Døvhet i betydningen av medisinsk definisjon som norm og det å være hørende som unntaket

Hørende som ”den mentale catwalken” for døve gjennom historien?

Jeg leser en kort og interessant anmeldelse i UiB/FoF (Institutt for filosofi og førstesemesterstudier) sin hjemmeside, http://www.uib.no/fof/nyheter/2013/01/sykdommen-som-norm-og-det-normale-som-unntaket, der professor i filosofi Lars Fredrik Svendsen viser sin bekymring for at vi setter sykdommen som norm og det normale som unntaket. I følge ham kan det normale ende opp som ”den mentale catwalken”. Den påstanden som Svendsen nå formulerer, har jeg derfor tenkt på en annen måte. Fordi den er meget interessant og aktuell for mennesker som føler seg som avvikere. Alt i alt kan denne påstanden være verdifullt bidrag til en forståelse av gjensidig anerkjennelse som noe grunnleggende og antropologisk betinget. Dette er bare min forforståelse av hva som står i anmeldelsen. Grunnen til at jeg skriver om dette, er mine egne og andre døves erfaringer som avvikere. En avviker er en person med krenkelseserfaringer. 

Før jeg skriver videre, vil jeg nevne en interessant metafor der Svendsen beskriver om supermodellene på catwalken der publikummet sitter og studerer dem. De får lett en følelse av at de ikke oppnår der supermodellene er. En slik følelse kan gi utslag for å bli offer for avvikstempel. Basert på dette ville mange underlegge seg et medisinsk behandlingsregime. Her tenker jeg for eksempel på sangeren Michael Jackson. Han ville ikke være negroid og derfor ville han underlegge seg et slikt regime for at han kunne oppnå det han ønsket seg: å bli mest mulig hvit. Altså var de hvite ”den mentale catwalken” for Jackson.

Noe av det samme opplever døve i forhold til hørende. Hørende er ”den mentale catwalken” for døve på grunn av integreringsprosessen som nå foregår i Norge. Nedleggelsen av 3 skoleenheter i de gamle kompetansesentrene, cochleaimplanat-satsingen, fra statlig til kommunal ansvarliggjøring for lokale skoler der døve integreres osv. taler for seg. Cochleaimplantat (CI) er et annet eksempel på et tilbud til døve slik at de kan høre. Rikshospitalet, Haukeland universitetssykehus og andre sykehus som har noe med CI å gjøre, er etter min mening blitt medisinske behandlingsregimer for døve for at de kan tilnærme seg det normale, det å ”høre”.  

Døve voksne mennesker som bruker CI flittig, er andre eksempler på ”den mentale catwalken” som det medisinske behandlingsregimet har formet. På denne måten er det slik at favorisering av CI-brukere har skapt et skille mellom døve med CI og døve uten CI. Mange døve uten CI kan føle seg mer utsatt for avvikstempel i forhold til døve med CI. Misforstå meg ikke: Det er ikke slik at det oppstår konflikt i døvemiljøet internt, men at dette har skapt refleksjoner og diskusjoner om hva det betyr å være døv i et samfunn som fungerer som ”den mentale catwalken” og som favoriserer døve med CI. 

Mitt poeng er, derav overskriften og det innledende spørsmålet, at ”den mentale catwalken” har gjort døve mer "syke" enn det å kunne anerkjenne mangfoldet og forskjellighet for de menneskene slik de er. Som Svendsen sier: ”Det er lett å gjøre ens diagnose til ens identitet. Da glemmer vi gjerne hva diagnosen ikke forteller noe om, nemlig hvilke positive ressurser som bor i et individ.” Ordet ’døv’ var ikke skapt av døve selv, men hørende i historien som har stemplet slike mennesker som manglet hørsel. Utgangspunktet var, er og blir at det er menneskene som ikke hører, likevel har positive ressurser i seg. Disse positive ressursene ble i historiens forløp undertrykket av ”den mentale catwalken”. Denne har produsert døve til livsudyktige mennesker siden døvelærerkongressen i Milano i 1880 der resolusjonen for oral undervisning av døve ble en realitet.  

Merk ”Den mentale catwalken”! For et uttrykk!