Trenger døve å omvendes?
Tør du?
Lykke til!
Søren Kierkegaard (1813-1855) var en viktig representant for eksistensialismen som er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens eller levde liv. Hans tanker er aktuelle for vår egen tid. Når jeg leser hans filosofi om omvendelsen, er hans tanker knyttet til valg menneskene har foran seg. For eksempel å velge å tro på kristendommen basert på egne personlige valg. Ikke slik man kaller seg kristne bare fordi man er medlem i statskirken eller fordi andre også er kristne. Ellers havner man i flokkdyrmentalitet der man velger på grunn av andre. Kierkegaard har et stort krav til oss mennesker: "Omvendelsen skal være et resultat av et ekte, personlig valg" (Svare og Herrestad 2004). For Kierkegaard er valget som oftest dramatiske og krevende prosess fordi du møter livets utfordringer på en måte at du opplever dilemma til å velge flere alternativer. Dette gjør deg "svimmel". Poenget er at du i øyeblikket må velge et alternativ. Dette alternativet er muligheten å møte livet med en eksperimenterende holdning (Ibid). Vi forstår denne tankegangen som en prosess der man samler erfaringer, slik at disse gir utgangspunktet for nye valg.
Begrepet 'omvendelse' kan bety å få deg til å skifte tro eller oppfatninger. For eksempel ble hedninger omvendt til kristendommen omkring år 1000 (kristningen av Norge). Men en omvendelse behøver altså ikke kun å være knyttet til det religiøse, men også til det eksistensielle eller livet.
Når jeg så reflekterer over dette begrepet, har jeg av naturlige årsaker tenkt på Tomas Kold Erlandsens bok "Castberggårdssyndromet" som et eksempel. At døve ikke protesterer eller krever sine rettigheter, er et resultat av at man frykter hørende på grunn av gamle undertrykkelsesmekanismer. Er det også et resultat av at døve velger å kalle seg "liksom-hørende" eller å oppføre seg som "hørende" bare fordi de er en del av samfunnet? Det er dette jeg kaller en flokkdyrmentalitet (metafor: saueflokken). Men det er alltid noen (kanskje du er en av dem?) som stikker ut av denne mentaliteten og står på sitt. At noen døve har egne meninger om hva det vil si å være døv på en ekte og ærlig vis, er ressurspersoner for døvemiljøet. Min påstand er at døvemiljøet forvitres med tiden dersom flere og flere døve oppfører seg som "liksom hørende". Castberggårdssyndromet får skylden.
Etter at boka Castberggårdssyndromet ble utgitt, har denne skapt mye dialoger og debatter i de ulike døvemiljøer i Europa. Dette er en måte å skape en ny bevissthet blant døve fordi dette handler om å innrømme dette syndromet. La meg kalle denne for demaskering eller avmaskering (=ta maska av eller avsløre). I mange år har døve båret med "hørende-mentalitet"-maske og slet med å få den av. De slet, fordi de ville ikke innrømme eller var under manipulasjon, korrigering og disiplinert av hørende (her: oralister, inkompetente fagfolk, politikere). Å ydmyke andres holdning og krav er som å være ulver blant sjef-ulven. Dette kan jeg ikke kalle for det døve menneskets fremskreden mot det bedre.
Hva kan vi da gjøre for å skape noe bedre for menneskeheten? Menneskeheten er noe som angår oss alle, deg og meg, døve og hørende, seer og blinde osv.
Det er mulig for deg å oppfylle det kierkegaardske kravet: Omvendelsen skal være et resultat av et ekte, personlig valg. Våger vi å kaste vekk masken og foreta våre valg gjennom vår egen tenkning? Da må du forsøke å tenke selv og foreta valg. Du kan også stille spørsmål: Hvorfor velger jeg dette valget, hva jeg tror at dette valget kan gi konsekvenser for mitt liv, og hvordan blir jeg etter dette valget, osv.? Poenget er at du ikke skal la deg påvirke av andres råd eller anbefalinger uten at du har tenkt gjennom dette grundig. Det er greit at råd eller anbefalinger finner sted, men at det er du som bestemmer livet ditt. Du må ta eget ansvar for dine valg og handlinger.
Tør du?
Lykke til!
Øyvind Madsen
Litteratur:
Svare, H. og Herrestad, H. (2004): Filosofi for livet. En bok om filosofisk praksis.
