Døv-hørende-forskjell versus døv-hørende-likhet

Jeg er ikke ute etter å gjøre en negativ kritikk mot den gamle oralistiske filosofien, men er ute etter å forstå hvordan utviklingen eller sammenhengene lå til grunn for denne filosofien.

Jeg lar meg inspirere av den belgisk-franske filosofen Luce Irigaray sin kjønnsforskjells filosofi fordi jeg mener at hennes filosofi kan bidra til en forståelse av hvorfor den gamle oralistiske filosofien ikke tok hensyn til døves livserfaringer.

Som vi vet, har den gamle oralismen vært rådende fra omkring 1880 til litt utover 1960-tallet. Den gamle oralismen forstår jeg en undervisningsmetode der døve opplæres til å kunne lese av på munnen og artikulere med egen stemme, og samtidig var tegnspråket fratatt dem. Blant annet har de også drevet med manipulering, korrigering og disiplinering etter samfunnets normer. Det er sikkert mange døve i dag som stiller undrende til spørsmålet om hvorfor den gamle oralistiske filosofien ikke ville åpne muligheten for tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning for døve.

Jeg har derfor tatt for meg noen logiske undersøkelser knyttet til denne problemstillingen. Som sagt er jeg fascinert over Irigarays filosofi om kjønnsforskjeller. Med dette som utgangspunkt vil jeg prøve å skape et nytt begrep med innhold: Døv-hørende-forskjell. Poenget med dette er at døv-hørende-forskjell bør komme frem i lyset fremfor å minimere den. I vår døvekultur har vi diskutert om skillet mellom biologisk døvhet og kulturell/sosial døvhet. Biologisk døvhet er knyttet til natur, mens kulturell/sosial døvhet handler om kultur og samfunn der døve er involvert i både minoritets- og majoritetssamfunn.  I det biologiske og kulturelle perspektivet er samfunnets døv-hørende-normer uttrykk for sosiale oppbygninger, i stedet for medfødte essenser. Slik jeg ser det, er det snakk om at dette perspektivet blir å vise at forskjellen mellom døv og hørende ikke er naturbestemt, men heller kulturbestemt. Når vi sier at det er kulturbestemt, så må det ligge til grunn for at det er politisk mulig å forandre den. Men denne blir en konsekvens av at mye av denne døvekulturelle kritikken har tatt form av en likhetspolitikk der målet er å minimere eller forminske døv-hørende-forskjellens betydning. For eksempel Norges Døveforbunds uheldige budskap ”Ja takk til begge deler, CI og tegnspråk”. Sekvensen ’Ja til CI’ er etter min mening en tendens til å skape en likhet mellom døve og hørende.

Jeg våger derfor å gå på motsatt vei: jeg mener at denne døv-hørende-forskjellen ikke kan begrenses. Å mene at døve og hørende er like eller døv-hørende-likhet er viktig, eller å prøve å nøytralisere døv-hørende-forskjell betyr for meg bare en gjemt favorisering av det hørende idealet. Dette fører til et resultat av at vi døve blir ”hørende” i en eller annen forstand, eller med andre ord: resultat blir døv-hørende-likhet. Er det dette vi ønsker?

Hvis oralismen har hatt innflytelse på døve og gjorde dem til døv-hørende-likhet, så var døv-hørende-forskjell et slags blindpunkt for den oralistiske filosofien. Fordi den oralistiske filosofiens tradisjonelle subjekt i realiteten er en hørende der idealet var å få døve til å tale og lese av på munnen og samtidig å bli ”lik-hørende” som mulig. Den oralistiske filosofien har urettmessig framstilt hørendes erfaringer som universelle, og samtidig ikke tok hensyn til døves erfaringer. Det såkalte blindpunktet var antakelig årsaken til at døves livserfaringer ikke ble lagt vekt på. Det er derfor undertrykkelsen fant sted gjennom over hundre år. Vi satt for lenge inne i hulen og levde etter skygger.

Ikke rart at boka Castberggårdssyndromet er kommet for å bli. Som en vekker for vår døve bevissthet. Castberggårdssyndromet er etter min mening et forsøk på å få de sittende døve i hulen ut av den og se virkelighetens lys, skjønnhetens lys. 

Å leve som døv og å være stolt over å være døv er bare helt skjønn! Lev i forskjell med god samvittighet!