Grunner for min undersøkelse av de to historiske bruddene

Jeg har den 11.juli 2012 skrevet en blogg med tittelen "En komparativ undersøkelse av to historiske brudd" i forbindelse med Norges Døveforbunds historie. Jeg må få dette klart at jeg ikke er interessert i hvem som har medvirket til eller forårsaket disse hendelsene. Jeg er heller svært interessert i hvordan disses oppkomst og herkomst er mulig. Min vilje til å skrive om dette, er egentlig foucaultsk inspirert.  Det vil si at inspirasjonen er hentet fra den franske filosofen Michel Foucault.

Dette går ut på å ville til å gå nye veier, finne muligheter, opptråkking av nye spor. Denne viljen må noen ganger ende opp i blindgater. Dette er måten vi kan omvurdere av gjeldende verdier eller tradisjonelle perspektiver. Min måte å produsere slike tekster på, er "genealogisk" og "arkeologisk". "Arkeologien" avdekker brudd på dypt hav, mens "genealogien" avdekker hvor de store bølgene kommer fra. Dette er egentlig ment å være en granskning av NDFs prinsipp-erklærings og "Ja takk til begge deler"-budskaps herkomst og oppkomst. Herkomst betyr her hvilke fortidige praksiser som lever videre i dannelsen av nye vitenskaper (CI, spesialpedagogikk), poltiske ideer (integrering av døve elever, nedleggelse av døveskoler), kultur (døvekultur, tegnspråk). Mens oppkomst betyr hvilke faktorer som spiller inn og muliggjør at de kan se dagens lys. Altså gjelder disse å avdekke vitenskapene, politiske ideer, kulturene osv sine stamtre og vekstsvilkår. Jeg prøver å undersøke mulighetsbetingelsene for kunnskap om hvordan slike brudd kunne utarte seg til uheldige tendenser for NDF og den norske døvekulturen i sitt forhold til styremaktene. Det er viktig å forstå at NDF fungerer som en motmakt til styremaktene i vårt samfunn. Det betyr altså ikke at det er negativt å fungere som motmakt til styremaktene, fordi motmakt bidrar til samfunnets utvikling.

Dette er ment for å forstå hvilke praksiser disse bruddene som gjorde det mulig. Det er viktig å understreke at det finnes mange ulike praksiser: økonomiske, politiske, moralske, religiøse, juridiske, medisinske, pedagogiske osv. All kunnskapsproduksjon er som en teaterscene for publikum som vil finne ut hva som er bra og hva som ikke er det. Min hensikt er hva jeg tolker, forstår og beskriver ut fra det jeg har lest. Dette fører til at jeg tenker på hvordan ulike kunnskaper tar opp i seg, reaktiverer og skaper et nettverk av ulike maktstrategier. Ved hjelp av arkeologien kan vi vise til fundamentale brudd i NDF's utvikling. Det var dette jeg tenkte da jeg skrev om de to historiske bruddene.

Mitt poeng er at det er viktig å forstå herkomst og oppkomst i NDFs utviklingshistorie for å orientere oss i riktig retning.

En komparativ undersøkelse av to historiske brudd

Har det vært noen historiske brudd i Norges Døveforbunds historie? 

En god venn viste meg en artikkel fra Norges Døveforbund med tittelen: "Tegnspråket i Norge. Prinsipp-erklæring fra Norges Døveforbund". Denne artikkelen ble skrevet og trykt i 1981(?) og bestod av 7 punkter som forbundet mente var sentrale i forståelsen av tegnspråket som et språk. Den fikk meg til å tenke på en annen og liknende situasjon som budskapet "Ja takk til begge deler", i betydningen av ja til tegnspråk og ja til CI. Jeg tolker de to hendelsene som brudd i Norges Døveforbunds historie. Grunnen til dette er at jeg ser på de bruddene som viktige årsaker til døvekulturens forfall. For å begrunne dette, ønsker jeg å vise sammenlikningen mellom NDFs Prinsipp-erklæring fra 1981(?) og det nevnte budskapet fra 2004. Da først litt om denne erklæringens innhold:

Artikkelen har en fin begynnelse i de 5 første punktene. Disse punktene kjenner vi igjen fra våre egne erfaringer som døve. Punkt 1 og 2 er basisforståelse for tegnspråkets oppbygging, noe som gikk over til lingvistikk (språkvitenskap) i senere tid. Punkt 3 handlet om anerkjennelse for tegnspråket som språkstimulerende for døve barn i et hørende miljø der hørende oppfordres til å lære seg språket for å kunne kommunisere med døve. Og på denne måten skapes det gjensidig anerkjennelse mellom døve og hørende. Dette er med å skape døves muligheter til optimal personlig selvrealisering. Samt viktigheten av identifikasjonen mellom døve barn og voksne. Punkt 4 handlet om tegnspråkets utvikling fra generasjon til generasjon. Det står også at døve har krav på å bli anerkjent som en språklig minoritet. Det står ikke noe om kultur. Døve som en minoritet er altså ikke bare språklig, men også kulturell med mye historie bak seg. Punkt 5 var det snakk om å bruke fellesnevnelsen riktig: Norsk tegnspråk. Dette var ment å unngå å bruke benevnelser som døvespråk, døves eget tegnspråk, tegnspråknorsk, tegn og tale osv.      

Men så blir jeg kritisk i de to siste punktene:

Punkt 6 dreide seg om tegnspråkundervisningens siktemål. Dette målet var å oppnå dyktighet blant hørende i samtale med døve. Hørende skulle lære seg å avlese tegnspråk og bruke det i samtale med døve. Dette oppfordres også til at hørende ikke brukte stemmen under slike samtaler. Derfor skulle NDF framstille et materiale som gjorde dette mulig. Det kreves også at tegnspråklæreren burde ha et grundig kjennskap til hvordan døve brukte tegnspråket i sitt distrikt, noe som er en selvfølge. Samt at hørende burde gå inn for å lære seg å bruke et godt, levende tegnspråk. Menes dette norsk tegnspråk i det rette ordets forstand? Nå er jeg kommet til et kritisk punkt i setningen: "Men det forlanges ikke at hørende skal bruke tegnspråket som døve. Vi godtar at hørende bruker tegn og tale."  Det er riktig at vi ikke kan forvente at hørende skal bli like dyktige i tegnspråk som døve, for det finnes ingen hørende som er i samme nivå som døve. Men det er uheldig at NDF på den tiden godtok tegn og tale. For tegn og tale er en blandingsform der tegn og tale brukes samtidig. Dette betraktes derfor ikke som norsk tegnspråk. Det er en selvmotsigelse her når NDF ønsket at hørende skulle avlese og bruke tegnspråket på en mest mulig god måte. Var ikke norsk tegnspråk meningen her? En slik selvmotsigelse kan jeg ikke godta.

Når det gjelder punkt 7, er jeg enig i at NDF har et ansvar for å ivareta døves interesser i alt som berører tegnspråket - men da i norsk tegnspråk. Merk: ikke tegn og tale. I dette punktet nevnes det at NDF skulle opprette et spesialutvalg - tegnspråkutvalget. Det skulle stå ansvarlig overfor NDF, og som skulle fungere som kontrollerende, informerende og rådgivende organ i tegnspråkspørsmål. Et slikt organ skulle det kreves kompetanse i tegnspråk. I 1981 var det ikke "født" tegnspråk som en lingvistisk studie på akademisk nivå i Norge. Det ble ”født” mye senere. Det første kullet av døve studenter i tegnspråk grunnfag på universitetsnivå tok eksamen i 1995, og det andre kullet i 1997. Opplysning er viktig, men da i eksakt og konkret informasjon. Så her er kompetanse i dette daværende organet om norsk tegnspråk og dets viktige bidrag til døves personlige selvrealisering og døvekultur et spørsmål.  

Så er det andre bruddet: "Ja takk til begge deler!" Jeg har tidligere skrevet om dette i min blogg med tittelen "Ja takk til begge deler, tegnspråk og CI", datert 7.juni 2012. Om dere leser denne bloggartikkelen en gang til, vil dere forstå at jeg ser på de to bruddene som en komparativ (sammenliknende) undersøkelse.

I 2004 ble det altså erklært et budskap fra NDF: "Ja takk til begge deler". Det som er så rart, er at i dag har vi tegnspråk som en lingvistisk vitenskap og at vi har et godt kjennskap til tegnspråkets oppbygging og betydning i forhold til 1981, mens vi visste i 2004 svært lite om CI og konsekvensene for fremtidens døve med CI. Og i dag i 2012 vet vi litt mer om konsekvensene i forhold til 2004. Er vi stadig i en ond sirkel? Med dette mener jeg at døvekulturen er nihilistisk. Noe som betyr at den står i fare for forfall eller forvitring. Nihilisme er farlig, men den kan unngås.

For å unngå nihilismen, kan vi gjennomføre slik:

Fortiden er noe vi ikke kan forandre, men den kan lære oss de feilene vi har gjort. Nåtiden er noe vi kan omvurdere av våre gjeldende verdier med utgangspunkt i fortiden. Fremtiden er noe vi kan skape, endre, orientere oss mot det rette målet med utgangspunkt i nåtiden. Det rette målet er en utfordring for vår kamp om anerkjennelse for vårt språk, vår kultur og vår historie. Tiden er kostbar, og vi har ikke råd til å tape mer nå. Vi må våkne opp og brette opp ermene og kjempe for det vi står for. 

Hva ville NDF og den norske døvekulturen ha vært i dag om vi hadde unngått disse bruddene? Skyldes det skjeve bildet av NDF en mangel på kunnskap om hvordan vi kunne kjempe for våre rettigheter på en mest mulig god og riktig måte? Kan disse to historiske bruddene lære oss i dag til å orientere oss bedre i fremtiden?

Refleksjoner omkring enkelte medlemmers holdninger til lokale døveforeninger

For en måned siden innledet jeg begrepene anerkjennelse og krenkelse for medlemmene i Oslo døveforening i forkant av en debatt om NDF's budskap "Ja, takk til begge deler" - i betydningen av ja til tegnspråk og ja til CI. I denne bloggen skal jeg ta opp enkelte medlemmers holdninger til lokale døveforeninger. Det er viktig for meg å understreke at CI-brukerne også er medlemmer i lokale døveforeninger og NDF.

Slik jeg forsto det, har det vært rykter om at noen medlemmer ville melde seg ut av NDF i protest mot organisasjonens politikk med hensyn til utviklingen av cochleaimplantat. De mente at denne politikken med det nevnte budskapet som fane var uheldig (viser til min blogg datert 07.06.12). I den forstand var budskapet som en gavepakke til vitenskapsdisiplinene medisin og audio- og spesialpedagogikk med tanke på utviklingen av CI og vektleggingen av tale og lydtrening for CI-brukere. Denne gavepakken kan kanskje ha vært et utslag av slike prosesser som for eksempel nedleggelsen av døveskoler, minimalisering av tegnspråk og mer integrering av  døve i vanlige skoler. Dermed er politikerne mer påvirket av disse vitenskapene enn av NDF sin politikk. Slik jeg tolker det, har NDF sin side gjort med dette budskapet for å samle medlemmene slik at de fikk større innflytelse i den politiske kanalen i samfunnet. Konsekvensen for dette ble et skjevt bilde av  NDF sin interessepolitiske rolle. Ettersom NDF's mest sentrale oppgaver er å:

1) bekjempe diskrimineringen av døve borgere i samfunnet sånn som samfunnets holdninger til det som er annerledes. For eksempel døves vei til utdanning, arbeidslivet osv.,

2) bevare tegnspråk/tospråklighet og døveskolene, 

3) kjempe for døvekulturelle verdier og døve borgeres rettigheter i samfunnet, 

har den betydningen ja til CI ødelaget NDF's ansikt som en kamp for en anerkjennelse av døve som en kulturell og språklig minoritet. Jeg tror at dette er nettopp disse medlemmene reagerte mot NDF i lang tid. Derfor truet de med å melde seg ut av denne organisasjonen.

Det er forståelig nok, men på den annen side mener jeg at enkelte medlemmer ikke viste sin lojalitet overfor sin lokale døveforening. Dette er mitt kritiske utgangspunkt. Jeg finner i denne forbindelse støtte fra Oslo døveforenings leder Svein Arne Peterson sin lederartikkel i bladet "Se her" der han mener at den beste måten å ta opp uenighet med NDF's politikk på, er å ta opp saken via den lokale døveforeningen medlemmene er knyttet til. Medlemmene viser sin tillit til sin forening som så skal drøfte saken videre i et egnet forum i NDF. Han mener videre at dette er den demokratiske fremgangsmåten å ta opp saker på, at døveforeningene fungerer som talerør for medlemmene.

Vel, tenker jeg... For å gjennomføre en slik demokratisk prosess, krever kunnskap om hvordan man skal ta opp saker med sin lokale døveforening. Det er veldig viktig at medlemmene selv vet og er seg bevisst at de er viktige for både den lokale døveforening og NDF. Som Peterson sier at hvis man melder seg ut av NDF, melder også medlemmene ut av sin lokale døveforening. Det vil man vel ikke gjøre? De lokale døveforeningene er selve hjertet for NDF's viktige arbeid og medlemmene er selve fornuften i styringen av NDF's politiske milepæler.

Men igjen er spørsmålet: når medlemmene er seg bevisst sine posisjoner i sine lokale døveforeninger, hvordan kan samforståelsen og samkjøringen av slike saker gjennomføres?

Det er dette kjernespørsmålet mitt i denne saken. En viktig sak tas opp på medlemsmøtet, og da er det viktig at alle medlemmene mest mulig forstår sakens kjerne til felles. Det betyr at medlemmene forstår det samme problemet i saken. Dette er selve samforståelsen. Når alle samtykker og forstår problemet sammen, vil de ha et godt utgangspunkt for en diskusjon og få frem til løsninger av problemet på en demokratisk måte. Det er dette som er selve samkjøringen av en diskusjon. Når alle mest mulig er enige om hvordan dette problemet er og legger forslag til løsninger, kan den lokale døveforeningen ta opp videre til NDF's forum. NDF er en organisasjon som ønsker å fremme medlemmenes ønsker og kamp for anerkjennelse hva angår døves rettigheter i samfunnet.

Til slutt vil jeg sitere Petersons viktige retoriske oppfordring til medlemmene:

"Å melde seg ut av en lokal døveforening gjør at man mister et viktig verktøy i forhold til å ta opp saker med NDF, - og det kan ikke være meningen?" 

Et utmeldt medlem mister retten til å ta opp saker med sin lokale døveforening, og omvendt: døveforeningen mister sitt viktige verktøy i dette utmeldte medlemmet. Dermed blir foreningen upåvirket av dette utmeldte medlemmet. Jo flere medlemmer i en lokal døveforening, desto sterkere blir opinionen. Ethvert medlem kan påvirke sine medmedlemmer. Det er tillatt. Det er opp til medlemmene å mene hva de vil, men samtidig være lojal overfor sin lokale døveforening. En lokal døveforening med sine viktige verktøy (medlemmenes egen opinion) kan også påvirke andre lokale døveforeninger. Dermed kan en samlet lokale døveforeninger påvirke NDF ganske mye.

Jeg oppfordrer, på lik linje med Svein Arne Peterson, medlemmene til å være lojale overfor sin lokale døveforening og samtidig vite at de står fritt til å mene hva de vil. Om deres synspunkter er i strid med NDF's politikk, ta gjerne opp med sin forening først.

Fortsatt god sommer, mine blogglesere!