For en stund siden hadde jeg en diskusjon med en venn av meg om begrepet baksnakking. Ordet betyr at noen snakker negativt om mennesker som ikke er tilstede. Å snakke negativt om andre mennesker er krenkende. På denne måten blir den første "historie" (selve baksnakkingen) utgangspunktet for flere "historier" som ikke er sanne. Det er negative rykter jeg snakker om. Rykter som ilden i tørt gress eller som fra et fjær til flere høns. Negative rykter er som gift for det menneskelige praktiske selvforhold, som er underlagt menneskeverdet som er felles for alle. Liksom giftige slanger kan være farlige for mennesker. Altså kan vi si at en persons praktiske selvforhold (som også kan kalles selvbilde) er krenket. Negative rykter kommer utenfra og påvirker i mer eller mindre grad i ringvirkninger innenfor for eksempel vennekretsen, familien, etc. og ikke minst den utsatte personens selvtillit, selvaktelse og selvverd. Her snakker vi om det indre liv i personen: følelser. Følelser som gir utslag for depresjon, angst, redsel, bekymringer, uvisshet etc. Indre følelser som mennesker har, kan ikke synliggjøres. Mennesker som er utsatt for negative rykter, kan bli innadsrettet, eller vi kan si på en annen måte: Man kan bli innelukket i sin egen verden. Det praktiske selvforholdet er derfor krenket. Dette kan sammenlignes med lokk over kokende vann i kjele, og dampen slippes ikke ut. Om lokket løftes opp, får vi masse damp ut i lufta. Man kan være aggressiv og er ute av selvkontroll. Jeg mener at folk som lager negative "historier" om andre personer, mangler respekt eller kunnskap om hva anerkjennelse egentlig innebærer. Har man ikke kunnskap om anerkjennelsens betydning for menneskets praktiske selvforhold, har man en tendens til å krenke andre mennesker gjennom baksnakking. Å baksnakke er like ille som det å overse et menneske.
Så kom vi under diskusjonen til et punkt: den motsatte betydningen av baksnakking.. Det er framsnakking. Ordet betyr at noen snakker positivt om mennesker som ikke er tilstede. Ordet er av positiv karakter som også har betydning for bevaringen av det positive praktiske selvforholdet hos enkelte. Det er forholdsvis et nytt begrep i det norske språket. Det dukker opp mer og mer på Facebook i det siste og er godkjent av Språkrådet. For meg er dette ordet veldig viktig. Å snakke positivt om andre er det samme som å snakke godt og varmt om andre.
En slik framsnakking fører til at det praktiske selvforholdet til en person blir ivaretatt. Om man fikk feedback eller ikke, så blir hennes/hans praktiske selvforhold ivaretatt. Ettersom selvtilliten, selvaktelsen og selvverd blir tatt vare på som positive. Dermed forsterkes hennes/hans praktiske selvforhold og sitt forhold med den sosiale verden gjennom gjensidig anerkjennelse. Hvis man selv har opplevd krenkelse, kan man få en kunnskap om anerkjennelse. Dermed har man også kunnskap om hvordan man skal ivareta andre menneskers praktiske selvforhold på en forebyggende måte. Framsnakking forstår jeg ikke bare å snakke positivt om andre mennesker som ikke er tilstede, men også har sin konsekvens: Rykter kan komme til ham/henne: positive tilbakemeldinger virker oppkvikkende på personen. På samme måte som når en fotballkeeper gjør sine saker bra både på trening og i kamp, kan positive tilbakemeldinger føre til hennes/hans utvikling som keeper. Man blir sett på som person. Det har noe med psykologi å gjøre.
Jeg har også tenkt på hva som er best tjenlig når man reagerer negativt på en persons ubevisste eller bevisste handling, om den er selvforskyldt eller uheldig. En ekte venn pleier å ta opp direkte med den personen og snakke om det. Slik at den personen får mulighet til å revurdere sin handling og retter opp "feilen" sin. Samtidig viser den ekte vennen at hun/han bryr seg om personen. Dette gjøres fordi hun/han vil hindre at personen skal gjøre den samme feilen i fremtiden under betingelsen av at denne personen forstår hva som er "feilen". Dette er en gjensidig anerkjennelse på høyeste nivå.
Dette er mine tanker for i dag!
Dette er mine tanker for i dag!
2 kommentarer:
Interessante tanker Øyvind, tanker som får meg til å tenke videre og spørre: Hva er det egentlig jeg mener om dette, om baksnakking og fremsnakking? Mitt svar er, i motsetning til ditt, at begge er former for tenkning som er på villspor, at det en gjør her og nå sammen med en eller flere andre er mye viktigere enn hva vi måtte si eller mene om hverandre i hverandres fravær. Noe helt annet er at dette normalt ikke oppleves slik i vårt samfunn, men da burde en kanskje spørre seg: Hva er grunnen til at det ikke oppleves slik? Og kan en velge om en vil oppleve det slik eller ikke?
Når vi snakker om andre i deres fravær, enten det nå er negativt eller positivt, så er det, slik jeg ser det, egentlig ikke om andre vi snakker, men bare om de bildene vi har av andre i våre egne hoder, eller om de bildene av visse andre som samfunnet kollektivt har dannet seg. Desverre så er det vanlig at folk tror på disse bildene vel så mye som på de levende personene, og det er da også dette som, etter min mening, gjør at disse bildene har så stor makt over våre liv, at baksnakking og fremsnakking har fått så stor betydning i våre samfunn.
I Bibelen er det mye snakk om at man ikke skal lage seg avgudsbilder og dyrke dem i stedet for Gud selv. Noe tilsvarende mener jeg gjelder oss mennesker imellom. Dersom vi begynner å lage oss mentale bilder av hverandre og lar disse bli viktigere for oss enn den levende kontakten vi har med hverandre, så er de på en måte blitt til 'avmenneskebilder'. Slike bilder vil så i neste omgang gripe forstyrrende inn i våre samhandlinger og samliv. De blir liksom kjepper i de soslale hjulene, kjepper som i verste fall kan føre til at hele samfunnslivet går i stå.
Derfor mener jeg altså at vi, om vi i det hele tatt makter det, heller burde prøve å unngå å lage, eventuelt overse og neglisjere, bilder av hverandre som måtte sveve rundt i våre hoder og medier, enten de nå skulle være positive eller negative.
Jeg mener med andre ord at det er mye bedre for meg å være helt og fullt meg selv slik jeg er her og nå, og helt og fullt akseptere deg slik du er her og nå, uten å la eventuelle mentale bilder, stammende fra andre steder og tider, klusse til den dynamiske sameksistensen vår felles her-og-nå-virkelighet utgjør.
Vennlig hilsen Arthur
Takk for ditt innlegg, Arthur. Du ga meg nye innsikter som gir betydning for min videre tenkning i denne saken. Slik jeg ser det, har jeg skrevet mine tanker om framsnakking og baksnakking med utgangspunkt i den erfaringsnære verden. Det vi ser, opplever og forstår slik i våre samfunn. Hvordan disse fenomenene 'framsnakking' og 'baksnakking' har mye å si for våre praktiske selvforhold (selvbilde) ut fra den praktiske erfaringen. Du, Arthur, kom med så mange viktige bidrag til denne erfaringen. Det er det psykologiske aspektet du kommer med i denne saken. Noe som jeg synes er meget interessant og inspirerende å lese og tolke ditt budskap.
Din forklaring på det psykologiske aspektet passer, etter min mening, veldig godt til den erfaringsnære verden som jeg presenterer. Så det lar seg gå å sammenfatte (syntese) de to tesene (min og din). La meg kort tolke din tekst på følgende måte:
Du mener at de to fenomenene er former for tenkning på villspor. Det er forskjell på å snakke med hverandre her og nå og å snakke om hverandre i hverandres fravær. Å snakke med hverandre her og nå er levende. Mens det å snakke om hverandre i hverandres fravær er å skape mentale bilder om hverandre, enten de er positive eller negative. Spørsmålet ditt er hvorfor vi ikke opplever noe annet enn dette, synes jeg er et meget interessant perspektiv. Hva er det som gjør at vi er "slaver" av slike mentale bilder om hverandre eller personer av høyere eller lavere status? Det er viktig å forstå hvilken maktfaktor disse mentale bildene spiller inn i våre liv. Liksom når vi sitter i Platons hule og lever av de skyggene på huleveggen, skapt av bålets sterke lys, vi tror er de virkelige.
La meg forestille et eksempel: Jeg tenker på en venn som jeg ikke har sett på lenge. Sist jeg så ham, hadde han ikke skjegg. Neste gang jeg traff ham, hadde han skjegg. Jeg forestilte meg helt til jeg møtte ham, hadde han ikke skjegg. Dette var mitt mentale bilde av ham som gikk i stå, mens han som var utenfor min eksistensielle rekkevidde forandret seg ved å anlegge seg skjegg. Dette mentale bildet var gått i stykker etter møtet med ham med skjegg.
Dette er et eksempel på det kjeppet du tenkte på det sosiale hjulet Alt forandrer seg. Slik jeg forstår det, er din tolkning av Bibelen veldig interessant når vi sammenligner 'avgudsbilder' med 'avmenneskebilder'. Dette er en glimrende fortelling som kan overføre fra en opplevelse til en forståelse av denne opplevelsen. En slik forståelse kan styrke vår holdning til hverandre. Et klart poeng er at vi mennesker kan lære oss å forstå og respektere at vi er i stadig forandring og trenger ikke å være den samme som vi var fra før. Vi lærer oss våre feil (samme hva og hvilken feil det kan være i den mellommenneskelige relasjonen) gjennom å forstå hva vi har gjort og forholde oss til oss selv og til det normative som gjelder for samfunnet.
Jeg mener med dette at når vi baksnakker om andre, er dette en feil i den normative grunnforståelsen av det å være menneske. Denne feilen er et eksempel som alle mennesker lærer gjennom livet. Om man er klok nok til å forstå denne feilen og endre sin holdning til andre mennesker, så er det vel og bra. Dette gjelder som du sier, Arthur, at mentale bilder om andre i andres fravær må unngås. Det gjelder istedet for dette å akseptere at når vi har den direkte kontakten med hverandre her og nå, kan vi forandre oss under tiden vi ikke har kontakt til neste gang vi møter hverandre. Det er dette som er det levende ved hverandre. Jeg mener derfor at våre teser kan sammenfattes på en slik måte at vi heller burde overse og neglisjere de mentale bilder som går i stå og at det å framsnakke om andre i hverandres fravær er bedre enn å baksnakke. Dette gjør at det praktiske selvforhold beskyttes i forhold til motpartens selvforhold. Fordi baksnakking er en farlig måte som kan skade begges forhold på sikt, som du skriver, "[...] bilder av hverandre som måtte sveve rundt i våre hoder og medier [...]". Dette gjelder spesielt på den negative siden.
Legg inn en kommentar