Er døve mindre kulturbevisste i dag i forhold til tidligere?
Dette spørsmålet slo meg da jeg leste et avisinnlegg i Bergens Tidende, datert tirsdag 20.mars 2012, der professor i media ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, ble intervjuet. Innlegget handlet om studentenes kompetanse til norsk og europeisk kultur. Det står at det å ha kunnskap til norsk og europeisk kulturarv er en ressurs. Uten en slik kunnskap er det lett å tro at det man opplever er nytt, mens det egentlig er gammelt nytt.
En slik påstand er påfallende når Gripsrud har et statistisk grunnlag på 10 år (fra 1998 til 2008), som gir ham grunnlag for å mene at bergensstudentene får stadig dårligere kulturell kompetanse.
Jeg sitter i stua og filosoferer over begrepet 'kulturell kompetanse', og stiller derfor spørsmålet: Hva er 'kulturell kompetanse'? Jeg forstår dette begrepet som en form for en gitt formidling av kulturhistorie til personer som deltar i kulturelle sammenhenger. Formidling skjer vanligvis i skolen og også innen organisasjonslivet. Jeg går god for spørsmålet til professor Gripsrud: Hva har skjedd i skolen når det gjelder formidling av kulturhistorie?
Som de fleste av oss døve vet, har det vært undervist i døvehistorie, døvekultur og tegnspråk etter at læreplanen i skolene L-97 ble trådt i kraft. Det står blant annet også i planen at døve skulle få formidling i norsk og europeisk kulturhistorie. Verkene til Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, osv. skulle formidles. Men hvordan er utviklingen av en slik formidling i skolene i dag? Bedre eller dårligere?
Jeg finner hovedfunnene i de statistiske undersøkelsene til Gripsrud som meget interessant:
"Hovedfunnet fra disse undersøkelsene er at kunnskap om, og interesse for seriøs kultur, er tegn på at du har ressurssterk bakgrunn. Klasseskillet er blitt tydeligere. Vi ser også at nå kan bare en liten del av studentene svare på hvem som skrev "Prosessen", eller hvem Gustav Vigeland var."
Dette får meg til å reflektere over spørsmålene: Hvor mye døvekulturkunnskap har unge døve i dag? Og ikke minst: hvor mye kan døve i min generasjon om døvehistorie og døvekultur i forhold til unge døve? Hvordan ser "pensumlista" over døvekultur og døvehistorie ut i grunnskolen i dag? Professor Gripsrud har et godt poeng:
"For å kjenne historien, må man også kjenne kulturhistorien. Hvis man ikke vet hvordan verden har vært før, er det vanskelig å forestille seg en annen fremtid."
Jeg får inntrykk av at tilegnelsen av døvekulturkunnskap hos unge døve i dag er svak. Hva er grunnen til dette? Manglende formidling av døvekulturkunnskap som årsak?
Hvor mange vet om f.eks. de døve gymansiastene Havstad og Aschehoug? Hvor mange vet om døve kvinners historie? Hva med døve som opplevde under 2.verdenskrig i Norge og i Europa? Mange historiske aspekter som er viktige for den kulturelle identiteten.
I Norsk Døvehistorisk Selskap er det som regel eldre som er størsteparten av medlemmene. Hvor mange som er født etter 1992 er medlemmer i dette selskapet?
Det må være en grunn til en refleksjon:
Skjer det et klasseskille mellom tidligere generasjonsdøve og dagens døve unge?
Her trengs det debatt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar