For tiden leser jeg Frode Nyengs bok ”Eksistensens filosofi”. Boka handler om frihet, angst og mening i eget liv. Jeg opplever den som meget oversiktlig og greit å lese. Den gir meg mange forskjellige tanker knyttet til det å være menneske. Det som interesserer meg i boka, er et sitat som jeg synes er veldig tankevekkende:
Da jeg leste dette interessante, men tankevekkende sitatet, har jeg tenkt på hva slags deltakerrolle et døvt barn kan ha i forhold til tilskuere bestående av fagfolk innenfor medisin, spesialpedagogikk, foreldre, døve osv. Det er i dag vanlig at foreldre som har døve barn, som har ansvaret for valget av CI-operasjon. Foreldrene står som regel foran et veldig vanskelig dilemma: la deres barn få CI-operasjon eller ikke. Fordi det er liv det handler om. Små døve barn har ingen selvbestemmelsesrett (autonomi) når det gjelder valg av CI. De forstår i utgangspunktet ikke hva det vil si å være CI-bruker. I stedet for denne manglende retten er det foreldrene som må velge. Altså kan vi si at foreldrene fungerer som stedsfortredere for deres barn. Det som er farlig i denne forbindelse er at foreldrene selv er redusert til objekt for eller blir tingliggjort av de fagdisiplinene som medisin og spesialpedagogikk. Dette gjøres ved at disse fagdisiplinene presser foreldrenes virkelighet inn i deres (vitenskapelige) forklaringsmodeller (idealer knyttet til hørsel) som er dem fremmed. Foreldrene flest er hørende og er beskjeftiget seg med seg selv at de er tjent ved å høre. De lever i sitt ideal: det fonosentriske (lydbaserte) samfunnet. Derfor arbeider vitenskapene medisin og spesialpedagogikk for å løse dette "problemet" som døve har. Men til hvilke oppfatninger de har, er et annet spørsmål.
Det mest realistiske bildet for å oppnå en optimal virkelighetsoppfatning er, etter min mening, å la alle kortene for tilnærmet "sannhet" stå åpent på bordet for foreldrene før valget av CI for deres barn. At kortene står åpent på bordet betyr at foreldrene må få muligheten til å danne seg et bilde av alle mulige vinklinger der ”deafness”-folket og ”Deafhood”-folket presenterer for dem. Det er helheten eller holismen som er et viktig utgangspunkt for deres valg. Presentasjonen må være så nøytral som mulig slik at dette fungerer, som Skjervheim sier, et tre-leddet relasjon der foreldrene og medisinske og spesialpedagogiske fagfolk/døve fagfolk er subjekter og valget av CI for døve barn er objekt finner sted. Det er den hermeneutiske sirkelen som er avgjørende her. En hermeneutisk sirkel betyr forholdet mellom den konkrete delutlegningen (”deltolkningen”) og den forståelseshorisonten, som utligningen befinner seg innenfor. Dermed blir den gjensidige anerkjennelsen styrket. Fordi ”[m]ennesket må forstås hermeneutisk, med grunnlag i en fenomenologisk [dvs. læren om fenomener som trer frem for oss] tilnærming, ikke forklares med grunnlag i metoder som bygger på kausale [dvs.årsaks-] modeller. Å være tilskuer medfører stor fare for å møte den andre med unødig stor grad av fordomsfullhet” (Nyeng 2003:171). Men det problematiske i denne framgangsmåten er at døve barn kan bli objektivisert/tingliggjort fordi de ikke har selvbestemmelsesrett (autonomi). Det er fortsatt mye fordommer knyttet til døvhet. Foreldrene står derfor som ansvarlige for døve barns videre skjebne, med eller uten CI.
Hansteen, H.M. (2009): Anerkjenningsgløymsle og varefetisjisme. En artikkel i Agora 4/2009, Journal for metafysisk spekulasjon
”Ved å være tilskuer til mennesker er det altså ikke bare slik at vi ikke kan forstå den andre [deltaker], vi står i konstant fare for å begå overgrep ved at vi presser den andres [deltakers] virkelighet inn i forklaringsmodeller som er menneskelige fenomener fremmede […]” (Nyeng 2003:170).
Teksten er skjervheimsk inspirert, spesielt i hans syn på forholdet mellom instrumentelle og naturlige tenkemåter (se min blogg Det døve mennesket og teknologi sett i lys av Skjervheims tenkning). Sitatet handler om person(er)/ deltaker(ne) som blir redusert til objekt eller ting, eller den såkalte tingliggjøring. Med tingliggjøring menes her, ifølge sosialfilosofen Axel Honneth, at ”[…] sosiale praksisar som fører til at sjølve erfaringa (av verda, oss sjølv og kvarandre) vert deformert [dvs. forandret den naturlige form eller at den naturlige formen er forskjøvet til noe annet, ikke-naturlig eller kunstig form] , av di anerkjenningsrelasjonar som er grunnleggjande (”konstituerande”) for sjølve tilgangen til verda, vert gløymd eller skjult” (Hansteen 2009:104). Ordet kan også bety objektivisering av person(er) eller at person(er) blir sett på som ting på en eller annen måte. Dette er, ifølge Skjervheim, en form for angrep på deltaker(ne)s virkelighetsoppfatning. Dette er nettopp Skjervheims advarsel.
Da jeg leste dette interessante, men tankevekkende sitatet, har jeg tenkt på hva slags deltakerrolle et døvt barn kan ha i forhold til tilskuere bestående av fagfolk innenfor medisin, spesialpedagogikk, foreldre, døve osv. Det er i dag vanlig at foreldre som har døve barn, som har ansvaret for valget av CI-operasjon. Foreldrene står som regel foran et veldig vanskelig dilemma: la deres barn få CI-operasjon eller ikke. Fordi det er liv det handler om. Små døve barn har ingen selvbestemmelsesrett (autonomi) når det gjelder valg av CI. De forstår i utgangspunktet ikke hva det vil si å være CI-bruker. I stedet for denne manglende retten er det foreldrene som må velge. Altså kan vi si at foreldrene fungerer som stedsfortredere for deres barn. Det som er farlig i denne forbindelse er at foreldrene selv er redusert til objekt for eller blir tingliggjort av de fagdisiplinene som medisin og spesialpedagogikk. Dette gjøres ved at disse fagdisiplinene presser foreldrenes virkelighet inn i deres (vitenskapelige) forklaringsmodeller (idealer knyttet til hørsel) som er dem fremmed. Foreldrene flest er hørende og er beskjeftiget seg med seg selv at de er tjent ved å høre. De lever i sitt ideal: det fonosentriske (lydbaserte) samfunnet. Derfor arbeider vitenskapene medisin og spesialpedagogikk for å løse dette "problemet" som døve har. Men til hvilke oppfatninger de har, er et annet spørsmål.
Mens døve voksne mennesker har virkelighetsoppfatning som nybakte foreldre av døve barn, leger og spesialpedagoger ikke kan ha. Døves livserfaringer blir redusert til objekt ved at tilskuerne (leger, spesialpedagoger etc.) som bruker negative argumenter mot døvhet til foreldrene slik at valget av CI for små døve barn blir styrket. Ikke bare medisin eller spesialpedagoger står alene for sitt syn på denne fordelen, men også den teknologiske nyutvinningen av CI og den økonomiske siden/kommersialiseringen har mye å si for påvirkningen av denne utviklingen av CI. Det ser ut som om det er flere faktorer som spiller inn for tingliggjøringen av foreldre og døve selv. Dette mener jeg er et angrep på eller overgrep mot foreldrene som står foran viktige avgjørelser med tanke på deres barns skjebne.
Det mest realistiske bildet for å oppnå en optimal virkelighetsoppfatning er, etter min mening, å la alle kortene for tilnærmet "sannhet" stå åpent på bordet for foreldrene før valget av CI for deres barn. At kortene står åpent på bordet betyr at foreldrene må få muligheten til å danne seg et bilde av alle mulige vinklinger der ”deafness”-folket og ”Deafhood”-folket presenterer for dem. Det er helheten eller holismen som er et viktig utgangspunkt for deres valg. Presentasjonen må være så nøytral som mulig slik at dette fungerer, som Skjervheim sier, et tre-leddet relasjon der foreldrene og medisinske og spesialpedagogiske fagfolk/døve fagfolk er subjekter og valget av CI for døve barn er objekt finner sted. Det er den hermeneutiske sirkelen som er avgjørende her. En hermeneutisk sirkel betyr forholdet mellom den konkrete delutlegningen (”deltolkningen”) og den forståelseshorisonten, som utligningen befinner seg innenfor. Dermed blir den gjensidige anerkjennelsen styrket. Fordi ”[m]ennesket må forstås hermeneutisk, med grunnlag i en fenomenologisk [dvs. læren om fenomener som trer frem for oss] tilnærming, ikke forklares med grunnlag i metoder som bygger på kausale [dvs.årsaks-] modeller. Å være tilskuer medfører stor fare for å møte den andre med unødig stor grad av fordomsfullhet” (Nyeng 2003:171). Men det problematiske i denne framgangsmåten er at døve barn kan bli objektivisert/tingliggjort fordi de ikke har selvbestemmelsesrett (autonomi). Det er fortsatt mye fordommer knyttet til døvhet. Foreldrene står derfor som ansvarlige for døve barns videre skjebne, med eller uten CI.
Litteratur:
Nyeng, F. (2003): Eksistensens filosofi. Om frihet, angst og mening i eget liv. Oslo: Abstrakt Forlag AS
Hansteen, H.M. (2009): Anerkjenningsgløymsle og varefetisjisme. En artikkel i Agora 4/2009, Journal for metafysisk spekulasjon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar