Min tolkning av Castberggårds syndromet i Nietzsches briller

Innledning

Først vil jeg takke forfatteren av boka Castberggårdssyndromet, Tomas Kold Erlandsen, for sitt bidrag til debatten om døves generelle problemer. Generell er den fordi det er svært utbredt og synlig. Da jeg leste boka 2 ganger, har jeg fått inntrykk av at boka handler om et syndrom som mange døve er blitt forpestet/forgiftet gjennom mange generasjoner uten å være klar over. I utgangspunktet skulle døve være livsglade, utadvendte, kreative, skapende på sin egen måte uten ytre påvirkninger eller tvang. Døve har også i utgangspunktet ingen mulighet til å lære å høre og snakke. Derfor ble tegnspråket til for at døve kunne kommunisere med andre på en fri måte. Altså har døve et ideal som de aldri har oppnådd. Aldri oppnådd fordi de er forpestet/infisert av ytre påvirkninger og tvang. Denne påvirkningen/tvangen stammer fra det oralistiske regimet. Dette regimet var representert av fagfolk som mente at døve barn ikke burde bruke tegnspråk under undervisningen, men derimot lære seg å tale og munnavlese. Derfor har forfatteren satt inn et tankevekkende og provoserende sitat i begynnelsen av boka: ”Døve settes i ”tvangstrøye” som barn” (min oversettelse). Dette sitatet passer veldig godt til et bilde av Castberggårdssyndromet. Som filosof, med en sterk døv identitet som bakgrunn, vil jeg kaste noen filosofiske betraktninger på Castberggårdssyndromet med utgangspunkt i Nietzsches filosofi. Noe jeg har lyst å dele med Tomas og dere som leser dette. Da jeg leste Castberggårdssyndromet, filosoferte jeg over Nietzsches filosofi om overgangen fra reaktiv til aktiv vilje til makt. Jeg mener at Tomas har lagt fram poengene på en fremragende måte. Nå presenterer jeg Nietzsches syn på selvrealisering. Slik at leserne kan lese dette i et annet perspektiv på samme innhold: Castberggårdssyndromet.

De døves situasjon sett i lys av Nietzsches genealogi og lignelsen om de tre forvandlingene

Selv om døvheten har eksistert like lenge som menneskehetens historie, er det merkverdig at man fremdeles sår tvil om døves egentlige utviklingspotensiale som mennesker. Har dette vært undersøkt fra et genealogisk perspektiv, slik Nietzsche i sin tid undersøkte opprinnelsen til menneskets overskridende skaperevne og kreativitet? Nå er det svært vanskelig å finne tilbake til tiden før skillet mellom døve og hørende oppsto. Jeg antar at døve har samme utgangspunkt som hørende i Nietzsches perspektiv, siden døve jo er en del av menneskeheten. Hvis mennesker har forskjellig bakgrunn, erfaringer, opplevelser, osv., må også døve ha forskjellige bakgrunn, erfaringer, opplevelser osv. Døve har følelser, tanker, perspektiver, egne måter å være på, båret frem av en overskridende impuls i oppveksten på samme måte som andre. Å være et døvt barn kan oppleves som veldig spesielt i forhold til funksjonsfriske barn. Det har vært slik at hørselshemmede barn i mange år har lidd av åndelig underernæring fordi hørende ikke har gitt dem den hjerneføden de har hatt forutsetninger for å beherske (Basilier 1964:5).

Jeg vil her ta utgangspunkt i Zarathustra-bokens (Nietzsche 1995) lignelse om de tre forvandlingene, brukt på en døv persons utvikling fra første skoledag til voksen alder, spesielt med fokus på hans overskridende muligheter. Denne lignelsen handler om åndens forvandlinger fra kamel til barnet, med løven som mellomstadium, fra det værende til vorden. Kamelen sliter med den moralske autoriteten som sier ”Du skal!”. Denne kamelen er føyelig og har ansvar og skyld. Så skjer det et omslag som fører til moralens selvoppheving. Dermed er det en ny situasjon for kamelen. Ånden i kamelen forvandles til løve. Viljen til løven melder seg: ”Jeg vil!” Denne løven må overskride dragens ”Du skal!” ved å kaste åket av seg som et nei til tidligere regime. Denne løven formår ikke å være skapende, men åpner opp for en ny verden, en ny mulighet, en ny frihet. For å si ja, må ånden i denne løven forvandles til barnet, som er symbolet på uskyld og skapelse, som ikke er noe gitt. Dette er vorden.  

Overført på et døvt menneske kan denne lignelsen sies å handle om hvordan den døve ble undertrykt av lærerautoriteter gjennom hele skolealderen. De faglige lærerautoritetene hadde lite eller ingen kunnskap om de døve barnas immanente og overskridende muligheter som mennesker, og brukte tvangsmidler for å undertrykke akkurat disse mulighetene. En slik innstilling har ført til at døve barn måtte bære byrder ved at de måtte legge vekk tegnspråk, og fokusere på tale. Slik jeg ser det, representerte lærerautoritetene en holdning som var sterkt preget av et: ”Du skal!”, som fikk de døve til å føye seg. Jeg vil her henvise til den norske overlegen og psykiateren for døve, Terje Basilier (1928 – 1974), som sier at det ”… i et par hundre år har foregått en pedagogisk strid om hvorvidt de døve skal få bruke tegnspråk eller ei, […] men ansvarlige hørende pedagoger har tidligere stort sett vært sterkt imot bruken av tegnspråk” (Basilier 1973:83). Dette ble etter min mening de autoritære læreres pedagogiske ideal. Døve fikk en sterk autoritetsfrykt, en frykt for negative konsekvenser dersom de gjorde noe som stred mot lærerautoritetenes fremstilling av hvordan døve skulle være eller bli. Vi har her, etter min mening, å gjøre med en situasjon hvor Nietzsches begrep ’de sterke’ og ’de svake’ slik de fremtrer i Menneskeligt, alt for menneskeligt, kan sies å være dekkende (Nietzsche 2007:156-157). Ut fra dette mener jeg at lærernes rolle som de sterke i døvemiljøet synes å tilsvare prestenes rolle som de sterke i de kristne forsamlingene.  

Lignelsen om de tre forvandlingene kan muligens også demonstrere hvordan et døvt menneske opplevde overgangen fra aktiv vilje til makt til reaktiv vilje til makt. Viljen i nedgang tilsvarer reaktiv kraft”, sier Nietzsche, ”mens viljen i oppgang tilsvarer aktiv kraft” (Pettersen 1991:150-151). Det ble født inn, og vokste opp i familie og nærmiljø, som den eneste døve. Dette var slik inntil hun begynte på døveskole. Dette kunne oppleves som aktiv vilje til makt. Hun møtte andre døve i ulike alderstrinn og hadde et levende språkmiljø. Men i skoletimene ble de døve undervist på en måte som ikke samsvarte med deres språk. Undervisningen var basert på talemetoden, og de lærte å lese på munnen og å snakke så tydelig som mulig. I tillegg til dette skulle de lære skrift og lesning. Undervisningsmetoden begrenset mulighetene for fri utfoldelse blant døve. Dette er i pakt med noe som Nietzsche skriver i Zarathustra: ”Tung er ofte åndens byrde” (Nietzsche 1995:12). Nettopp her ble barnet reaktivt i sin vilje til makt. Ånden forvandles til kamelen: Dette er en form for ”Du skal!”.

Slik var det for den døve stort sett i hele skolealderen. Vi har her å gjøre med en primær hendelse, med en form for dårlig samvittighet i rå form, hvor de døve ubevisst underkastet seg en autoritet, liksom under den tarantellen  som fanger sine bytter og forgifter dem slik at de alle forblir like (Nietzsche 1995:64, lignelsen om tarantellen). Slavene (de døve) er eksempler på individer som blir forgiftet av en autoritet (her: lærerautoritetene) som representerer en ”sannhet”. Denne sannheten innebærer, ifølge Basilier, i dette tilfellet at:

”[det døve barnet] må lære språk og […] lære seg til å lese av på munnen og premieres etter hvert som dets evne til å lese av på munnen går frem. Og her arbeider småbarnspedagogene ut fra de beste målsettinger, i det de vil lære det døve barn språk for å kunne føre det i kontakt med det hørende miljø omkring det” (Basilier 1964:4).

Dette kan sies å være et resultat av fysisfortrengningen, dvs. det forhold at mennesket mister sin ”natur”. Samfunnet, representert ved lærerautoritetene (som her er de sterke), tvinger her, etter min mening, menneskets aktive kraft tilbake. Den aktive kraft dreies tilbake i seg selv, noe som skaper smerte (Pettersen 1991:151). Det å hindre et døvt barn i å bruke tegnspråk (forutsetningen, i dette tilfellet, for å være en overskridende og skapende vilje til makt), det er like ille som å binde vingene på en lerke som skal lære å fly (Basilier 1964:4). Denne fuglen blir reaktiv.

Men hva skjedde etter skolealderen? Jo, døve ble overlatt til seg selv og oppdaget andre sider ved tilværelsen. Dermed forvandles den døves ånd til løve: ”Nei! Jeg vil!” i kamp mot dragen som representerer ”Du skal!”-befalingen som står i veien for den døve. Dette er en måte å skape seg frihet på, men som ikke formår å skape nye verdier hos en døv som fortsatt er preget av skader påført gjennom hele skolealderen. Det oppsto et ressentiment/nag blant døve overfor hørende som hadde med dem å gjøre. Og som Helge Pettersen sier det i Nietzsche – Lidelse og menneskedannelse: ”Ressentimentstilstander er også smertefulle. De skriver seg fra manglende evne og anledning til å utagere reaksjoner på aksjoner fra andre, i samfunn med mennesker. Dette fører til en oppdemning av kraft i den betydning […] reaktiv kraft som betegner en nedgang. Slik nedgang viser seg i manglende evne til å kunne bekrefte livet” (Pettersen 1991:151).

For å skape nye verdier trenger den døves ånd å forvandles til ”barn”, til uskyldig og skapende ånd. Den døve sier ja til tilværelsen ved å akseptere seg selv som døv og skape nye verdier, og samtidig tilintetgjøre gamle verdier og oppfatninger av seg selv. Her trengs en omvurdering av alle verdier. I overgangen fra løve til barn opplevde døve smerte og lidelse, fordi flere døve etter skolealderen forsto at det ikke var noe galt ved det å være døv, men det var systemet som var selve galskapen, den såkalte andre formen for galskap a la Foucault. Og, som Nietzsche sier: ”Det er ikke meg det er noe galt med, men målestokkene” (Eriksen 1992:22). Døve blir på denne måten seg bevisst sin døvhet og sine muligheter i vorden.

Konkluderende tanker

Døve barn har gjerne vært frie i sin livsutfoldelse, aktive i sin vilje til makt før de begynte på døveskolen. De kan ha vært skapende, kreative, spontane og utadrettete. Men på døveskolen var det en gruppe av lærerautoriteter som hadde en holdning og en lære de tok for gitt. Den representerte former for størknet tenkning som de ikke ville forandre med hensyn til døves individualitet. I den grad dette var tilfelle innebar det at de døve måtte gi slipp på deres utadrettete, overskridende utviklingsmuligheter ved det å være menneske idet de ble underkastet den autoritære faglige holdningen ved begynnende skolealder. Dette var en form for ytre tvang der mulighetene for de døve til å utvikle sin individualitet og bevissthet var svært begrenset. Dermed ble den døve reaktiv i sin vilje til makt.  På grunn av den ytre tvangen rettet mot den døve oppsto smerte og kaos i den døves bevissthet. Hun fremstod som dum, innadrettet, usikker, osv. Slik har det stort sett vært i hele skolealderen. Dersom den døve hadde fått sine evner stimulert på en, for seg selv, naturlig måte, og dersom lærerautoritetene hadde vært samarbeidsvillige og latt døve utvikle seg på sine egne premisser (her: tegnspråk som undervisningsspråk), ville hun kunne ha gjort store fremskritt i åndsutviklingen på samme måte som andre.  Men det ble ikke slik, derfor mener jeg at mange døve rent utviklingsmessig, eller åndelig, er blitt skadet.

Nietzsche har i og med boken Moralens genealogi gitt meg en forståelse for hvordan de døve kunne bli omformet fra positive og utadrettete til negative og innadrettete individer på grunn av en internaliserende ytre tvang. Mange døve opplevde skoletidens slutt som en stor befrielse og begynte da å oppdage helt nye sider ved tilværelsen gjennom egne erfaringer og ved å utveksle erfaringer med andre.

Slik jeg ser det, ble døve flest ofre for det pedagogiske idealet ved at de føyde seg for de autoritære lærerpersonlighetene. Generelt har det vært slik at døve har sett opp til dem, at de hadde en holdning som uttrykte: ”De hørende vet alt. Vi har ikke rett, derfor er det best å spørre dem.” Dette innebar, for de døves vedkommende, en nedvurdering av egen individualitet. Denne nedvurderingen ble smertefull og førte, etter min mening, til de døves ressentiment overfor lærerautoritetene og det samfunnet de representerte.

Men døve mennesker er forskjellige. Noen legger alt bak seg i en omvurdering av alle verdier, mens andre står igjen med sitt ressentiment og sitt nag, med den umiddelbare responsen på et undervisningsopplegg som ikke holder mål pedagogisk sett.  

Dette var et utdrag av min forskningsoppgave fra høsten 2009 med noen omformuleringer, som del av masterprogrammet i filosofi. Jeg mener at den er treffende med Castberggårdssyndromet som forfatteren Tomas K. Erlandsen her presenterer. De to har samme innhold, men at språklig sett og uttrykksfullt er forskjellige. Det er veldig morsomt å se at Tomas gjorde dette på egen tanke og presset denne i form av ord. Imponerende skrevet. Takk, Tomas, for at du delte med oss!  

Litteraturliste:
Basilier, T.(1973): Hørselstap, og egentlig døvhet i sosialpsykiatrisk perspektiv. Oslo:                Universitetsforlaget

Basilier, T.(1964): Noen tanker om hørselstap og personlighetsutvikling. Foredrag i Drammen Hørselsvern. Oslo: Hjemmet for døve

Eriksen, T.B.(1992): Nietzsche og det moderne. Oslo: Universitetsforlaget

Erlandsen, T.K. (2012): Castberggårdssyndromet. Døviana

Nietzsche, F.(2007): Menneskeligt, alt for menneskeligt. Dansk oversettelse. Frederiksberg:     Det lille forlag

Nietzsche, F.(1995): Slik talte Zarathustra. Oversatt til norsk av Amund Hønningstad. Oslo:       Gyldendal Norsk Forlag

Nietzsche, F. (1994): Moralens genealogi. Oversatt av Arild Haaland. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Pettersen, H. (1991): Nietzsche – Lidelse og menneskedannelse. Bergen: Ariadne Forlag