En komparativ undersøkelse av to historiske brudd

Har det vært noen historiske brudd i Norges Døveforbunds historie? 

En god venn viste meg en artikkel fra Norges Døveforbund med tittelen: "Tegnspråket i Norge. Prinsipp-erklæring fra Norges Døveforbund". Denne artikkelen ble skrevet og trykt i 1981(?) og bestod av 7 punkter som forbundet mente var sentrale i forståelsen av tegnspråket som et språk. Den fikk meg til å tenke på en annen og liknende situasjon som budskapet "Ja takk til begge deler", i betydningen av ja til tegnspråk og ja til CI. Jeg tolker de to hendelsene som brudd i Norges Døveforbunds historie. Grunnen til dette er at jeg ser på de bruddene som viktige årsaker til døvekulturens forfall. For å begrunne dette, ønsker jeg å vise sammenlikningen mellom NDFs Prinsipp-erklæring fra 1981(?) og det nevnte budskapet fra 2004. Da først litt om denne erklæringens innhold:

Artikkelen har en fin begynnelse i de 5 første punktene. Disse punktene kjenner vi igjen fra våre egne erfaringer som døve. Punkt 1 og 2 er basisforståelse for tegnspråkets oppbygging, noe som gikk over til lingvistikk (språkvitenskap) i senere tid. Punkt 3 handlet om anerkjennelse for tegnspråket som språkstimulerende for døve barn i et hørende miljø der hørende oppfordres til å lære seg språket for å kunne kommunisere med døve. Og på denne måten skapes det gjensidig anerkjennelse mellom døve og hørende. Dette er med å skape døves muligheter til optimal personlig selvrealisering. Samt viktigheten av identifikasjonen mellom døve barn og voksne. Punkt 4 handlet om tegnspråkets utvikling fra generasjon til generasjon. Det står også at døve har krav på å bli anerkjent som en språklig minoritet. Det står ikke noe om kultur. Døve som en minoritet er altså ikke bare språklig, men også kulturell med mye historie bak seg. Punkt 5 var det snakk om å bruke fellesnevnelsen riktig: Norsk tegnspråk. Dette var ment å unngå å bruke benevnelser som døvespråk, døves eget tegnspråk, tegnspråknorsk, tegn og tale osv.      

Men så blir jeg kritisk i de to siste punktene:

Punkt 6 dreide seg om tegnspråkundervisningens siktemål. Dette målet var å oppnå dyktighet blant hørende i samtale med døve. Hørende skulle lære seg å avlese tegnspråk og bruke det i samtale med døve. Dette oppfordres også til at hørende ikke brukte stemmen under slike samtaler. Derfor skulle NDF framstille et materiale som gjorde dette mulig. Det kreves også at tegnspråklæreren burde ha et grundig kjennskap til hvordan døve brukte tegnspråket i sitt distrikt, noe som er en selvfølge. Samt at hørende burde gå inn for å lære seg å bruke et godt, levende tegnspråk. Menes dette norsk tegnspråk i det rette ordets forstand? Nå er jeg kommet til et kritisk punkt i setningen: "Men det forlanges ikke at hørende skal bruke tegnspråket som døve. Vi godtar at hørende bruker tegn og tale."  Det er riktig at vi ikke kan forvente at hørende skal bli like dyktige i tegnspråk som døve, for det finnes ingen hørende som er i samme nivå som døve. Men det er uheldig at NDF på den tiden godtok tegn og tale. For tegn og tale er en blandingsform der tegn og tale brukes samtidig. Dette betraktes derfor ikke som norsk tegnspråk. Det er en selvmotsigelse her når NDF ønsket at hørende skulle avlese og bruke tegnspråket på en mest mulig god måte. Var ikke norsk tegnspråk meningen her? En slik selvmotsigelse kan jeg ikke godta.

Når det gjelder punkt 7, er jeg enig i at NDF har et ansvar for å ivareta døves interesser i alt som berører tegnspråket - men da i norsk tegnspråk. Merk: ikke tegn og tale. I dette punktet nevnes det at NDF skulle opprette et spesialutvalg - tegnspråkutvalget. Det skulle stå ansvarlig overfor NDF, og som skulle fungere som kontrollerende, informerende og rådgivende organ i tegnspråkspørsmål. Et slikt organ skulle det kreves kompetanse i tegnspråk. I 1981 var det ikke "født" tegnspråk som en lingvistisk studie på akademisk nivå i Norge. Det ble ”født” mye senere. Det første kullet av døve studenter i tegnspråk grunnfag på universitetsnivå tok eksamen i 1995, og det andre kullet i 1997. Opplysning er viktig, men da i eksakt og konkret informasjon. Så her er kompetanse i dette daværende organet om norsk tegnspråk og dets viktige bidrag til døves personlige selvrealisering og døvekultur et spørsmål.  

Så er det andre bruddet: "Ja takk til begge deler!" Jeg har tidligere skrevet om dette i min blogg med tittelen "Ja takk til begge deler, tegnspråk og CI", datert 7.juni 2012. Om dere leser denne bloggartikkelen en gang til, vil dere forstå at jeg ser på de to bruddene som en komparativ (sammenliknende) undersøkelse.

I 2004 ble det altså erklært et budskap fra NDF: "Ja takk til begge deler". Det som er så rart, er at i dag har vi tegnspråk som en lingvistisk vitenskap og at vi har et godt kjennskap til tegnspråkets oppbygging og betydning i forhold til 1981, mens vi visste i 2004 svært lite om CI og konsekvensene for fremtidens døve med CI. Og i dag i 2012 vet vi litt mer om konsekvensene i forhold til 2004. Er vi stadig i en ond sirkel? Med dette mener jeg at døvekulturen er nihilistisk. Noe som betyr at den står i fare for forfall eller forvitring. Nihilisme er farlig, men den kan unngås.

For å unngå nihilismen, kan vi gjennomføre slik:

Fortiden er noe vi ikke kan forandre, men den kan lære oss de feilene vi har gjort. Nåtiden er noe vi kan omvurdere av våre gjeldende verdier med utgangspunkt i fortiden. Fremtiden er noe vi kan skape, endre, orientere oss mot det rette målet med utgangspunkt i nåtiden. Det rette målet er en utfordring for vår kamp om anerkjennelse for vårt språk, vår kultur og vår historie. Tiden er kostbar, og vi har ikke råd til å tape mer nå. Vi må våkne opp og brette opp ermene og kjempe for det vi står for. 

Hva ville NDF og den norske døvekulturen ha vært i dag om vi hadde unngått disse bruddene? Skyldes det skjeve bildet av NDF en mangel på kunnskap om hvordan vi kunne kjempe for våre rettigheter på en mest mulig god og riktig måte? Kan disse to historiske bruddene lære oss i dag til å orientere oss bedre i fremtiden?