Spørsmålet om et avhengighetsforhold mellom døve og samfunn

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skriver et sted i boken Menneskelig, altfor menneskelig:

”Av historien kan man lære at den stammen i et folk lever lengst hvor de fleste menneskene har en levende fellesskapssans som følge av likheten i deres tilvante og udiskuterbare grunnsetninger, altså som følge av deres felles tro” (Nietzsche 2012:157; § 224)

Er likheten noe som folk ønsker å gjøre med døve? CI (cochleaimplantat) som et bidrag til denne likheten? Er grunnsetningene ment å være ”sann” visdom blant gamle oralister (representanter for talemetoden i undervisning av døve elever) eller i form av forskningsresultater gjennom tidene? For eksempel Aristoteles’ påstand om at døve degraderes til dyr (fysis). Denne påstanden har hatt en sterk innflytelse på vitenskapen gjennom tidene. Er denne påstanden sann eller usann? Alt dette utgjør til sammen en felles tro som folk beskjeftiget seg? Er det grunn til å betrakte dagens pedagogiske vitenskap knyttet til undervisning av hørselshemmede som en ny-oralisme? Med ny-oralisme mener jeg en videreutvikling av den gamle oralismen der det legges mer vekt på tale og lydtrening og mindre på tegnspråk i undervisning. Her er tegnspråket ikke forbudt. Noe vi i dag kan kalle funksjonell tospråklighet. Den gamle oralismen var tegnspråket "bannlyst".  

Nietzsche skriver at med felles tro styrkes den gode, dyktige sed og skikk, her læres individets underordning, fasthet gis karakteren allerede som fødselsgave og videreutvikles gjennom oppdragelse (samme sted).

Sett i lys av døveundervisningens historie: Oralistene hadde for eksempel sed og skikk på deres premisser overfor døve elever. Disse elevene forskjøves til noe annet enn deres egentlige natur gjennom stimulering. De var blitt føyelige og dermed rammet av Castberggårdssyndromet. Med dette syndromet ble døve oppdratt til å være underordnet. Oralistene ga ”fasthet” til døve slik at deres karakter ble skjerpet i forhold til ”normalitet”.

Når jeg leser uttrykket ”fødselsgave”, forstår jeg det som en form for en kamp for å få anerkjennelse. Liksom en logrende og lydig hund overfor eieren slik at denne får noe godt å spise som en belønning for sin atferd. Veldig mange døve opplevde det samme som hundene. Siden kampen for anerkjennelsen er antropologisk (menneskelig) forankret, blir man manipulert, korrigert og disiplinert av ulike systemer. Skolene er et eksempel på et system som styrer elever. Det er positivt, men det må være grenser for hva man kan styre over en elev og hva denne eleven kan styre over sitt eget liv. Når jeg tenker på døveundervisningens historie, stiller jeg opp spørsmålet: Hva var grunnen til at de døve elevene lot seg styre av overordnede? Det kan være fordi staten og vitenskapene brukte statistiske undersøkelser for å finne ut hva som var gjennomsnittet for alle mennesker, hva gjaldt mortalitet, fødselsrater, mannstall, antall normal hørsel i befolkningen i forhold til antall hørselsnedsettelser osv. Med andre ord: Gjennomsnitt som måles i befolkningen blir til ”normaler” som så ”slår tilbake” og inn i befolkningen. Det er dette vi ser en udyktiggjøring av individene. Alderdom, ulykker og skrøpelighet setter enkeltindivider utenfor den akseptable normaliteten ved at de tas ut av sirkulasjonen og nøytraliseres (Farsethås 2006:14). Hvis statistikken viser seg at det å høre tilsvarer med gjennomsnittet, er mennesker som er døve utenfor den akseptable normaliteten. Dermed repareres "sykdommen" døvhet. Derfor stepper teknologene, medisinere og spesialpedagogene inn for dette. De representerer for fellesskapet. Når jeg leser Nietzsche, mener han at ”[…] faren for disse fellesskapene – deres basis er likeartede, karakterfulle individer – er den gradvis økende fordummelsen gjennom nedarving, som nå engang følger som en skygge etter all stabilitet” (Nietzsche 2012:157; § 224).

Jeg mener at oralistene var farlige for døve fordi de var ”likhetsbegjærende” og fordi døve ikke fikk mulighet til å stimulere sine praktiske selvforhold, det vil si personlige selvbilder eller identitet, på naturlig måte gjennom tegnspråk som kommunikasjonsmedium. ”Likhetsbegjærende” var de fordi de hadde en omgang med utdanningsinstitusjon (for eksempel spesiallærerskole eller lignende) som fordummet dem. De beskjeftiget seg med seg selv at det var veldig viktig at døve elever skulle lære seg å snakke og lese av munnen. Derfor var tegnspråket ødeleggende for eller hindret den utviklingen de mente var ”riktig” og ”sann” for døve. Og da uten å lytte til døves egne livserfaringer. Døve ble igjen som innesluttede individer. Slikt fremkalte psykiske lidelser hos mange døve. Når jeg mener at oralistenes holdninger fremkalte døves psykiske lidelser, er det fordi døve hadde omgang med forskrudde oralister som fordummet døve. Hvorfor var det flere eldre døve som fortalte meg at da de var yngre, pleide de å si at de hørende visste alt og at døve tok feil? Det var fordi døve var sterkt indoktrinerte at de selv ble helt forskrudde individer. Det var dette som produserte de døves praktiske selvforhold (det kan også bety personlig selvbilde) som var ute av balanse. Ja, oralistene var som edderkopper som forgiftet døve. Dette skjedde fra generasjon til generasjon. Døve ble sløve. Ikke rart. En psykisk tvangstrøye! Er dagens utvikling bedre i dag? 

Igjen er det spor i de psykiske lidelser hos døve i dag. Helt tydelig! Ja, og hva så? Menneskene er elven! Elven forandrer seg hele tiden. Derfor kan menneskene forandre seg gjennom å revurdere sine gjeldende verdier. Ut fra dette kan man vurdere nåtiden som utgangspunkt for å skape seg selv gjennom aktiv vilje til makt. Vilje til makt betyr egentlig etter nietzscheansk forstand å styre over sitt eget liv. Døve kan også gjøre det samme. Ingen unntak! Dette må ikke forveksles med å styre over andre. Dette tok Nietzsche sterk avstand fra. Han var motstander av tvang på mennesker.

Døve har lidd mye gjennom historien fra Aristoteles’ tid på grunn av gale vitenskapelige læresetninger. Disse setningene ble betraktet som ”sanne”, selv om disse setningene var reviderbare. Men revideringen var ikke de døves, men hørendes. Men da på 1800-tallet var den døve læreren Andreas Christian Møller overbevist på at tegnspråket var veien til intellektuell utvikling blant døve elever, ble denne overbevisningen forkastet av vitenskapene. I 1848 mistet Møller sin innflytelse til fordel for en ny daværende hovedlærer i Lars Smith som overtok døveskolen og grunnla oralismen. Dermed gikk de døves intellektuelle evner til grunne. For et overgrep! Hvis samfunnet hadde vært så klokt, så ville jeg sitere Nietzsche:

”Det er de mer ubundne, mye mer usikre og moralsk svakere individer som den åndelige fremadskriden i slike fellesskap henger på: de menneskene som forsøker noe nytt og overhodet mange slags ting” (Nietzsche, samme sted)

Vi kan tenke oss herr Møller var en av de ubundne. Han så mulighetene, dette var hans sterke side. Men han sto svakt: han visste ikke helt hva målet skulle bli, fordi han opplevde mye motstand av de mer konforme, sterke menneskene i fellesskapet. De konforme menneskene så få muligheter, det var deres svake side. Men de var sterke i sine mål. Det ble fortalt at foreldrene til Møllers elever ikke var fornøyde med hans undervisningsmetode som var basert på tegnspråk. De ville at deres døve barn skulle ha samme muligheter og nivå som hørende elever: døve skulle lære å snakke og lese av på munnen, og ja ikke minst å lese og skrive norsk. Men dette var veien til et liv i papegøyesk forstand. Døve lærte å snakke uten å forstå innhold. Og enda verre: døve ble ofte oppfattet i mange situasjoner som "God-dag-Mann-Økseskaft"-mennesker. Dette uttrykket beskriver en situasjon der svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre.

Videre skriver Nietzsche at ”Utallige av denne sorten går, på grunn av svakhet, til grunne uten å etterlate seg noen særlig synlig virkning; men for det meste løser de, særlig når de har etterkommere, opp stivheten i samfunnet og tilføyer fra tid til annen fellesskapets stabile element et sår” (Nietzsche, samme sted). Her sikter jeg til eksemplene: døveskolene i Norge er nå historie og går inn i glemselen. Døveforeningene sliter med innflytelse og økonomi, og er i ferd med å forvitres. Har døve etterkommere, kan de løse opp stivheten i og kan bidra til et bedre samfunn. Men vil det komme etterkommere av vår generasjon? Her snakker jeg ikke om CI-brukere, men døve uten CI. I mitt øyemed er CI-brukere ikke etterkommere. De er ofre for normalitetsidealet, edderkoppene har dem i nettet. De er uskyldige fordi de opereres som småbarn. De har ingen myndighet til å avgjøre. Det må foreldrene ta.  

Nå spør jeg, slik Nietzsche også spør: Når samfunnet har en slik karakter – hvordan får vi da fremskritt?

Litteratur:

Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig. Oslo: Spartacus Forlag AS

Farsethås, H. C. (2006): Forsørgelsesbyrden. En samtale med Foucault om biopolitikk, rasjonalitet og regjeringskunst. En mastergradsoppgave ved Universitetet i Bergen.