Om det å være far til CODA-barn

(CODA = Children of the Deaf Adults)

Fortelling om erfaringen

Det var en søndagsmorgen guttungen min, Filip, kom til meg ved senga og spurte om vi kunne dra på kino. Jeg har lovet ham lenge og sa ja. Deretter spurte han meg om han kunne invitere en kamerat som het Aleksander. Han fikk lov til det, og ringte ham.  Vi ble enige om å velge kinoforestillingen «Kule Kidz gråter ikke». Jeg ordnet med billettene. Etter en stund spurte Filip om Aleksanders tvillingsøster også kunne være med. Jeg kunne ikke hindre det, ettersom de to gikk i samme klasse som Filip. Hun het Ina. Slik ble det.

Utover kvelden gjorde vi oss klare til å dra, men først hentet vi Aleksander og Ina. Straks de ble hentet, dro vi ned til Nesttun og parkerte bilen min i et parkeringshus som lå ved siden av Bybanen. Det tok noen minutter før vi steppet oss inn på en av Bybanens trikkevogner. Ina og Aleksander var beskjedne unger som ikke sa et eneste ord til meg. Men de snakket som bøtter mens jeg observerte deres måter å være på. For noen livlige unger!

Da vi endelig kom fram til Byparken, gikk vi rett til Bergen kino. Jeg var foran de 3 ungene hele veien til kinoen. Jeg passet hele tiden på at ungene fulgte etter meg. Da vi kom frem til kinoen, hentet jeg våre billetter på automaten som jeg hadde bestilt og kjøpt på internett. Deretter gikk vi til den andre kinoen, Magnus Barfot. Det var der forestillingen skulle vises. Før vi gikk inn i salen nr. 2, kjøpte vi drikke og popcorn. Da vi kom inn i salen, fant vi veien frem til de setene vi reserverte: 6.rekke og sete nr. 13-16.

Av vane trodde jeg at forestillingen ikke skulle vise tekst. Men Filip gjorde meg oppmerksom på at den skulle tekstes. Han smilte og var glad. Jeg var litt forbauset og ble selvfølgelig glad. Jeg fulgte hele filmen. Opplevde også at Filip lo og så på meg samtidig som jeg også lo. Etter at filmen var ferdig, diskuterte vi om hovedbudskapet i filmen. Han hadde sine egne meninger som jeg hadde respekt for. Så forlot vi kinosalen. Da gikk jeg bak ungene på vei til Bybanen.

Så var det Bybanen igjen fra Byparken. Vi kom tilbake til Nesttun. Derfra kjørte jeg først Aleksander og Ina hjem, så hjem til oss. Takk for en fin og uforglemmelig kveld.

Refleksjon over fortellingen om erfaringen

Alt begynte på grunn av en gammel avtale jeg hadde inngått med Filip. Etter at jeg sa ja, så jeg gleden hans til å invitere Aleksander og Ina. Hvis jeg hadde reflektert over hvor mye det betyr for han å invitere venner, så hadde jeg ingen problemer med å forstå.

Som døv far har jeg lagt merke til at det ikke var så lett å kommunisere med Aleksander og Ina fordi de var sjenerte og usikre. Jeg har tenkt over hvordan jeg kunne kommunisere med dem, men det var ikke lett. Lære noen enkle tegn eller skrive noen ord på papir … kanskje jeg også var sjenert selv?

Da vi gikk fra Byparken til Bergen kino, ble det slik at ungene gikk bak meg. Jeg undres på hvorfor det ble sånn. Var det fordi jeg ikke snakket? Hadde jeg ikke de samme evnene som en ansvarsbevisst voksen far har med ungene fordi de snakker et felles språk? Eller er det normalt at unger går bak voksne? Unger som føler seg trygg på at en voksen viser vei uansett om man snakker eller ikke? Døvhet har vel ikke noe å si? Et annet aspekt: Jeg merket at jeg ofte så til ungene ofte underveis for å forvisse meg at de var godt samlet og fulgte etter meg. Om en av dem hadde gått seg vill, ville dette skapt problemer for meg. Dette skyldtes at foreldrene til Aleksander og Ina hadde tillit til meg og dessuten som far til Filip. Men etter kinoen hadde jeg eksperimentert med meg selv og ungene ved at jeg bevisst gikk bak dem på veien til Byparken. Dette gjorde jeg på grunn av mine refleksjoner etter turen fra Byparken til Bergen kino og benyttet tiden til å studere ungenes atferd. De var til en viss grad usikre fordi de ikke visste hvor de skulle gå. Jeg sa ingenting før de gikk litt «vill». Da fanget Filip blikket på meg og spurte: «Hvor skal vi gå?». Jeg viste veiene ved hjelp av tegnspråk. Ina og Aleksander var avhengige av Filip hele veien. Som far hadde jeg et ansvar: passe på at vi var godt samlet hele veien. Det var som forventet: ungene spurte stadig vekk til meg hvor de skulle gå. Da hadde hørende voksne foreldre kanskje fordelen pga. auditiv kommunikasjon som jeg ikke har mulighet til. Men min måte å kommunisere med dem var visuelt rettet.

Så var det teksting. Jeg hadde mine refleksjoner over tidligere kinobesøk der filmene ikke ble tekstet. Som regel sovnet jeg i salen. Min erfaring er at filmer uten teksting er søvndyssende for meg. Filip synes ofte synd på faren sin. Men denne kinokvelden med «Kule kidz gråter ikke» var helt fenomenal. Hvorfor? Jo, fordi jeg følte at jeg var inkludert i opplevelsen av filmen. Jeg tok meg tid til å diskutere med Filip om filmens innhold og budskap. Han var veldig engasjert og glad fordi han opplevde meg som en far som fulgte godt med og visste hva filmen handlet om. Dette ga en god følelse for meg å være far. De gangene filmene var uten tekst, følte jeg meg skamfull på vegne av det norske samfunnets vel.

Refleksjon over refleksjonen over fortellingen om erfaringen

Å glede barna er en av fedrenes viktigste oppgaver. Barna har ikke samme toleranse for kjedsomhet som voksne. Det er selvfølgelig at barna har godt av å lære at livet ikke er morsomt bestandig. Livet kan også være kjedelig. Men når det er muligheter for moro og lek, er det helt fantastisk for både voksne, ungdommer og barn. Å holde en avtale er en viktig prosess for barna og ungdommer der voksne er forbilder. Dette er med å forme deres bevissthet til å bli ansvarsbevisste mennesker, noe som innebærer at de forstår at avtale er avtale. En avtale kan brytes med god grunn.

Noen ganger skulle jeg ønske at barna kunne beherske tegnspråk, slik at jeg inkluderes i samtalen med dem. Denne gangen opplevde jeg å være utenfor fordi de ikke kunne tegnspråk og jeg kunne ikke høre. Men på den annen side tenker jeg det beste for Filip. Han har venner som han setter stor pris på. Samtidig er det en glede for meg å se at Filip har mange venner. Det jeg kan gjøre som far, er å være til stede for hans skyld. Det er alt for meg.

Å være «turleder» ved å gå foran ungene og å være «bikkje» ved å gå bak ungene er to ulike erfaringer som er nyttig å reflektere over. For meg er å være «turleder» det letteste. Da dette ikke kreves kommunikasjon. Men å ha en godt øye til ungene underveis er utfordringen. Hvis jeg skal være «bikkje», kreves dette en viss grad kommunikasjon og blikk-kontakt med ungene.  Egentlig har jeg ikke problemer med dette, fordi Filip kan tegnspråk og fungerer som «tolk» for Aleksander og Ina.

Det med teksting … jeg mener at livskvaliteten er styrket i forholdet mellom Filip og meg dersom jeg involveres i hans verden. Vi har diskutert på en dypere plan enn vanlig. Dette merker jeg så godt etter gjentatte kinobesøk der de fleste av filmene var uten teksting. Da hadde jeg ingen mulighet til å diskutere med Filip om filmenes innhold og poenger.

Med dette innlegget har jeg økt min innsikt og forståelse for hvor viktig det er for en far å oppleve involveringen i barnets verden. Dette er mine personlige erfaringer som døv far til CODA-barn. CODA står for Children of the Deaf Adults.

Øyvind