Innledning
Uttrykket ”det instrumentalistiske mistaket” kommer fra den norske filosofen Hans Skjervheim (1926 – 1999). Jeg fant en interessant artikkel om dette i et tidsskrift som heter Michael Quarterly 2/2010. Det er et tidsskrift for ”Publication Series of The Norwegian Medical Society”. En meget utførlig beskrivelse av Skjervheims filosofi om mennesket finner jeg på side fra 190 til 197. Artikkelen ble skrevet av forfatterne Toril Midtbø og Solveig Hauge. Tittelen på denne artikkelen heter: ”Når mennesket vert ”kalkulerbare ting” – om Skjervheim si tenking og geriatrisk helseteneste”. Denne har inspirert meg til å se på et annet perspektiv: Det døve mennesket og teknologi sett i lys av Skjervheims tenkning. Det jeg vil forsøke å få fram, er å forstå hva Skjervheim sitt syn på mennesket som noe annet enn den instrumentelle verdien. Jeg vil derfor med denne bakgrunnen stille spørsmålet: Er Skjervheim kritisk til for eksempel utviklingen av tekniske ting (instrumentelle ting) som høreapparater, enten analoge eller digitale høreapparater som henges bak ørene, og nå i vår tid: cochleaimplantat (CI) som innpodes i det døve mennesket?
Først vil jeg presentere kort om Skjervheim som filosof på bokmål (hentet fra http://www.snl.no/, her på nynorsk), så deretter vil jeg kort ta utgangspunkt i Skjervheim sin filosofi om forholdet mellom mennesket og naturen. Til slutt vil jeg se litt nærmere på hva slags rolle de tekniske tingene har, og som preger det døve menneskets liv.
Litt om Skjervheim som filosof
Hans Skjervheim var som filosof særlig opptatt av forholdet mellom samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene. Hans filosofiske essay har brakt filosofiske problemstillinger ut til et bredt publikum.
Han vokste opp på gården Skjervheim i Myrkdalen som den eldste av en søskenflokk på tre. 17 år gammel begynte han på Voss Landsgymnas, der han tok examen artium 1947. Han var også russeformann. Deretter avtjente han verneplikten – først i Fredrikstad og så i Tysklandsbrigaden. Høsten 1948 begynte han studiet ved Universitetet i Oslo. Han studerte først samfunnsvitenskap med sikte på magistergraden i sosiologi. 1952 tok han bifag i pedagogikk. Han skiftet studieretning og tok magistergraden i filosofi 1957 med avhandlingen Objectivism and the Study of Man. Støttefagene var psykologi og sosiologi.
Høsten 1958 og våren 1959 var Skjervheim forskingsstipendiat ved Fridtjof Nansens Institutt og lærer ved Nansenskolen på Lillehammer. Høsten 1959 reiste han til Maximilian-Universität i München. Der ble han til høsten 1963 med tysk statsstipend og stipend fra NAVF. 1964–69 var Skjervheim universitetsstipendiat ved Filosofisk institutt, Universitetet i Oslo.
Fra høsten 1969 vikarierte han som universitetslektor ved Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen, der han fikk fast ansettelse 1971. Våren 1973 var han gjesteprofessor ved Universitetet i Tromsø. Han ble tilsatt som professor i teorihistorie og vitenskapsteori ved Roskilde Universitetscenter (RUC) 1974, men sluttet alt 1975 etter konfrontasjon med den danske universitetsmarxismen. Deretter var han tilbake i Bergen. Stillingen hans ved Filosofisk institutt ble omgjort til professorat 1982.
Skjervheim er på sitt beste som filosofisk essayist. Framstillingen hans virker enkel og essayene hans kan leses av vanlige folk. De er effektive på flere nivå. Men først etter at en har studert filosofi i en del år, merker en hvor treffsikre kommentarene hans er.
Skjervheim fikk i 1988 Forbundsrepublikken Tysklands fortenestekors av 1. klasse. Han ble værende professor i Bergen fram til 1991, da hjerneinfarkt gjorde han permanent ufør. Han døde i 1999, 72 år gammel. (http://www.snl.no/; Hans Skjervheim. Jeg har her endret teksten fra nynorsk til bokmål)
Sagt om Skjervheim
Skjervheim var ”samtala sin mann”, sier sykepleieren og filosofen Kari Martinsen (Midtbø m.fl. 2010:190). Et annet sted sier den berømte tyske filosofen Jürgen Habermas at Skjervheim var en av pionerene i samfunnsfilosofi og vitenskapsteori i det 20.århundre (Hellesnes 1999:8). Hvis Kari Martinsen hevder at Skjervheim var ”samtala sin mann”, så må det bety at ”[…] han gjorde filosofien til en levende del av dagliglivet vårt ved å flytte den ut i det offentlige rom” (Midtbø m.fl. 2010:190). Det ble også sagt at Skjervheim var ”en venn av en annens tanke” (Aarnes 1996:21).
Litt om Skjervheims kritiske utgangspunkt: Forholdet mellom mennesket og naturen
Skjervheim kritiserer vår forståelse av hvordan vi kan skaffe oss kunnskap om den sosiale verden. Den kritikken har vært spesielt i fokus på begrepet ”det instrumentalistiske mistaket” (Skjervheim 1996). Med dette begrepet må vi, ifølge Skjervheim, forstå at en instrumentell tenkemåte er knyttet til å forske naturprosesser eller arbeidet med naturprodukt som tre, stein og stål (Midtbø m.fl. 2010:191). Men at det å få kunnskap om mennesket ved hjelp av den instrumentelle tenkemåten, mener Skjervheim er feil. Altså kan vi si at det sentrale i kritikken hos Skjervheim er at det er galt å bruke de prinsipper som gjelder i naturvitenskapene når man skal studere mennesket (Ibid). Hvis vi overser skillet mellom menneske og teknologi, kan vi enda med å ”[…] plassere alle andre som faktorer i vårt regnestykke; andre er for oss kalkulerbare ting” (Skjervheim 1996:247; Midtbø m.fl. 2010:191). Slik jeg ser det, er Skjervheim sitt poeng slik at i møte med menneske ikke er det samme som i møte med ting. Her må vi tenke på en annen måte. Her kan jeg foreslå en filosofisk og antropologisk tenkemåte.
Det døve mennesket og teknologi.
Det er interessant å lese Skjervheim sitt syn på forholdet mellom menneske og naturen/ting. Slik jeg har forstått det, er teknologi knyttet til ting. Hva mener Skjervheim om mennesker som mangler sans? Jeg regner med at han ikke har tenkt eller tenkt lite på mennesket med mangler. For eksempel blinde, døve, amputerte, osv. For å kunne optimalisere mest mulig som normalfungerende mennesker, tror jeg at han ikke er imot teknologi som en kompensasjon for tapt sans eller kroppsdel. Poenget til Skjervheim er at vi mennesker ikke skal være kalkulerbare ting. Jeg tror at høreapparater bare er individuelle behov. Men ikke samfunnet generelt. Døve mennesker skal ikke settes i bås for den instrumentelle tenkemåten. Men at døve som individer som kan fortelle sine behov for noe. Ikke at døve blir utsatt for tvang eller manipulering fra den medisinske vitenskapen. Hvis den døve vil være fri for teknologi som CI, må hun få lov til det. For slik jeg ser det, er vitenskapen stort sett opptatt av statistikker over antall opererte CI-mennesker, og utviklingen av dette. Dette er å anses som om døve som bestand fungerer som kalkulerbare ting. Dette er ifølge Skjervheim en feil tenkemåte.Og her støtter jeg hans syn. Hvis døve blir tatt alvorlig som mennesker og ikke ting, så er det en samtale mellom døve og de pedagogiske og medisinske representantene viktig på en likeverdig måte der gjensidig anerkjennelse finner sted. Ikke alle døve har like behov for teknisk kompensasjon for tapt hørselssans. Derfor må den instrumentelle tenkemåten bort. Og inn med den filosofiske og antropologiske tenkemåten (min uthevelse).
Til slutt vil jeg sitere en interessant tekst fra boka ”Om Skjervheim” av Jarle Hellesnes, med Skjervheims ord:
”Det er prinsipielt umogelig å løyse praktisk-moralsk problem [menneske] gjennom instrumentell handling [tenkemåte] ut frå teoretiske vitskaper, det vere seg psykologi, sosiologi eller systemteori” (Hellesnes 1999:14).
Litteratur:
Hellesnes, J. (1999): Om Hans Skjervheim. Oslo: Det Norske Samlaget
Midtbø, T. og Hauge, S.(2010): ”Når menneske vert ”kalkulerbare ting” – om Skjervheim si tenking og geriatrisk helseteneste. En artikkel i tidsskriftet Michael Quarterly Vol.7, 2/2010.
Skjervheim, H. (1996): Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar