Fritz Moen og Skjervheims symmetriske prinsipp

Etter å ha studert Skjervheims teori om det symmetriske prinsippet (se Det symmetriske prinsippet hos Skjervheim i min blogg) , har jeg sett litt nærmere på Fritz Moen-saken. Dette var Norgeshistoriens største justismord. Denne saken var så alvorlig at dette gikk utover Fritz sitt personlige selvbilde. Fritz selv var en meget krenket person. Slik jeg forstår det, var avhørene som Fritz opplevde utenfor den menneskelige rekkevidde. Fritz opplevde avhørene og rettsaken på en meget umenneskelig og krenket måte. Bruk av ukyndig tolk under avhørene og rettsaken har gitt meg refleksjoner om hvordan forholdet mellom politiet/rettsaken og Fritz har ført med seg.

Jeg begynner med mine egne tanker om hvordan jeg tror årsaken til en svekket kommunikasjon mellom Fritz og politiet etter pågripelsen kan være, med utgangspunkt i Skjervheims teori om symmetriprinsippet. Jeg ønsker å se nærmere på manglende symmetri mellom ham og politiet. Anta at politiet ikke hadde kunnskap om døve, og ikke kunne kommunisere med døve. Da dette skjedde, var det ikke noen formell utdanning for tolker. Det var ingen profesjonelle tolker på denne tiden. Kun midlertidige godkjente tolker. Men de var ikke kvalifiserte nok til slike oppdrag, vil jeg tenke meg. Dette skriver jeg fordi jeg kan huske tilbake i 1985, var det vanskelig å få tak i tolk på videregående skole. Skolen som jeg gikk på, måtte kontakte med en tilfeldig person som kunne litt tegnspråk. Poenget var at han hadde fagbrev som elverksmontør. Han arbeidet som sivilarbeider ved daværende Hjemmet for Døve på Andebu i Vestfold og fikk lære seg tegnspråk der. Men å utføre tolkeoppdraget på skolen min klarte han ikke så bra. Derfor tenker jeg at det er den samme feilen: Politiet har plukket opp en "tolk" til avhørene fordi de ikke visste hvordan de kunne skaffe seg gode tolker til Fritz. Rett meg opp hvis jeg tar feil: Det var en "tolk" som var ansatt i politiet som kunne litt tegnspråk. Fritz hadde sin meget spesielle måte å uttrykke seg på. Han kunne være svært vanskelig for "tolken" å forstå. På denne måten ble det gjetninger fra "tolken" sin side. Altså var ekvivalensen i oversettelsen mellom to ulike, men respektive språk veldig dårlig. Fritz var en meget misforstått person. 

Slik jeg ser det, ble Fritz utsatt for to-leddet relasjon der politiet fungerte som subjekt ("Jeg") og Fritz som objekt ("Den andre"). På denne måten var det risikabelt for Fritz som "Den andre" å bli sett på som objekt istedet for å se selve saken som objektet. Politiet var opptatt av å få Fritz til å innrømme sin ugjerning. En ugjerning han aldri har begått. Dette var et resultat av manglende symmetri (eller ingen symmetri i relasjonen) mellom Fritz og politiet. Dette førte til at politiet ikke tok det Fritz sa alvorlig. Fritz var offer for den manglende anerkjennelse, og derfor var han krenket. Da han var krenket, ville han ikke anerkjenne politiets fremgangsmåte å gjennomføre avhørene på. Han var så sliten av politiets manglende viten og kunnskap om denne spesielle kommunikasjonen. Det var kanskje derfor han ga opp og innrømmet sin "skyld". Han ble oversett og tråkket på. Han fikk ingen gjennomslag i den ønskede tre-leddete relasjonen ("Den andre" som subjekt, "Jeg" som subjekt og "saken" som objekt), og dette hindret ham i å bli sett på som en respektert person. Dette var klart en alvorlig og umenneskelig krenkelse som vi i dag tar innover oss og bruke denne som en krenkelseserfaring. På denne måten å forebygge fremtidens mulige og lignende hendelser, noe som forskningen er i gang nå.

Dette var mine tanker for i dag.