Begrepet syndrom

Syndrom? Hva er dette for noe? Sykdom? Eller kulturell årsak? Et åk over en folkegruppe? Jeg har fått inntrykk av at folk flest er fastlåste i definisjoner. At en definisjon er gitt, blir vi konforme i oppfatningen av den. Kreativiteten og skapelsen av vår naturlige evner avtar når en definisjon er gitt. Hvem bestemmer definisjoner? Vitenskapen? Kulturen, de sterke mot de svake? Vent nå litt...vi må bruke vår forstand, våge til å legge frem våre egne synspunkter, argumentere for og/eller mot gitte definisjoner i den grad vi har frihet til å gjøre det uten å føle frykt. Ta maskene av oss og si som det er. 

Til spørsmålet: Hva er syndrom? Ut fra Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon står det følgende definisjon:

Syndrom (gr. nyd. syn-, sammen, og dromos, løp), gruppe eller sett av sammenløpende symptomer som ofte samlet peker hen på en bestemt sykdom, men som av og til representerer, beskriver, hele sykdomsbildet. 

Hvis vi tar utgangspunkt i denne definisjonen, kan vi bruke vår kunstneriske evne til å beskrive våre perspektiver. Hvert og enkelt perspektiv er forskjellige på bakgrunn av ulike oppvekst, opplevelser, erfaringer, inntrykk, følelser, osv. Hvordan har døve opplevd denne ulikhet? 

Slik vi kjenner døvehistorien, har døve vært utrolig dyktige til å overleve fra generasjon til generasjon der de etter 1880 var blitt utsatt for manipulering, disiplinering og korrigering etter 'den oralistiske generaliserte andre'. Tegnspråket lever fortsatt i beste velgående. Begrepet 'den generaliserte andre' er hentet fra den amerikanske sosialpsykologen Georg Herbert Mead og det betyr at: 

"Barnet må ta den andres posisjon for til fulle å fatte seg selv og sin verden - en verden som barnet inkorporerer, og dermed skapes barnets selvbevissthet."

 Videre:

"Det er to stadier i utviklingen av selvet [jeg-personen]. Først tar en rollen til konkrete andre og innforliver deres holdninger og de normer som gjelder. Etter hvert utvider barnet denne organiseringen til å gjelde syntesen av alle andre." (Nordby 1987)

Mead ser for seg at dette er en abstraksjon (skille ut) fra konkrete signifikante(betydningsfulle, viktige) andres roller og holdninger. 

Her kan vi reflektere over to typer 'generaliserte andre' som døve gjennom tidene, her i oralistisk tid som utgangspunkt (fra ca. 1880 til ca. 1960-70),  har erfart. Den første 'generaliserte andre' var de døve selv, det vil si 'den døve generaliserte andre'. En døv elev møtte andre døve på døveskolen. Her brukte eleven tegnspråk til å kommunisere med andre døve elever. Innenfor denne døvegruppen hadde egne roller og normer som døve gjensidig forsto hverandre gjennom kommunikasjon. Det være seg aksept, respekt og anerkjennelse av seg selv som døv uten ytre og autoritær påvirkning. 

Den andre 'generaliserte andre' var oralistene selv samt døves møte med hørende i samfunnet. Her har døve møtt en motstand: forbudet mot bruken av tegnspråk i undervisningen. Her ble døve generalisert til roller og holdninger etter oralistenes premisser (innforlivelse). At holdninger var basert på at det syn på tegnspråk var neglisjerende og oppvurderingen av tale- og munnavlesning var tydelig. Dette førte helt klart til skjev kommunikasjon. Denne skjeve kommunikasjonen har gjort døve syke. Døve var oppdratt til å oppføre seg mest mulig lik oralistenes moral. En slik moral fra undervisningen har derfor transformert til at døve var føyelige overfor hørende i samfunnet. Liksom svarte slaver overfor hvite godseiere! En slik føyelighet har også sin konsekvens: autoritærfrykt samt usikkerhet rundt sin personlighet og identitet. Denne frykten har innpodet/innprentet i de døves sjeler. Jo flere slike sjeler, desto flere i sammenløp til en undertrykt fellesmentalitet. Dette sammenløpet var et resultat av en ubevisst handling fra døves side. Ubevisst, fordi døve ble tvunget til å inkorporere seg etter oralistenes roller og normer. De kjempet for å få anerkjennelse som flinke talere og munnavlesere. Det ble mange av dem. Dette var jo klart et avvik på det verste, fordi de ikke fikk lov til å være stolte som døve og heller ikke opplevde tegnspråket som meningsfullt i undervisningssammenheng. Døve var ikke friske. De ble sykere. Slik kan vi beskrive et sykdomsbilde! 

Ikke bare det fysiske, men også det psykiske. Ut fra den medisinske vitenskapen betraktes døvhet i seg selv som en fysisk sykdom, mens det kulturelle synet som døve representerer ikke er det. Det den medisinske vitenskapen ikke kan se, er at døve som utsettes for medisinsk og spesialpedagogisk/oralistisk inngrep ga en psykisk lidelse. Det er dette det kulturelle menneskesynet hos døve kjemper for å overbevise at funksjonell tospråklighet (tegnspråk og norsk lese- og skriftferdigheter) og bevaringen av døvemiljø som viktige forutsetninger for personlig selvrealisering. 

Hvordan er situasjonen i dag, mon tro?

Litteratur:
Nordby, K.E. (1987): Fra innsatt til utsatt. Rehabilitering av psykiatriske langtidspasienter. Gyldendal Norsk Forlag