Den
positive moralske erfaring
I denne bloggen vil jeg
ta utgangspunkt i anerkjennelsens betydning for mennesker generelt med tanke på
personlig utvikling. Anerkjennelse er relasjonell og er derfor gjensidig.
Gjensidig anerkjennelse mellom individene og mellom grupper bidrar til økt
positiv praktisk selvrealisering hos den enkelte. Hvis gjensidig anerkjennelse
er tilstede mellom mennesker og mellom gruppene på en god måte, så vil
menneskene få oppleve en positiv effekt i sitt indre ’jeg’. Grunnen til denne
positive effekten, er selve stimuleringen av parametrene selvtillit,
selvaktelse og selvverd. Er alle disse parametrene positive, gis det grunnlag
for den enkelte å ha et godt forhold til omverdenen. Dette betyr gjensidig
utvikling av forholdet mellom den individuelle og den sosiale dimensjonen. Det
er fordi menneskene er gjensidig anerkjent. Dette danner en positiv moralsk erfaring som er av stor
betydning for et autonomt og praktisk selvforhold. For å ha et godt og praktisk
selvforhold må anerkjennelsesformene kjærlighet/vennskap, rettferd og
solidaritet gjennom en persons oppvekst fra babystadiet til et voksent liv gå
godt. Å ha en god balanse mellom disse anerkjennelsesformene gir derfor
grunnlaget for en trygg personlighet.
Den
negative moralske erfaring
Men er den gjensidige
anerkjennelsen ikke tilstede mellom mennesker og mellom grupper, så vil
menneskene få oppleve en negativ effekt i sitt indre ’jeg’. Dette indre ’jeg’
vil så i tur og orden ”smitte” på andre mennesker som er medlemmer i en
bestemt, men krenket gruppe. Dette er en motsetning av anerkjennelse: krenkelse. Krenkelse er en negasjon av eller
et fravær av anerkjennelse. Er en eller to av disse parametrene ikke gode, er
mulighetene store for at det kan fremkalle psykiske problemer hos den som er
krenket. På denne måten blir personen utrygg i sitt praktiske selvforhold og
dermed sliter i mer eller mindre grad å forholde seg til omverdenen. Det finnes
mange historier om barn som opplevde vondt i sin oppvekst og som slet med å bli
sett på som en betydelig person i sitt voksne liv. Vi vet alle sammen av krenkelseserfaringer at
slike tendenser gir alvorlige konsekvenser for menneskets emosjonelle,
kognitive og sosiale utvikling. Fordi negative opplevelser blir lett husket av den
krenkede personen. Negative opplevelser brenner seg lett inn i sitt indre
’jeg’. Dette kalles den negative moralske
erfaring. Krenkelseserfaringene ut fra individ-, institusjons- og
ideologisk nivå er grunnlaget for de normer vi har i vårt samfunn. Normene kan
være reviderbare med tiden.
Å
se og å overse
To viktige aspekter i
anerkjennelsesteorien: å bli sett og å bli oversett. Mange mennesker opplever å
bli sett på av andre. Å bli sett på som menneske betyr mye for det praktiske
selvforholdet hos den enkelte. Hvis en person gjør en handling som er god og
positiv for omverdenen, så vil han/hun bli sett på som en viktig bidragsyter. Å
være en positiv bidragsyter er med å forme ens personlige selvrealisering. Det
er en prosess hele veien som gjør at den som blir sett på som viktig, oppnår
sitt mål hva angår personens drømmer og innsats. Man kan være
utadrettet/utadvendt. Her kan feedback/tilbakemelding være en viktig faktor.
Dette er noe vi alle vet. For å forstå anerkjennelse, må vi først bli krenket.
Her er å bli oversett på som menneske et godt eksempel på. Å bli oversett kan
gi psykiske konsekvenser for personen, fordi dette går utover hans/hennes
praktiske selvforhold. Det er på en måte manglende feedback som man kan trenge
for å orientere seg i livets mål og mening. Hvis en person gjør en handling som
er god og positiv, og likevel er oversett av andre, så vil han/hun føle seg
nedverdiget, såret eller krenket på en slik måte at han/hun blir usikker på seg
selv. Man kan da bli innadrettet/innesluttet. Dette former et negativt selvbilde av seg
selv. På denne måten blir den personlige selvrealiseringen hemmet i en stor
grad. De nevnte parametrene blir derfor understimulert.
Vilje
til endring
Vi kan endre oss fra et
negativt til et positivt praktisk selvforhold. Jeg vet at det er vanskelig for
mange mennesker å endre seg. Det kommer an på den enkeltes vilje til å endre
seg. Vilje til å endre seg avhenger av den enkeltes selvforståelse. Vilje til endring
menes her å styre ens eget liv uten ytre tvang. Med andre ord: man skaper seg
selv gjennom sin kreativitet og skaperevne. Selvforståelse er på en eller annen
måte aksept av seg selv. Hvis en person er krenket, vil han/hun kjenne en form
for smerte. Denne smerten gir ham/henne større forståelse for viktigheten av å
bevare den enkeltes indre ’jeg’ og samtidig bevare forholdet mellom individet
og samfunnet på en god måte. Dette kan bidra til at den enkeltes
krenkelseserfaring er et eksempel for de andre og at dette også kan skape en
bedre verden gjennom å snakke åpent og ærlig om hverandres erfaringer. Utveksling
av hverandres erfaringer kan derfor bidra til en redusert ”ondskap” i
samfunnet.
Men tilbake til den
enkeltes vilje til endring: man kan foreta en omvurdering av gjeldende verdier.
Dette er en måte å forstå seg selv på som en krenket person. Man må ikke flykte
fra den. Men gå i seg selv som en krenket person. Fordi alle har samme
muligheter til å gjenskape seg selv på en positiv måte. Når man gjør det, så
vil man med denne omvurderte selvforståelsen ta utgangspunkt i nåtiden og
spørre seg selv: hva kan jeg gjøre for å endre meg og skape meg selv mot et mål
som jeg drømmer om å oppnå? Dette er veien mot et positivt selvforhold gjennom
viljen til endring. Dette kan også være slik at når man har vilje til endring,
er dette også en form for kamp om anerkjennelse for seg selv som person.
