så lenge døve krenkes av vitensregimene og politikken, er deres
praktiske selvforhold lavt. Derfor er tiden moden for at døve nå tar opp kampen
om anerkjennelse for deres døvhet og identitet (Deafhood) og deres språk og
kultur.
Jeg vil se nærmere på audisme og 3 nivåer for
audisme, som er hentet fra Dirksen Baumann fra University of Gallaudet. Jeg ser
for meg at de nivåene innebærer krenkelsesformer som er viktige i forståelsen
av anerkjennelse. I tur og orden kan jeg presentere at det individuelle nivået
er knyttet til kroppslig overgrep, det institusjonelle til rettighetstap og det
ideologiske til sosial nedverdigelse.
Kroppslig overgrep er den første krenkelsesform i
Honneths anerkjennelsesteori. Begrepet kroppslig overgrep betyr ulike former
for psykisk og fysisk vold og skade på en persons kropp. Her tenker jeg på
hvordan det døve barnet/ungdommer opplever den manglende fellesskapelige
språkkommunikasjonen. Og hvilke konsekvenser det vil få i videre oppvekst. I
verste fall kan konsekvensen av manglende eller mangelfull forståelse for
tegnspråkets betydning i den tidlige oppveksten føre til store forstyrrelser i
den døves indre liv. Hvis tegnspråket og Deafhood ikke anerkjennes, kan det
føre til at det døve barnet opplever manglende stimuli knyttet til
emosjonalitet, kognitivitet og sosialitet. Altså vil det praktiske selvforhold
bli skjevt utviklet. Med tiden vil den manglende anerkjennelsen for barnets
tegnspråk kunne sette sitt preg på hele livet: selve livsviljen blir krenket. Dette
er en moralsk skade på interaksjonsmønsteret (Madsen 2011). Mobbing mot eller
baksnakking om døve fordi de ikke kan høre, er også krenkelser.
Rettighetstap er den andre krenkelsesform. Dette
begrepet betyr negasjoner av respekt og andre former for rettslig
anerkjennelse, det vil si når personen i strukturell forstand ekskluderes fra
bestemte rettigheter innenfor samfunnet (Honneth 2008). Eksempel på dette
kan hentes fra de døves egne erfaringer i forbindelse med
informasjonstilgjengelighet i det offentlige rom. De fleste steder er
informasjon tilgjengelig via høytalere og gjennom hørselen. Døve får da ofte
ikke med seg de nødvendige informasjoner/beskjeder. De må bruke ekstra krefter
på å få med seg informasjon. For mange døve oppleves dette som urettferdig
(Madsen 2011).
Sosial
nedverdigelse er den tredje krenkelsesform som betyr en negasjon av en persons
selvverdsettelse og verdsettelse fra andre personer. Denne krenkelsesformen
handler om ulike måter en person kan bli degradert eller avvist på samfunnsmessig
sett. Eksempler på dette kan være en arbeidsgivers undervurderende holdninger
til døve ansattes ressurser, den negative reaksjonen blant døve på nedleggingen
av 3 av 4 skoleavdelinger for døve i kompetansesentrene i Norge osv. Honneth
skriver i denne forbindelse at:
”Hvis [det]
samfunnsmessige verdihierarkiet er utformet slik at enkelte livsformer eller
livssyn blir nedvurdert som mindreverdige eller mangelfulle, så fratas de
berørte subjektene enhver mulighet til å gi de egne ferdighetene en sosial
verdi” (Honneth 2008).
Forakt i
solidaritetens område kan for eksempel manifestere seg ved at en eller flere
døve blir ydmyket eller misaktet på en slik måte at deres ferdigheter og evner
ikke lenger nyter noen anerkjennelse. Når det gjelder samfunnets utvikling,
peker Honneth på den rollen sosiale konflikter og kamper mellom ulike grupper
spiller. Han mener at alle har behov for anerkjennelse og at slike
kamper/konflikter er et resultat av at dette behovet ikke blir innfridd. Døve
har samme behov for anerkjennelse, men får det ikke helt. Derfor oppstår det
kamp/konflikter hos døve. Honneth mener følgelig at mennesket har en
moralsk rett til å kjempe for anerkjennelse (Honneth 2010). Dette gjelder alle
minoriteter, inkludert de døve, men det gjelder også majoriteten. Honneth mener
at hvis den offentlige atmosfæren i et samfunn systematisk gir et negativt
bilde av bestemte grupper, vil disse gruppene få vanskelig for å integrere seg
og utvikle sin egen identitet i samspill med majoriteten, og hvis ikke minoriteter
respekterer det samfunnet de er en del av, blir samfunnets anerkjennelse
meningsløs. Like meningsløst er det imidlertid å kreve at minoriteter skal
anerkjenne majoriteten, hvis minoritetene ikke interesserer seg for hvordan de
kan inkluderes i samfunnets ”anerkjennelsesnett”. Anerkjennelse krever
anerkjennelse (Honneth 2010).
Så langt
er min forståelse av forholdet mellom anerkjennelse og krenkelse.
Kunnskap
om regler for eliminasjon (=fjerning) av krenkelser og skape nye regler/normer
For å
oppnå Deafhood mener jeg at det kreves mer enn bare en god medisin for å minske
CGS. Når vi snakker om å forstå hva Deafhood er, må vi først forstå hva CGS og
audisme er. Dette må vi gjøre en del før vi kan påstå at Deafhood er en god
medisin mot CGS. For å kunne gjøre dette, må vi gå gjennom utredninger av en
samling av krenkelseserfaringer som døve har, de som er utsatt for CGS og
audisme. Fordi krenkelseserfaringer er beskrivende, noe som vi kan ha bruk for
å forstå hvordan en døv krenkes i praksis. Dette har forfatteren hentet noen
gode eksempler på krenkelseserfaringer hos døve. Hvordan bør vi gjøre dette?
Ved å syntetisere de to motsvarende former (Deafhood og audisme/CGS) til et
punkt som gir grunnlaget for nye regler og normer som gjelder i samfunnet. Dette
er en kunnskap om regler for eliminasjon av nye krenkelser. Det er en
tilblivelse eller en emning som gir et bedre samfunnsmiljø. Emning betyr her at
det er en forberedelse eller i ferd med å bli til. Dette gir oss mulighet til å
skaffe en oversikt over hvordan vi kan forebygge nye tilfeller av CGS og
audisme-utsatte situasjoner. Dette skapes nye regler og normer for en gjensidig
anerkjennelse mellom døve og hørende i samfunnet der hørende ser på døve som
ressurspersoner. Hvis vi skal forstå hva Deafhood er, sier forfatteren med
henvisning til Ladds definisjon: ”[Deafhood]
er et uttrykk [som] formidler en positiv bekreftelse og aksept
av å være døv” og videre: ”Deafhood
er en tese om at det å være døv er en positiv verdi for hele mennesket og at
Deafhood skal ikke botes som en sykdom” (Erlandsen 2012:58, min
oversettelse), er det fordi kunnskap om Deafhood handler om å befri seg fra det
oralistiske idealets ”fengselsområde”. Deafhood er et utgangspunkt for en døv
eksistens i dens tilhørighet til det samlede døvehistoriske opphav. Dette kan
ses i lys av tiden før 1840-årene, den såkalte gullalder for døve, noe som
betyr at vi må se helt tilbake til ”utgangspunktet” av døvehistorien. Ja, før
skillet mellom hørende og døve fant sted.
Det er
interessant at forfatteren skriver om ”Døve
forbilder”. Dette er et eksempel på å styrke det praktiske selvforholdet
hos døve elever fordi de får muligheten til å kommunisere med døve lærere på en
tilstrekkelig måte. Samt at døve lærere har kunnskaper om døv identitet, tegnspråk
og døvehistorie og ikke minst og det viktigste: funksjonell tospråklighet i den
forstand at døve elever lærer norsk og andre fag på tegnspråk i tillegg til døvekulturkunnskap, tegnspråk som fag, og ikke minst: døvehistorie som fag. For å kunne gjøre dette, mener jeg
at døve lærere må anerkjennes som ressurspersoner og er nyttige for døve elevers
personlige selvrealisering. Dyktige hørende lærere med gode tegnspråkferdigheter samt gode holdninger til døve som ressurspersoner, er også viktige.
Og til
slutt vil jeg understreke at hvis vi skal overbevise politikere og ulike
vitenskapelige idealer, må vi bruke vår egne krenkelseserfaringer som
argumentasjon. Deafhood alene holder ikke mål, men audisme og Castberggårdssyndromet
er slike krenkelseserfaringer som vi må bruke for å argumentere hvorfor døve
har et antropologisk behov for anerkjennelse på lik fot med andre hørende. Vi
trenger å bli sett og bli lyttet! Hvis vi klarer å gjøre gjennomslag på sikt,
er Deafhood i ferd med å bli en god medisin for døves mentale helse. Derfor gir
jeg en stor ros og anerkjennelse til Tomas som forfatter av denne boka. En bok
kan gi mange utslag for nye tanker og kreativitet, og ja… ikke minst rom for
forandringer!
Summa
summarum:
Det er
lov å være en stolt Deafhood’er! Det er lov å le av deafness/det orale regimet
for deres dumhet og naivitet!
Dette er
mine tanker og bidrag til boka Castberggårdssyndrom.
Litteratur
Erlandsen, T. K. (2012): Castberggårdssyndromet. Döviana
Honneth, A. (2008): Kamp om anerkjennelse
Honneth, A. (2010): ”Med bud om anerkjennelse”. Intervju med Axel Honneth ved Lysaker, O. og Jakobsen, J. i Morgenbladet 3.-9.september 2010
Madsen, Ø. (2011): Hørselshemmedes og døves individualitet og deres sosiale forhold sett i lys av Nietzsches, Foucaults og Honneths filosofi om personlig selvrealisering. Mastergradsoppgave. Universitetet i Bergen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar