Kan døve selv skape en fremtid? Mange døve er til grader preget av samfunnets undertrykkelse mot dem. Denne undertrykkelsen er en form for krenkelse, som også betyr ødeleggelse. Den er etter min mening et resultat av samfunnets manglende kunnskaper om døves evner og egenskaper. Med dette ser jeg for meg at døves evner og egenskaper er så mye mer enn samfunnet aner. Da undertrykkelsen fant sted gjennom historien fra 1880 i forbindelse med døvelærerkongressen til i dag, har holdt døve tilbake når det gjaldt døves personlige selvrealisering. Å realisere seg selv krever mot og innsats av hvert eneste menneske, og ikke ytre tvang som det oralistiske regimet opererte med. For å kunne gjøre dette, må man få et positivt selvbilde gjennom gjensidig anerkjennelse og en anerkjennelse for tegnspråk som deres menneskelige og naturlige språk. Et selvbilde består på den individuelle dimensjonen av selvtillit, selvrespekt og selvverd som må ivaretas. De samspiller som en helhet i personen for å kunne utfolde seg i takt med forholdet til andre mennesker, dvs. den solidariske dimensjonen. Dette forholdet er gjensidig anerkjennelse kjernen i det hele.
Jeg lar meg inspirere av Platons Staten 507B - 509C om sollignelsen for å forklare hva jeg mener med at døve lever i en passiv verden. Denne sekvensen av teksten handler om forholdet mellom sansning og tenkning. Sansene og tanken bidrar begge til vår forståelse av tingene som finnes utenfor oss. Går tanken forut for sansene eller omvendt: går sansene forut for tanken? Dette spørsmålet tar jeg opp i forbindelse med hvordan formynderskap (staten, medisin, spesialpedagogikk, NAV osv) behandler døve og andre typer funksjonshemminger. Begrepet formynderskap henter jeg fra den amerikanske psykologiprofessoren Harlan Lane som betyr ifølge ham:
"Et system der en autoritet påtar seg å fylle behovene eller regulere oppførselen til mennesker under deres kontroll."
Vi kan tenke oss at hørende tenker: "Det er en døv kvinne", og så tror de at de vet hva døve mennesker er og hvordan de oppfører seg. Slik tar hørende forholdregler ved at sansningen og tenkningen fungerer sammen så de blir advart i tide.
Men tenkning og sansning kan også gi feil informasjon til det rasjonelle. Fordi de gir ulike bidrag til erkjennelsen, dvs. den virksomhet hvorved vi vinner kunnskap, eller med andre ord: også brukt om selve kunnskapen eller innsikten. Hva er rett kunnskap eller innsikt? Jeg forstår begrepet som grundig forståelse eller kyndighet. Ved sansning menes her på den ene siden å sanse etter noe bestemt, noe konkret og foreliggende. Den er avhengig av nærhet og kontakt med det som sanses (Kant: a posteriori). Mens tenkning på den annen side retter seg alltid mot det allmenne, det som er felles og typisk. Derfor er den ikke avhengig av nærhet og kontakt med det som tenkes (Kant: a priori). Hva er formynderskapets egentlige erkjennelse? Sett at en sann erkjennelse er det godes idé. Sokrates sier at "[...] det godes idé er det som gir sannhet til de ting som blir erkjent: Den er årsak til all innsikt og sannhet. Begge disse, innsikt og sannhet, er skjønne [...] (Platons Staten 508E). Er formynderskapets erkjennelse sann eller skjønn i viten om døve mennesker i samfunnet?
Med dette som utgangspunkt er det grunnlag for å vise en kritisk holdning til formynderskapet, da særlig mot vitenskapene som medisin og spesialpedagogikk. Slik jeg ser det, representerer formynderskapet av rent tankearbeid. Tanken kan arbeide med fraværende, fjerne, forsvunne eller ufødte gjenstander. Det er et mysterium at tenkning og sansning kan fungere sammen. Her forstår Platon slik at tankene og språkets former kan forstå sanseinntrykkene ettersom språket og tingene har samme opphav. Platon mener at det er idéene som gir grunnlaget for de tingene vi sanser og for de ordene tanken bruker for å forstå sanseinntrykkene. Dette betyr at sansning og tenkning samarbeider fordi orden har samme opphav, altså idéenes mønsterbilder.
Men slik jeg ser det, er tankene og sansning hos formynderskapet om det døve liv ikke i bølgelengde. Det er snarere en vrangforestilling hos dem. La oss tenke slik: Liksom solen viser landskapet for øye. Landskapet er det skjønne og sanne. Landskapet er identisk med innsikt. Her er døves egne erfaringer som døv som er landskapet som er det skjønne og det sanne. Dette er noe formynderskapet ikke griper helt inn, fordi det ikke vil samarbeide eller vil forstå. Døves landskap er sann og skjønn i den forstand at deres egne livserfaringer til felles er selve innsikten som må anerkjennes. Disse erfaringene som forteller oss at funksjonell tospråklighet er veien til emosjonell, kognitiv og sosial utvikling på beste måte for døve og at slike utviklingspotensialer er avhengig av formynderskapets anerkjennelse for dem som døve og tegnspråk som deres primære språk.
Formynderskapets erkjennelse er bare skygger. De har ikke solen for øye, men stjernene som viser om natten. Slik beskriver Sokrates:
"[...] når man retter sitt blikk mot ting [her: landskapet] hvor ikke lenger solens klare lys, men bare stjernenes matte skjær faller på farvene, så blir øynene sløve og nesten blinde som om de mangler evnen til å se klart." (Platons Staten 508C)
Hvis formynderskapet fortsetter å se sløvt og være nesten blinde, så har døve mennesker svært begrensede muligheter i livet sammenlignet med hørende. Nedleggelsen av 3 av 4 sentrale skoleenheter ved landets kompetansesentre, voldsom ekspansjon av CI-operasjoner av barn, utsettelsen av tegnspråk som anerkjent språklov, stor satsing på å få døve integrert i vanlige skoler, begrensninger av arbeidsliv, utelatelse av sentrale døve personer [her: Norges Døveforbund] i ulike utvalg i forbindelse med utredninger for behovene av ulike områder der døve berøres osv. viser tydelige eksempler på formynderskapets sløve og manglende evne til å se klart på hva det sanne og det skjønne ved det autentiske døve livet til felles. Derfor er det mange døve som er oppgitte over formynderskapets eget kjøreprogram uten å involvere døves viktige livserfaringer som fungerende borgere i samfunnet.
Døve lever i en passiv verden. Den passive verden er det formynderskapet representerer for. Ikke døve selv. Fordi døve er i seg selv svært kreative og skapende, men hindres av formynderskapet. Døve flest er blitt innadsrettet. Liksom lokket over kokende vann i en kjele. Døve menneskers personlige selvforhold og deres muligheter til å realisere seg selv på lik linje med andre krenkes og begrenses.
Om vi får muligheten til den motsatte veien, kreves det derfor at formynderskapet gir slipp på sin rå makt overfor døve. De må la døve uttrykke sine egne meninger og erfaringer. For på denne måten å skape en samforståelse og anerkjennelse for hverandre samt muligheten for omvurderinger av gjeldende verdier. Gjennom slike omvurderinger kan vi til felles skape et bedre og inkluderende samfunn for mangfoldet. som betyr mennesker med funksjonshemming, med innvandringsbakgrunn, med homoseksuelle legning, m.m. får leve et meningsfylt liv. Alle har like rett til å leve optimalt godt som mulig. Uansett hva man velger å leve som det mennesket man er.
Dette var dagens tanker!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar