Om erfaringer fra en dialogøvelse uten tegnspråktolker

I dag gikk jeg til UiB for å møte en medstudent i dialogisk praksis. Han var hørende. Vi skulle ha den siste av de ti dialogøvelsene før den tredje helgesamling 8.-9.februar skulle begynne. Det som var spesielt på denne øvelsen, var at vi ikke hadde med oss tegnspråktolker som vi pleide å ha med i øvelsene. Det var fordi det ikke fantes ledige tolker. Derfor fant vi på en annen løsning. Det var å bruke PC som et kommunikasjonsmiddel. Vi brukte tekstbehandlingsprogrammet Words til å føre dialog med hverandre. Denne gangen var jeg praktiker og han som gjest. Fremgangsmåten var at han skulle begynne å skrive om et tema han ville at vi skulle snakke om. Da hans tema og begrunnelsene ble gitt, begynte jeg å lese og leve meg inn i hans situasjon. Dette var en måte å forstå den. Så skrev jeg kommentarer og spørsmål som han skulle reflektere over og finne selvgitte svar. Da hele dialogen var over, har han uttrykt seg å være godt fornøyd med den måten vi kommuniserte på. Eneste ulempe var at det gikk sakte. Grunnen til dette var at mens gjesten skrev, satt jeg og ventet eller gjorde andre ting. Det samme var det når jeg skrev, ventet gjesten på at jeg skulle skrive ferdig.

Refleksjoner

At medstudenten er hørende, hindrer meg ikke i å føre dialog med ham. Jeg ser meg selv som en litt dårlig munnavleser, og da er PC et godt kommunikasjonsmiddel. Jeg tror det er en fordel å ha et godt akademisk ordforråd og en god forståelse i norsk språk for å kunne føre dialog. En annen fordel med bruk av PC, er at det sagte kommer tydelig frem på skjermen. Det er lettere for meg som praktiker å lese det sagte i tekstens form og tenke. På denne måten formulerer jeg spørsmål som gir gjesten til å reflektere videre. Jeg opplever dette som effektivt til tross for den lange tiden. Dersom vi bruker tolkene, opplever jeg noen ganger at tolkene er utydelige i sin tolking av det sagte.  

Øyvind