Døvekulturens skjebne

Avgjør makt og strategier i norsk politikk døvekulturens skjebne? 

Skulle det være istedet en dialogisk og kommunikativ fremgangsmåte for å fremme utvikling av moral- og rettsnormer i vårt demokratiske samfunn? Der døve har sine rettigheter som levende skapninger med kognitiv, sosial og emosjonell selvrealisering på lik fot med andre hørende uten at samfunnet skal hindre dem.

Jeg lar meg inspirere av historien til den tyske filosofen Jürgen Habermas sine erfaringer fra Hitlerjugend under 2.verdenskrig. Han opplevde som en reaksjon som var veldig tankevekkende for han: Han forsto at han vokste opp i et kriminelt politisk system: nazismen. Han måtte etter krigen gå gjennom revurdering av hans tidligere politiske overbevisninger (nazismen) og danne på ny. Selv om han bestemte seg for å forlate dette systemet, har han opplevd Tysklands mangel på brudd med nazismen etter krigen. Tysk politikk hadde videreført nazistiske idealer i de første årene etter krigen og hadde problemer med å bryte den. Dette var grunnlaget til Habermas' teoridannelse: spørsmålet om kommunikasjonens betingelser i demokratiske samfunn. Han mente at dersom tyskerne brukte dette som kunnskap for å fordype seg i demokratisk kultur i Tyskland, ville de unngå å komme i en likndende ondskapsfulle situasjon, slik som nazistene gjorde, på ny. For Habermas er det viktig med en kobling mellom samfunnet som rom for fornuftig samtale og det politiske system som arena for politiske beslutninger (Pedersen 2010:118). Habermas' syn representerer en kommunikativ rasjonalitet (=fornuft) som går ut på at hvis et samfunn i en gitt situasjon har et problem som de ønsker å løse, bør de orientere borgerne om problemet og oppfordre dem til å diskutere det og komme med løsningsforslag gjennom opinionen. 

Dette får meg til å tenke på forholdet mellom staten og oss døve gjennom tidene. Oralismens regime (fra 1880 til ca. 1960), teknologisk utvikling av høreapparater fra 1920-årene og CI, de hyppige "evige spøkelsene" for nedlegging av døveskoler etter 1980-årene, ny lov (§ 2.6 i opplæringsloven) om foreldrenes rett til å bestemme skolegang for deres hørselshemmede/døve barn på 1990-tallet, striden om tospråklighetens pedagogikk, nedleggelsen av skoleenhetene i 3 av 4 kompetansesentre som ble vedtatt høsten 2011, osv. Hvilke makt og strategier er det som ligger bak slike milepæler? Min påstand er at samfunnets holdninger til det som er annerledes er gjeldende også i dag og at det er vanskelig å bryte denne holdningen. Slik tyskerne hadde med sitt forhold til nazismen etter krigsårene. Men tyskerne forlot dette idealet på grunn av økende forståelse for nazismens grusomme handlinger under krigen gjennom filmer, journaler, funn, bøker, krigsforbrytere i retten og jødenes skildringer osv. Gjennom denne forståelsen har de laget nye regler for samfunnet som viser forakt for nazistiske holdninger. 

Er det så vanskelig å endre holdninger og regler, og anerkjenne døve som likeverdige og autonome mennesker?

Jeg husker godt en gang i 1995 eller 1996 at en døv person har nevnt at det lå makt og strategier i Regjeringens mål og rapporter knyttet til døveskolenes fremtid som vi ikke kunne gripe helt inn i deres trollbandte tekst. For tanken var alltid å legge ned døveskolene og heller integrere døve i vanlige skoler. Cochleaimplantat er absolutt en av milepælene bak en slik kommersiell og strategisk utvikling. Denne tanken skremte meg allerede i 1995-96. I dag prøver jeg å gjennomskue tiden tilbake på hvorfor vi ikke grep skikkelig inn og prøve å invitere til en dialog mellom oss og politikerne, akademikere, media, osv. Selv om dette ble gjort gjennom årene, men uten noe stort og revolusjonært. Hvorfor var vi ikke opprørske? Var vi for snille som lam? 

Jeg har også opplevd en munnkurv i forbindelse med CI-prosessen. Dette gjorde det slik at jeg ikke fikk lov til å uttale meg for mine meninger knyttet til den. Dette var en måte å krenke mine naturlige syn på hva det ville si å være døv i et hørende samfunn. Jeg tenkte da: Dette måtte være et svært problem for samfunnet å ha døve borgere. Døve som et samfunnsproblem? Ville CI løse problemet for samfunnet?  

Dessuten har det vært gjennomført ulike demonstrasjoner mot Stortinget om våre krav om rettigheter. Ble vi hørt? Vi har også gjennomført underskriftkampanje. Hjalp dette? Vi har også krevd en offisiell språklov for vårt språk, tegnspråk. Det har gått siden 2008 uten at det har skjedd store endringer i lovverket. Hvordan har dette gått så langt? Fortsatt makt og strategi bak prosessen? Slike evige kamper er vår kamp om anerkjennelse for vår allerede etablerte kulturelle og språklige minoritet.

Derfor ser jeg med bekymring at den norske døvekulturen er i ferd med å degenerere/forfalle på sikt. Dette kan også kalles døvekulturens nihilisme. For å unngå en slik degenerasjon, trenger vi under slike forhold at en slags interpersonlig "bro" mellom subjekter finner sted. (NB! Ikke subjekt-objekt, se min blogg om Skjervheim.) En gitt situasjon kan for eksempel være at vi ønsker å få beholde skoleenhetene i kompetansesentrene. Den interpersonlige "broen" vil da etableres idet to eller flere subjekter gjennom innbyrdes dialog utvikler en felles oppfatning eller forståelse av denne situasjonen. Alle parter bør her få muligheten til å ta del i dialogen i en tankeutveksling hvor man underveis kan komme med forslag eller argumenter angående problemstillingen(e). I løpet av denne prosessen vil de enkelte subjekter utvikle sine egne fortolkninger. På basis av dialog og samforståelse vil fortolkningene munne ut i det som kalles situasjonsdefinisjon. Når felles situasjonsdefinisjon er gitt og samforstått, kan myndighetene og oss (døve og hørende) i fellesskap koordinere handlingsplaner og handlinger. Men problemet er at det finnes altfor mange ulike meninger som ikke klarer å skape en samforståelse. Hvordan er dette da mulig? Det som er viktig her, er at det gis rom for fleksibel og tvangsfri kommunikasjon der alle har muligheten til å ta del i diskusjonen. Meninger og fortolkninger kan alltid utfordres, kritiseres og etterprøves. Det er snakk om en holdning der en respekterer, anerkjenner og aksepterer de andres meninger selv om en ikke er enig.

Slik jeg ser det i dag, fungerer den kommunikative rasjonaliteten ikke optimalt i forholdet mellom myndighetene og døveorganisasjonen NDF.

Vi trenger omvurderinger av våre felles verdier (!) hele tiden og skape nye verdier i positiv retning. Ikke kjøre i den samme gamle veien: Målet mot døvekulturens nihilisme.

Litteratur:

Pedersen, J. (2010) Moderne politisk teori

Eriksen, O.D. og Weigård, J. (1999): Kommunikativ handling og deliberativt demokrati