Mine egne tanker om sårbarhet og refleksjoner over den

Hva er sårbarhet?

Dette spørsmålet har opptatt meg mye det siste året. Sårbarhet er et komplekst og utfordrende begrep. En ting har jeg lært: Å være menneske innebærer å være sårbar. Hva betyr det?

Sårbarhet innebærer å ha muligheten til å være autentisk som et fullverdig menneske. Det handler om å være ærlig og genuin. Når du er sårbar, viser du dine ekte følelser og sider som menneske. Kanskje deler du deg selv fra innsiden og ut, og uttrykker dine sanne følelser, inkludert de sterke og svake sidene. Å unngå å vise sårbarhet innebærer å bære en maske og late som om du er noe du egentlig ikke er. Dette kan være ubehagelig og slitsomt, spesielt når andre feilaktig vurderer deg basert på denne fasaden. Du må hele tiden forsvare deg, og det kan være vanskelig å finne din sanne identitet. Å være i stand til å være fullt og helt deg selv som menneske er noe de fleste streber etter – en tilstand av bekymringsløs selvbevissthet.

For å oppnå dette, må du være god mot deg selv. Er du det? Hvis ikke, bør du sette av tid til selvrefleksjon og undersøke dine egne holdninger – hva som er bra og hva som kan forbedres. Å dele dine følelser med en god venn eller en profesjonell samtalepartner kan hjelpe deg mye i denne prosessen. Endring tar tid, og det er viktig å forstå og endre dine følelser. Du er den som har makt til å forandre dine følelser. Ved å forme følelsene dine i tråd med det du anser som viktig og meningsfullt, kan du også endre holdningene dine. Dette er hvor sårbarheten kommer inn.

Er sårbarhet knyttet til holdninger og tillit?

Alle har behov for å uttrykke sin sårbarhet. Når du forstår hva sårbarhet betyr og er villig til å dele deg selv med andre, kan du bli mer bevisst din egen sårbarhet. Det kan være en givende opplevelse å diskutere sårbarhet med andre som også er åpne om sin egen sårbarhet. Dette skaper gjensidig åpenhet og forståelse mellom deg og for eksempel en nær venn eller et familiemedlem. Å vite at du ikke er alene i din sårbarhet er viktig. Hvis du våger å være sårbar, viser du en holdning som er åpen og ærlig mot andre. Du har likevel rett til et privatliv. Hvis du føler behov for å uttrykke din sårbarhet, bør du gjøre det med personer du har tillit til – de som ser deg og bryr seg om deg.

Når du har opplevd kjærlighetssorg eller mistet noen som sto deg nær, kan du velge om du vil vise din sårbarhet eller holde den skjult. Du har rett til å ta denne avgjørelsen, og ingen kan tvinge deg.

Sårbarhet er knyttet til øyeblikket, her og nå, ikke fortiden eller fremtiden. Fortiden kan ikke endres, den er avsluttet. Fremtiden er usikker, og ingen kan forutsi hva som vil skje. Når du ser tilbake på hendelser i livet ditt, kan du reflektere over hva du føler akkurat her og nå, i lys av disse hendelsene. Dette kan gi deg en dypere forståelse av din egen sårbarhet i øyeblikket. Denne forståelsen gir deg muligheten til selvrefleksjon og moralsk vekst. Å være åpen om din sårbarhet, spesielt når det krever mot, kan være en styrke. Hvis du har drømmer eller mål for fremtiden, kan du også uttrykke disse som en del av din sårbarhet. Å uttrykke dine ønsker kan også være en sårbar side av deg, fordi det er ingen garanti for at du vil nå dine mål.

Skyldfølelse er en annen form for sårbarhet. Mange mennesker bærer på skyldfølelse, for eksempel for handlinger fra fortiden, som mobbing eller skade på andre, enten det var bevisst eller ikke. Det viktige med skyldfølelse er å erkjenne din egen skyld og ta ansvar for handlingene dine. Ved å betrakte skyldfølelsen som en form for selverkjennelse og erkjennelse av tidligere feil, kan du unngå å gjenta de samme feilene. Dette er også en form for sårbarhet.

Kan din evne til å vise din sårbarhet være en styrke i livet ditt, som gir deg muligheten til personlig utvikling og selvutfoldelse som et fullverdig menneske?

Livsmotto: "Kjenn deg selv!"

Epistemologi

Kort og enkel introduksjon om epistemologi. 

Det viste seg snart for filosofer i det gamle Hellas at det var et underliggende problem med alle de spørsmål de prøvde å besvare - best oppsummert av det enkle spørsmålet: "Hvordan kan vi vite det?" Dette og lignende spørsmål om hva slags ting vi kan vite (om noe), hvordan vi kan skaffe oss kunnskap og selve kunnskapens natur, har siden opptatt den vestlige filosofi og dannet en filosofisk retning kjent som epistemologi.

Epistemologi er læren om kunnskap, viten, vitenskap. Andre ord: erkjennelsesteori og vitenskapsteori. 

Noen filosofer mener at vi skaffer oss kunnskap gjennom erfaring og gjennom beviser som er gitt til oss av våre sanser - et syn kjent som empirisme, mens andre mener at kunnskap først og fremst erverves ved en prosess av resonnement, et syn kjent som rasjonalisme. Oppdelingen mellom empirisme og rasjonalisme bidrog til å definere forskjellige filosofiske skoler frem til 1800-tallet. Andre områder av epistemologi handler i mellomtiden om forbindelsen mellom kunnskap og begreper, som for eksempel forholdet mellom sannhet og tro.

Metafysikk

Kort og enkel introduksjon om metafysikk

De første filosofene (førsokratikerne, det vil si naturfilosofene som levde før Sokrates (470 - 399 fvt.) var interessert i det grunnleggende og sentrale spørsmålet i metafysikken: "Hva er alt laget av?" Mange av de teorier som ble foreslått av disse filosofene - slike som begreper, elementer, atomer og så videre - dannet grunnlaget for moderne vitenskap, som siden har gitt evidensbaserte forklaringer på disse grunnleggende spørsmålene.

Metafysikken har imidlertid utviklet seg til et undersøkelsesområde ut over vitenskapens rekkevidde: i tillegg til å beskjeftige seg med kosmoset, undersøkte filosofene hvordan naturen hang sammen. Slike undersøkelser ga grunnlaget for idéer om egenskapene til materielle ting, forskjellen mellom sinn og materie, årsak og virkning, og eksistensens vesen og virkelighetens natur. Dette er noe vi kaller ontologi, det vil si læren om det værende; det som viser seg for oss. Selv om noen filosofer har utfordret metafysikkens gyldighet i vitenskapelig oppdagelse, har den seneste utvikling på områder som kvantefysikk fornyet interesse for metafysiske teorier.

Filosofiske retninger

Kort introduksjon om de ulike retningene i filosofiens historie

De første filosofene som vi kjenner til, dukket opp i det 6. århundre f.v.t. i det antikke Hellas. Da sivilisasjonen ble godt etablert og mer sofistikert, begynte tenkere å stille spørsmål ved tradisjonelle forklaringer til universets og samfunnets virke og søkte svar basert på rasjonell tanke snarere enn konvensjon eller religion/mytologi. Det første spørsmålet de stilte var: "Hva er verden laget av?" Denne retningen i filosofien kaller vi metafysikk. Fra dette begynte de også å stille spørsmål ved hvordan vi kan være sikre på hva vi vet (epistemologi) og arten av vår eksistens (ontologi). Langsomt utviklet de en systematisk måte å analysere deres argumenter, logikk og måter til å sette spørsmål ved for å fremkalle grunnleggende ideer. Dette åpnet veien for moralfilosofi eller etikk som førte til begreper som rettferdighet, dyd og lykke, og det medførte igjen at mange filosofer utforsket hvilken type samfunn vi vil leve i (politisk filosofi).