Spørsmålet om et avhengighetsforhold mellom døve og samfunn

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skriver et sted i boken Menneskelig, altfor menneskelig:

”Av historien kan man lære at den stammen i et folk lever lengst hvor de fleste menneskene har en levende fellesskapssans som følge av likheten i deres tilvante og udiskuterbare grunnsetninger, altså som følge av deres felles tro” (Nietzsche 2012:157; § 224)

Er likheten noe som folk ønsker å gjøre med døve? CI (cochleaimplantat) som et bidrag til denne likheten? Er grunnsetningene ment å være ”sann” visdom blant gamle oralister (representanter for talemetoden i undervisning av døve elever) eller i form av forskningsresultater gjennom tidene? For eksempel Aristoteles’ påstand om at døve degraderes til dyr (fysis). Denne påstanden har hatt en sterk innflytelse på vitenskapen gjennom tidene. Er denne påstanden sann eller usann? Alt dette utgjør til sammen en felles tro som folk beskjeftiget seg? Er det grunn til å betrakte dagens pedagogiske vitenskap knyttet til undervisning av hørselshemmede som en ny-oralisme? Med ny-oralisme mener jeg en videreutvikling av den gamle oralismen der det legges mer vekt på tale og lydtrening og mindre på tegnspråk i undervisning. Her er tegnspråket ikke forbudt. Noe vi i dag kan kalle funksjonell tospråklighet. Den gamle oralismen var tegnspråket "bannlyst".  

Nietzsche skriver at med felles tro styrkes den gode, dyktige sed og skikk, her læres individets underordning, fasthet gis karakteren allerede som fødselsgave og videreutvikles gjennom oppdragelse (samme sted).

Sett i lys av døveundervisningens historie: Oralistene hadde for eksempel sed og skikk på deres premisser overfor døve elever. Disse elevene forskjøves til noe annet enn deres egentlige natur gjennom stimulering. De var blitt føyelige og dermed rammet av Castberggårdssyndromet. Med dette syndromet ble døve oppdratt til å være underordnet. Oralistene ga ”fasthet” til døve slik at deres karakter ble skjerpet i forhold til ”normalitet”.

Når jeg leser uttrykket ”fødselsgave”, forstår jeg det som en form for en kamp for å få anerkjennelse. Liksom en logrende og lydig hund overfor eieren slik at denne får noe godt å spise som en belønning for sin atferd. Veldig mange døve opplevde det samme som hundene. Siden kampen for anerkjennelsen er antropologisk (menneskelig) forankret, blir man manipulert, korrigert og disiplinert av ulike systemer. Skolene er et eksempel på et system som styrer elever. Det er positivt, men det må være grenser for hva man kan styre over en elev og hva denne eleven kan styre over sitt eget liv. Når jeg tenker på døveundervisningens historie, stiller jeg opp spørsmålet: Hva var grunnen til at de døve elevene lot seg styre av overordnede? Det kan være fordi staten og vitenskapene brukte statistiske undersøkelser for å finne ut hva som var gjennomsnittet for alle mennesker, hva gjaldt mortalitet, fødselsrater, mannstall, antall normal hørsel i befolkningen i forhold til antall hørselsnedsettelser osv. Med andre ord: Gjennomsnitt som måles i befolkningen blir til ”normaler” som så ”slår tilbake” og inn i befolkningen. Det er dette vi ser en udyktiggjøring av individene. Alderdom, ulykker og skrøpelighet setter enkeltindivider utenfor den akseptable normaliteten ved at de tas ut av sirkulasjonen og nøytraliseres (Farsethås 2006:14). Hvis statistikken viser seg at det å høre tilsvarer med gjennomsnittet, er mennesker som er døve utenfor den akseptable normaliteten. Dermed repareres "sykdommen" døvhet. Derfor stepper teknologene, medisinere og spesialpedagogene inn for dette. De representerer for fellesskapet. Når jeg leser Nietzsche, mener han at ”[…] faren for disse fellesskapene – deres basis er likeartede, karakterfulle individer – er den gradvis økende fordummelsen gjennom nedarving, som nå engang følger som en skygge etter all stabilitet” (Nietzsche 2012:157; § 224).

Jeg mener at oralistene var farlige for døve fordi de var ”likhetsbegjærende” og fordi døve ikke fikk mulighet til å stimulere sine praktiske selvforhold, det vil si personlige selvbilder eller identitet, på naturlig måte gjennom tegnspråk som kommunikasjonsmedium. ”Likhetsbegjærende” var de fordi de hadde en omgang med utdanningsinstitusjon (for eksempel spesiallærerskole eller lignende) som fordummet dem. De beskjeftiget seg med seg selv at det var veldig viktig at døve elever skulle lære seg å snakke og lese av munnen. Derfor var tegnspråket ødeleggende for eller hindret den utviklingen de mente var ”riktig” og ”sann” for døve. Og da uten å lytte til døves egne livserfaringer. Døve ble igjen som innesluttede individer. Slikt fremkalte psykiske lidelser hos mange døve. Når jeg mener at oralistenes holdninger fremkalte døves psykiske lidelser, er det fordi døve hadde omgang med forskrudde oralister som fordummet døve. Hvorfor var det flere eldre døve som fortalte meg at da de var yngre, pleide de å si at de hørende visste alt og at døve tok feil? Det var fordi døve var sterkt indoktrinerte at de selv ble helt forskrudde individer. Det var dette som produserte de døves praktiske selvforhold (det kan også bety personlig selvbilde) som var ute av balanse. Ja, oralistene var som edderkopper som forgiftet døve. Dette skjedde fra generasjon til generasjon. Døve ble sløve. Ikke rart. En psykisk tvangstrøye! Er dagens utvikling bedre i dag? 

Igjen er det spor i de psykiske lidelser hos døve i dag. Helt tydelig! Ja, og hva så? Menneskene er elven! Elven forandrer seg hele tiden. Derfor kan menneskene forandre seg gjennom å revurdere sine gjeldende verdier. Ut fra dette kan man vurdere nåtiden som utgangspunkt for å skape seg selv gjennom aktiv vilje til makt. Vilje til makt betyr egentlig etter nietzscheansk forstand å styre over sitt eget liv. Døve kan også gjøre det samme. Ingen unntak! Dette må ikke forveksles med å styre over andre. Dette tok Nietzsche sterk avstand fra. Han var motstander av tvang på mennesker.

Døve har lidd mye gjennom historien fra Aristoteles’ tid på grunn av gale vitenskapelige læresetninger. Disse setningene ble betraktet som ”sanne”, selv om disse setningene var reviderbare. Men revideringen var ikke de døves, men hørendes. Men da på 1800-tallet var den døve læreren Andreas Christian Møller overbevist på at tegnspråket var veien til intellektuell utvikling blant døve elever, ble denne overbevisningen forkastet av vitenskapene. I 1848 mistet Møller sin innflytelse til fordel for en ny daværende hovedlærer i Lars Smith som overtok døveskolen og grunnla oralismen. Dermed gikk de døves intellektuelle evner til grunne. For et overgrep! Hvis samfunnet hadde vært så klokt, så ville jeg sitere Nietzsche:

”Det er de mer ubundne, mye mer usikre og moralsk svakere individer som den åndelige fremadskriden i slike fellesskap henger på: de menneskene som forsøker noe nytt og overhodet mange slags ting” (Nietzsche, samme sted)

Vi kan tenke oss herr Møller var en av de ubundne. Han så mulighetene, dette var hans sterke side. Men han sto svakt: han visste ikke helt hva målet skulle bli, fordi han opplevde mye motstand av de mer konforme, sterke menneskene i fellesskapet. De konforme menneskene så få muligheter, det var deres svake side. Men de var sterke i sine mål. Det ble fortalt at foreldrene til Møllers elever ikke var fornøyde med hans undervisningsmetode som var basert på tegnspråk. De ville at deres døve barn skulle ha samme muligheter og nivå som hørende elever: døve skulle lære å snakke og lese av på munnen, og ja ikke minst å lese og skrive norsk. Men dette var veien til et liv i papegøyesk forstand. Døve lærte å snakke uten å forstå innhold. Og enda verre: døve ble ofte oppfattet i mange situasjoner som "God-dag-Mann-Økseskaft"-mennesker. Dette uttrykket beskriver en situasjon der svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre.

Videre skriver Nietzsche at ”Utallige av denne sorten går, på grunn av svakhet, til grunne uten å etterlate seg noen særlig synlig virkning; men for det meste løser de, særlig når de har etterkommere, opp stivheten i samfunnet og tilføyer fra tid til annen fellesskapets stabile element et sår” (Nietzsche, samme sted). Her sikter jeg til eksemplene: døveskolene i Norge er nå historie og går inn i glemselen. Døveforeningene sliter med innflytelse og økonomi, og er i ferd med å forvitres. Har døve etterkommere, kan de løse opp stivheten i og kan bidra til et bedre samfunn. Men vil det komme etterkommere av vår generasjon? Her snakker jeg ikke om CI-brukere, men døve uten CI. I mitt øyemed er CI-brukere ikke etterkommere. De er ofre for normalitetsidealet, edderkoppene har dem i nettet. De er uskyldige fordi de opereres som småbarn. De har ingen myndighet til å avgjøre. Det må foreldrene ta.  

Nå spør jeg, slik Nietzsche også spør: Når samfunnet har en slik karakter – hvordan får vi da fremskritt?

Litteratur:

Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig. Oslo: Spartacus Forlag AS

Farsethås, H. C. (2006): Forsørgelsesbyrden. En samtale med Foucault om biopolitikk, rasjonalitet og regjeringskunst. En mastergradsoppgave ved Universitetet i Bergen. 

Døv, dansk student

Som del av et oppdrag jeg holder på med, fant jeg en interessant og morsom historie fra Danmark. I De Døves Blad nr 9 av november 1911 på side 71, fortelles det at en døv student tok examen philosophicum:

"En døv tager examen philosophicum. Den døve danske student Gustav Emil Poulsen har iflg. "N. Tidskrift før D.skolan", i sommer bestaaet examen philosophicum med udmærkelse,"

På norsk bokmål kan dette skrives (min oversettelse fra gotisk skrift):

En døv tar examen philosophicum. Den døve danske student Gustav Emil Poulsen har iflg. "Nordisk Tidskrift fõr dõvskolan", i sommer bestått examen philosophicum med utmerkelse.  

Virkelig morsomt! Det viser at døve hadde gode evner og egenskaper til å ta utfordringer uansett hva det måtte gjelde tiltross for døvhet. Når jeg leser slike historier, blir jeg mer og mer stolt som døv.

Kan døve bli jurister, siviløkonomer, direktør for hørende firmaer eller konserner? Norge har nå en døv filosof (MA), en døv sosialantropolog (Ph.D), noen døve har tatt mastergrad i tegnspråk, en døv sykepleier, noen er blitt sexologer osv. Ja, jeg mener det er fullt mulig for døve å ta utfordringer der hørende ikke tror det er mulig.   

Det er bare å sette i gang deres drømmer og virkeliggjøre det. Alt er mulig! Kom igjen! 

Theori og praxis følges ikke altid ad

Jeg fant en artikkel i De Døves Blad, nr.1/1905, side 8 med overskriften Theori og praxis følges ikke altid ad.:

"Det er iaar 100 aar siden den store tyske filosof Kant (i Kønigsberg) døde. Hans filosofi gir desværre bl.a. ud paa at gjøre den menneskelige fornuft til øverste dommer i alle aandelige spørgsmaal. Ved leilighed kommer Kant ind paa en omtale af døvstumheden, hvori han dog sikkert er mere paavirket af samtidens fordomme end af personligt fiendskap til oplærte døvstumme: "Naar den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale, og følgelig - mener Kant - kan den døvstumme aldrig erhverve sig den fulde menneskelige fornuft, men kun noget, der ligner fornuften, en reflex af fornuften."

   

   Han er saaledes ikke naaet synderlig videre i sit syn paa den døvstumme end den græske filosof Aristoteles, der levede over 2000 aar tidligere, og som ansaa den døvstumme for et ufornuftigt væsen, der er uimodtageligt for undervisning.

   Men medens den rene fornufts lys fra Kønigsberg skinnede ud over hele Tyskland, fuldbyrdede Heinicke i Eppendorf og de l'Epée i Paris i stilhed arbeidet paa den aandelige opvækkelse af de døvstumme, og disse to, den store filosofs samtidige, har vi at takke for, at der blev skudt en bresche [bresje] i fordommene mod den døvstummes evne til at lade sig oplære og derigjennem erhverve sig den menneskelige fornuft." 

Interessant historisk linje i filosofihistorien: Fra Aristoteles til Kant. Godt at vi hadde Heinicke og l'Epée som trodde på døves evner og egenskaper, selv om de to hadde ulike utgangspunkter: den tyske metoden (talespråk, munnavlesning, skrift og lesning) og den franske metoden (tegnspråk, skrift og lesning).

Kants fulle argument i kjede ser slik ut på bokmål:

"Når den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale, og følgelig - mener Kant - kan den døvstumme aldri erverve seg den fulle menneskelige fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften."

Min tanke er at Kant har brukt logiske formler til å argumentere for sine synspunkter under forutsetning av at disse formlene var logisk gyldige. Når vi finner ut at en logisk formel er logisk gyldig, kan vi undersøke om premissene er sanne og om disse fører til at konklusjonen også er sann. Med andre ord: For at konklusjonen skal være sann, så må premissene også være sanne. Saken var den at en eller flere av premissene ikke var sanne. Når jeg sier dette, var at Kant ikke visste om tegnspråkets rolle og betydning for de døves personlige utvikling. Et annet premiss som Kant manglet, var at han ikke var klar over at den tidligste kommunikasjon på tegnspråk hadde en stor betydning for den optimale personlige utviklingen. Derfor er Kants påstand uholdbare når vi studerer døveundervisningens historie. Jeg deler gjerne opp argumentet i to, der en av dem er døves mangel på tale som følge av hørselstapet og den andre delen er døves manglende menneskelige fornuft som følge av manglende tale:

Argument, del 1:

Premiss1: Hvis den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale.

Premiss2: Den døvstumme kan ikke høre

Konklusjon: Derfor: Den døvstumme kan ikke tale.

Dette argumentet er logisk gyldig, men en av premissene er usann. Dette gjelder altså ut fra det medisinske og oralpedagogiske perspektiv. Når vi leser døveundervisningens historie, har vi fått med oss at noen døve hadde lært å snakke selv om de ikke kunne høre. I tillegg har vi sett at noen døve i dag kan snakke etter døv prosodi, det vil si typisk døv tale som ikke er på høyden med hørendes tale. . 

La meg gjenta dette:

For at konklusjonen skal være sann, så må også premissene være sanne. Ut fra Kants argument, del 1, ser vi at konklusjonen ikke fyller dette kravet. Derfor er dette argumentet uholdbar.

Men på den annen side: dette er et paradoks fordi døve i utgangspunktet ikke kan lære å høre sin egen stemme. Dette betyr egentlig ikke at det er en selvfølge at døve er redusert til noe lavere enn hørendes. På en måte er premissene og konklusjonen sanne. Fordi døve ikke kan høre sin egen stemme, kan hun derfor ikke snakke. Igjen betyr dette at døve kan bruke andre evner enn hørendes: tegnspråk som grunnlag for døves personlige utvikling. Det finnes altså andre kommunikasjonskanaler enn den auditive og vokale, nemlig den visuelle og gestuelle kommunikasjonen. Det som Kant ikke fikk med seg! Selv om Kant manglet viten om denne type kommunikasjonen, er argumentet holdbar i døves rette forstand. 

Argument, del 2:

Premiss1: Hvis den døvstumme ikke kan tale, så kan han aldri erverve seg den fulle menneskelig fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften.

Premiss2: Den døvstumme kan ikke tale

Konklusjon: Den døvstumme kan aldri erverve seg den fulle menneskelig fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften

Dette argumentet er også logisk gyldig. Men dessverre er premissene ikke sanne. Ettersom det finnes minst en døv person som kan snakke selv om han ikke kan høre. Det Kant, som sagt, ikke fikk med seg tegnspråkets betydning for de døves personlige utvikling, er konklusjonen i dette argumentet usann. Det som hindrer døve i å utvikle i takt med gjennomsnittsmenneskets (tilsvarende det ideale mennesket), er at døve har et  informasjonshandikap. Fordi samfunnet ikke tilrettelegger døves fulle behov, bare delvis. Døve mennesker har den fulle menneskelige fornuft på lik linje med hørende hvis de får tilrettelagt undervisningen og livet på en god måte. I dette er argumentet, del 2, derfor alvorlig feilbarlig og uholdbar.

Situasjonen hadde vært annerledes om Kant fikk med seg at døve kunne utvikle sine intellektuelle evner gjennom tegnspråk, skriving og lesning. Fordi sannheten er et paradoks: døve kan i utgangspunktet ikke tale fordi hun ikke kan høre sin egen stemme, men likevel kan hun oppnå et høyt intellektuelt nivå gjennom tegnspråk, lesning og skriving.

At Kant våget å komme med en slik påstand, er etter min mening et resultat av hans manglende viten om døves utvikling av evner og egenskaper på deres naturlige premisser.  

Døvhet i betydningen av medisinsk definisjon som norm og det å være hørende som unntaket

Hørende som ”den mentale catwalken” for døve gjennom historien?

Jeg leser en kort og interessant anmeldelse i UiB/FoF (Institutt for filosofi og førstesemesterstudier) sin hjemmeside, http://www.uib.no/fof/nyheter/2013/01/sykdommen-som-norm-og-det-normale-som-unntaket, der professor i filosofi Lars Fredrik Svendsen viser sin bekymring for at vi setter sykdommen som norm og det normale som unntaket. I følge ham kan det normale ende opp som ”den mentale catwalken”. Den påstanden som Svendsen nå formulerer, har jeg derfor tenkt på en annen måte. Fordi den er meget interessant og aktuell for mennesker som føler seg som avvikere. Alt i alt kan denne påstanden være verdifullt bidrag til en forståelse av gjensidig anerkjennelse som noe grunnleggende og antropologisk betinget. Dette er bare min forforståelse av hva som står i anmeldelsen. Grunnen til at jeg skriver om dette, er mine egne og andre døves erfaringer som avvikere. En avviker er en person med krenkelseserfaringer. 

Før jeg skriver videre, vil jeg nevne en interessant metafor der Svendsen beskriver om supermodellene på catwalken der publikummet sitter og studerer dem. De får lett en følelse av at de ikke oppnår der supermodellene er. En slik følelse kan gi utslag for å bli offer for avvikstempel. Basert på dette ville mange underlegge seg et medisinsk behandlingsregime. Her tenker jeg for eksempel på sangeren Michael Jackson. Han ville ikke være negroid og derfor ville han underlegge seg et slikt regime for at han kunne oppnå det han ønsket seg: å bli mest mulig hvit. Altså var de hvite ”den mentale catwalken” for Jackson.

Noe av det samme opplever døve i forhold til hørende. Hørende er ”den mentale catwalken” for døve på grunn av integreringsprosessen som nå foregår i Norge. Nedleggelsen av 3 skoleenheter i de gamle kompetansesentrene, cochleaimplanat-satsingen, fra statlig til kommunal ansvarliggjøring for lokale skoler der døve integreres osv. taler for seg. Cochleaimplantat (CI) er et annet eksempel på et tilbud til døve slik at de kan høre. Rikshospitalet, Haukeland universitetssykehus og andre sykehus som har noe med CI å gjøre, er etter min mening blitt medisinske behandlingsregimer for døve for at de kan tilnærme seg det normale, det å ”høre”.  

Døve voksne mennesker som bruker CI flittig, er andre eksempler på ”den mentale catwalken” som det medisinske behandlingsregimet har formet. På denne måten er det slik at favorisering av CI-brukere har skapt et skille mellom døve med CI og døve uten CI. Mange døve uten CI kan føle seg mer utsatt for avvikstempel i forhold til døve med CI. Misforstå meg ikke: Det er ikke slik at det oppstår konflikt i døvemiljøet internt, men at dette har skapt refleksjoner og diskusjoner om hva det betyr å være døv i et samfunn som fungerer som ”den mentale catwalken” og som favoriserer døve med CI. 

Mitt poeng er, derav overskriften og det innledende spørsmålet, at ”den mentale catwalken” har gjort døve mer "syke" enn det å kunne anerkjenne mangfoldet og forskjellighet for de menneskene slik de er. Som Svendsen sier: ”Det er lett å gjøre ens diagnose til ens identitet. Da glemmer vi gjerne hva diagnosen ikke forteller noe om, nemlig hvilke positive ressurser som bor i et individ.” Ordet ’døv’ var ikke skapt av døve selv, men hørende i historien som har stemplet slike mennesker som manglet hørsel. Utgangspunktet var, er og blir at det er menneskene som ikke hører, likevel har positive ressurser i seg. Disse positive ressursene ble i historiens forløp undertrykket av ”den mentale catwalken”. Denne har produsert døve til livsudyktige mennesker siden døvelærerkongressen i Milano i 1880 der resolusjonen for oral undervisning av døve ble en realitet.  

Merk ”Den mentale catwalken”! For et uttrykk!