«Vi er fremmede for oss selv, vi som søker kunnskap, fremmede for oss selv – og det er en grunn til det. Aldri har vi aktivt søkt etter oss selv – hvordan skulle vi da en dag kunne finne oss? Det er en viss sannhet i ordene: "Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være" (Matt 6,21); vår skatt er hvor våre kunnskapsbier holder til. Vi er stadig på vei dit, som skapninger med vinger og samlere av åndens honning, vi bekymrer oss dypt og inderlig bare om én ting – å bringe noe hjem» (Nietzsche 2010:7).
Erkjennelse
Å erkjenne betyr å bli klar over eller å innrømme noe. Det er vanskelig å forstå at vi er fremmede for oss selv. Det er også vanskelig å innrømme at det er mye vi ikke vet. Hvis vi skal erkjenne en bestemt situasjon, må vi prøve å forstå sammenhengen i den. Hva betyr dette? La oss forestille oss en lege som behandler en pasient. Hun behandler pasienten slik hun har lært i løpet av sin medisinske utdanning. Kan vi alltid være sikre på at legen tar riktig beslutning? Hva om hun gjør en feil? Vil hun innrømme feilen, eller vil hun benekte den på grunn av sin utdanning? Legens profesjonelle stolthet er på spill. På den ene siden, hvis legen erkjenner feilen, hva vil pasienten si? På den andre siden, hvis legen benekter feilen og forsvarer sin profesjonelle ære, hva vil pasienten si? Pasienten stoler på legen og forventer at han blir kurert eller frisk. "Han går dit han tror skatten er. Men hva skjer hvis han ikke finner den?" Jeg forstår at pasienten er avhengig av legen og har stor respekt for henne. Uansett hva legen sier, vil pasienten følge rådene. Dette minner meg om forholdet mellom en disiplinert offiser og en menig i militæret. Hva offiseren befaler, skal menigen utføre! Dette betyr at pasienten, som menigen, er underlagt autoritet og underdanig. Med dette som utgangspunkt, vil jeg dele mine egne erfaringer som en døv person.
Erfaringer som døv Jeg gikk på en døveskole i ti år (1975-1985). Mine erfaringer derfra var en blanding av gode og dårlige opplevelser. Jeg bodde på skolens internat det første året, og de ni siste årene bodde jeg hjemme hos mine foreldre. Da jeg bodde hjemme, tilbrakte jeg mye tid i nærmiljøet mitt, som bestod av hørende mennesker. Når jeg refererer til nærmiljøet mitt, mener jeg min familie og mine venner som bodde i nærområdet der jeg vokste opp. Jeg var den eneste døve personen i nærmiljøet inntil jeg var 12 år gammel, da et døvt ektepar flyttet til området. Jeg ble kjent med dem gjennom tegnspråk, og vi utviklet et nært vennskap. Men tilbake til døveskolen... Der fikk jeg undervisning hvor lærerne stort sett brukte talespråk og tegnspråk. Sammenlignet med andre døve som måtte gjennomføre streng oral undervisning, følte jeg meg heldig som hadde lærere som brukte en kombinasjon av talespråk og tegnspråk.
Jeg hadde imidlertid noen negative opplevelser på døveskolen. En av dem var da jeg ble tvunget til å bruke høreapparat. Jeg hatet det. Hver morgen måtte alle elevene stille opp i rekke for morgensamling, hvor rektor leste dagens kunngjøringer. Han kontrollerte alltid om alle hadde på seg høreapparatene. Hvis en elev ikke bar dem, ble han innkalt til rektors kontor for en samtale. Jeg opplevde dette et par ganger, og rektor var veldig alvorlig og tvang meg til å bruke høreapparatene. Etter morgensamlingen tok jeg dem alltid av med en gang. Jeg hatet virkelig dem. Jeg ville heller være døv og leve på mine egne premisser.
Jeg hadde også en annen ubehagelig opplevelse. Det skjedde da jeg fikk lov til å overnatte på internatet én gang i uken i forbindelse med svømming. Jeg oppdaget at noen av internatansatte førte logg over ulike hendelser og bevegelser på internatet. For eksempel, hvis en eller flere elever oppførte seg dårlig, ble alt nøye loggført. Jeg forstod ikke med en gang hvorfor dette ble gjort. Men senere, da jeg jobbet på et kompetansesenter, fikk jeg i oppgave å rydde opp på loftet, hvor alt skulle arkiveres i statsarkivet. Der fant jeg gamle loggbøker. Det var sjokkerende lesning. Hva var hensikten med all denne loggføringen? Imidlertid, da jeg studerte filosofi på masternivå, ble jeg kjent med den berømte franske filosofen Michel Foucaults verk, "Overvåkning og straff." Der står det at institusjoner ofte fører logg over alt som skjer. I hver minste detalj. Da forstod jeg at denne loggføringen var en form for kontroll over døve elever som bodde på internatet. Kontrollen hadde som mål å forme og påvirke døve elevers bevegelser og oppførsel i samsvar med samfunnets idealer og for å forstå hvilke krefter som påvirket dem. Dette betydde at døve elever ble fullstendig manipulert og tilpasset idealene som var pålagt av de "overordnede." Dette var en grusom tanke, fordi det betydde at døve elever ble fratatt retten til å være naturlige og ekte. Vi ble tvunget til å underkaste oss mekanismer som skulle få oss til å passe inn i samfunnets normer og idealer. Det var en undertrykkende opplevelse som mange av oss bar med oss.
Så, mens vi stadig er på vei mot våre kunnskapsbier, ser det ut til at vi ikke kan finne dem! Bikubene våre er skjult for oss av de som er i maktposisjon. De peker oss i andre retninger, bort fra vår ekte selv. Ja, de sender oss på ville veier!
Vi søker og søker, men hvordan kan vi finne de rette veiene til våre bikuber og dermed til oss selv?
Litteratur:
Nietzsche, F. (2010): Moralens genealogi. Oslo: Spartacus forlag
