Theori og praxis følges ikke altid ad

Jeg fant en artikkel i De Døves Blad, nr.1/1905, side 8 med overskriften Theori og praxis følges ikke altid ad.:

"Det er iaar 100 aar siden den store tyske filosof Kant (i Kønigsberg) døde. Hans filosofi gir desværre bl.a. ud paa at gjøre den menneskelige fornuft til øverste dommer i alle aandelige spørgsmaal. Ved leilighed kommer Kant ind paa en omtale af døvstumheden, hvori han dog sikkert er mere paavirket af samtidens fordomme end af personligt fiendskap til oplærte døvstumme: "Naar den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale, og følgelig - mener Kant - kan den døvstumme aldrig erhverve sig den fulde menneskelige fornuft, men kun noget, der ligner fornuften, en reflex af fornuften."

   

   Han er saaledes ikke naaet synderlig videre i sit syn paa den døvstumme end den græske filosof Aristoteles, der levede over 2000 aar tidligere, og som ansaa den døvstumme for et ufornuftigt væsen, der er uimodtageligt for undervisning.

   Men medens den rene fornufts lys fra Kønigsberg skinnede ud over hele Tyskland, fuldbyrdede Heinicke i Eppendorf og de l'Epée i Paris i stilhed arbeidet paa den aandelige opvækkelse af de døvstumme, og disse to, den store filosofs samtidige, har vi at takke for, at der blev skudt en bresche [bresje] i fordommene mod den døvstummes evne til at lade sig oplære og derigjennem erhverve sig den menneskelige fornuft." 

Interessant historisk linje i filosofihistorien: Fra Aristoteles til Kant. Godt at vi hadde Heinicke og l'Epée som trodde på døves evner og egenskaper, selv om de to hadde ulike utgangspunkter: den tyske metoden (talespråk, munnavlesning, skrift og lesning) og den franske metoden (tegnspråk, skrift og lesning).

Kants fulle argument i kjede ser slik ut på bokmål:

"Når den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale, og følgelig - mener Kant - kan den døvstumme aldri erverve seg den fulle menneskelige fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften."

Min tanke er at Kant har brukt logiske formler til å argumentere for sine synspunkter under forutsetning av at disse formlene var logisk gyldige. Når vi finner ut at en logisk formel er logisk gyldig, kan vi undersøke om premissene er sanne og om disse fører til at konklusjonen også er sann. Med andre ord: For at konklusjonen skal være sann, så må premissene også være sanne. Saken var den at en eller flere av premissene ikke var sanne. Når jeg sier dette, var at Kant ikke visste om tegnspråkets rolle og betydning for de døves personlige utvikling. Et annet premiss som Kant manglet, var at han ikke var klar over at den tidligste kommunikasjon på tegnspråk hadde en stor betydning for den optimale personlige utviklingen. Derfor er Kants påstand uholdbare når vi studerer døveundervisningens historie. Jeg deler gjerne opp argumentet i to, der en av dem er døves mangel på tale som følge av hørselstapet og den andre delen er døves manglende menneskelige fornuft som følge av manglende tale:

Argument, del 1:

Premiss1: Hvis den døvstumme ikke kan høre, kan han heller ikke tale.

Premiss2: Den døvstumme kan ikke høre

Konklusjon: Derfor: Den døvstumme kan ikke tale.

Dette argumentet er logisk gyldig, men en av premissene er usann. Dette gjelder altså ut fra det medisinske og oralpedagogiske perspektiv. Når vi leser døveundervisningens historie, har vi fått med oss at noen døve hadde lært å snakke selv om de ikke kunne høre. I tillegg har vi sett at noen døve i dag kan snakke etter døv prosodi, det vil si typisk døv tale som ikke er på høyden med hørendes tale. . 

La meg gjenta dette:

For at konklusjonen skal være sann, så må også premissene være sanne. Ut fra Kants argument, del 1, ser vi at konklusjonen ikke fyller dette kravet. Derfor er dette argumentet uholdbar.

Men på den annen side: dette er et paradoks fordi døve i utgangspunktet ikke kan lære å høre sin egen stemme. Dette betyr egentlig ikke at det er en selvfølge at døve er redusert til noe lavere enn hørendes. På en måte er premissene og konklusjonen sanne. Fordi døve ikke kan høre sin egen stemme, kan hun derfor ikke snakke. Igjen betyr dette at døve kan bruke andre evner enn hørendes: tegnspråk som grunnlag for døves personlige utvikling. Det finnes altså andre kommunikasjonskanaler enn den auditive og vokale, nemlig den visuelle og gestuelle kommunikasjonen. Det som Kant ikke fikk med seg! Selv om Kant manglet viten om denne type kommunikasjonen, er argumentet holdbar i døves rette forstand. 

Argument, del 2:

Premiss1: Hvis den døvstumme ikke kan tale, så kan han aldri erverve seg den fulle menneskelig fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften.

Premiss2: Den døvstumme kan ikke tale

Konklusjon: Den døvstumme kan aldri erverve seg den fulle menneskelig fornuft, men kun noe som ligner fornuften, en refleks av fornuften

Dette argumentet er også logisk gyldig. Men dessverre er premissene ikke sanne. Ettersom det finnes minst en døv person som kan snakke selv om han ikke kan høre. Det Kant, som sagt, ikke fikk med seg tegnspråkets betydning for de døves personlige utvikling, er konklusjonen i dette argumentet usann. Det som hindrer døve i å utvikle i takt med gjennomsnittsmenneskets (tilsvarende det ideale mennesket), er at døve har et  informasjonshandikap. Fordi samfunnet ikke tilrettelegger døves fulle behov, bare delvis. Døve mennesker har den fulle menneskelige fornuft på lik linje med hørende hvis de får tilrettelagt undervisningen og livet på en god måte. I dette er argumentet, del 2, derfor alvorlig feilbarlig og uholdbar.

Situasjonen hadde vært annerledes om Kant fikk med seg at døve kunne utvikle sine intellektuelle evner gjennom tegnspråk, skriving og lesning. Fordi sannheten er et paradoks: døve kan i utgangspunktet ikke tale fordi hun ikke kan høre sin egen stemme, men likevel kan hun oppnå et høyt intellektuelt nivå gjennom tegnspråk, lesning og skriving.

At Kant våget å komme med en slik påstand, er etter min mening et resultat av hans manglende viten om døves utvikling av evner og egenskaper på deres naturlige premisser.