Døve som frie ånder - hvis vi vil...

Frie ånders og de ”normale”, konforme ånders forhold til verden

Nietzsches artikkel ”Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand” kan etter min mening gi oss en dypere forståelse av samspillet mellom de to mennesketypene. Ut fra den kan vi lettere forstå hva det er som gjør at de konforme menneskene vil holde fast ved de samme kulturelle strukturer, mønstre og vaner, og hvorfor de sterke, frie ånder vil måtte ødelegge disse størknede formene og vekke de konforme til live, både på godt og ondt.  Når det gjelder forholdet mellom individets/kulturens bevissthet om virkeligheten og virkeligheten selv bruker Nietzsche følgende ord:

”[…] Nerveimpuls omformet til bilde! Første metafor. Dernest: Bildet videreformet til lyd! andre metafor. Og hver gang hopper han ut av en sfære og lander midt i en helt annen. Man kan forestille seg en fullstendig døv person som aldri har fornemmet en musikktone...” (Nietzsche).

Det synes å være klart at Nietzsche her bruker metaforbegrepet på en litt uvanlig måte. Det som er hovedpoenget er vel at det handler om å overføre mening fra et område til et helt annet. Men når en overfører mening fra nerveimpuls til bilde og fra bilde til lyd så er det ikke helt det samme som vanlig metaforbruk. Men det at mening blir overført fra et domene til et helt annet er beholdt.

Det Nietzsche vil med eksempelet med den døve er å gjøre det klart for oss at vi er like døve som han dersom vi innbiller oss at vi vet hva tingene vi ser egentlig er. Vi tror vi ser tingene slik de er, men sannheten er at de er blitt forandret i overgangen fra nerveimpuls til bilde og fra bilde til lyd. Resultatet er at det er blitt umulig for oss i det hele tatt å vite hvordan tingene i sannhet er, samtidig som vi tror fullt og fast på at vi vet dette. Dermed lever vi i en konstant illusjon uten å vite det selv.

Vi er blitt lurt av sanseapparatet vårt i første omgang og deretter av språket vårt i andre omgang. Og da blir det til slutt ordbildet vi sitter igjen med og ikke synsbildet eller nerveimpulsene.

Først nerveimpuls (synet) så bilde. Hva er det som skaper synsbildet? Synsbildet er noe vi på det ubevisste plan skaper ut av en myriade av nerveimpulser. Og så blir synsbildet i neste omgang metaforisk omdannet ved hjelp av ord.

Hvordan bygger vi opp teorier og tankesystemer ved å sette sammen ordene? Det er denne prosessen Nietzsche henviser til med følgende ord:   

"Man må her beundre mennesket for å være en storartet arkitekt som lykkes i å tårne opp et uendelig kompleks begrepskatedral på en bevegelig grunnmur, som stod den på flytende vann” (Nietzsche).

                       

Det flytende vannet vil i denne sammenhengen være det totalt ukjente opphavet til metaforkjeden, nemlig det nerveimpulsene våre opprinnelig reagerer på. Ut fra det Nietzsche sier i de to verkene oppfatter jeg det slik at det er en forbindelse her mellom de konforme og bevaringen av metaforkatedralen på den ene siden og de frie ånder og fornying/ombygging av katedralen på den andre siden. Spørsmålet om hvor de døve hører hjemme i denne katedral vil jeg komme tilbake til senere.

Nietzsche fortsetter med å si at ”Når språket dannes, er logikken ute av bildet” (Nietzsche). Altså er vi blitt lurt lenge før vi griper til logikken for å føle oss trygge. Den tryggheten som logikken kan gi er totalt ubrukelig her.

Tryggheten er i siste instans bygget på vanngrunn, altså er hele vår begrepsverden en selvskapt språkverden bygget på en selvskapt sanseverden. Som Nietzsche formulerer det:

“Bare ved å glemme denne primitive metaforverdenen, bare ved at en opprinnelig glødende billedlava som strømmer ut av den menneskelige fantasis ur-evne, størkner og blir hard, bare ved den uovervinnelige troen på at denne solen, dette vinduet, dette bordet er en sannhet i-seg, […], bare ved at mennesket glemmer at det selv er subjekt, et kunstnerisk skapende subjekt, lever det med noenlunde ro, sikkerhet og konsekvens" (Nietzsche).

           

Problemet er at menneskene er glemsomme når det gjelder gamle metaforer, inkludert de metaforiske sansebildene. Jeg tror fantasien har fulgt oss oppover fra de encellede skapningene som nå utgjør hjernen vår og som lager sansebildene våre til de individene vi nå er som er like kreative med språket vårt. Kreativitet gjennomsyrer hele skaperverket – og vi er i så måte vesentlige bidragsytere. Det er på samme måte som en maler som tryller frem et landskapsbilde fra det blanke lerretet. Altså er mennesket egentlig kunstnere. Eller medarkitekter av skaperverket.

Jeg tror faktisk vi ubevisst skaper hele den virkeligheten vi lever i, men selvsagt gjør vi det i fellesskap. Vi vedstår oss bare ikke vårt eget skaperverk. Vi tillegger det Gud eller andre autoriteter og klager på andre når vi får problemer som vi egentlig selv har skapt. Nettopp denne feigheten er det som gjør oss til et flokkdyr. Vi søker beskyttelse i flokken og flykter dermed fra vår egen skaperevne og vårt eget skaperansvar.

Tanker om de døves plass og fremtid sett på bakgrunn av Nietzsches katedralmetafor.

Siden døves og hørendes sanseutstyr er forskjellig mener jeg det er viktig å fremheve at forskjellene mellom de to gruppene begynner allerede på nervecellenes nivå. Forskjellen begynner med at de døves og de hørendes sanseapparater samlet sett tolker ”det flytende vannet” (Nietzsche) ulikt og dermed bygger opp ulike sanseverdener (første metafornivå). Dette kommer selvsagt av at de døve fødes og vokser opp uten lydstimuli, med bare bildeinntrykk, noe som innebærer en forskjell når det gjelder de samlede sanseinntrykk. I neste omgang kommer så ulike sett av begreper inn – (døve)tegnbegreper kontra lydtegnbegreper – som benevner og dermed velger ut bare visse ting fra sanseverdenene. Dette fører til at det på basis av hver av de to ulike sanseverdenene utvikler seg to unike språkverdener i tillegg (andre metafornivå) (Nietzsche). Til slutt kommer så de ulike metaforene og metafornivåene innenfor språkene selv (eksempler innenfor tale- og skriftspråket: fysisk kulde og varme blir på et høyere metafornivå til emosjonell kulde og varme; fysisk krasj blir til økonomisk krasj; botanisk blåveis blir til biologisk blåveis (blått øye); botanisk tre blir til slektstre osv. – og tilsvarende på tegnspråket: tegnet for rød fisk blir til laks; tegnet for grønt slim blir til snørr osv. osv.)  Ved hjelp av slike ordinære metaforer bygges språkene ut i bredden og høyden slik at vi, med Nietzsche, kan begynne å snakke om begrepskatedraler (Nietzsche). Ordet ”katedral” er jo for øvrig her et perfekt eksempel på en ny og meget rik metafor.

Hvor kan vi så plassere de døve innenfor den vestlige kulturens begrepskatedral? Må de ikke (for å bygge videre på katedralmetaforen) plasseres aller bakerst i katedralen, inne i en av de mørkeste krokene eller kottene hvor de er minst mulig synlige for hørende folk, og hvor lydene fra dem er minst mulig hørbare og forstyrrende? Selve begrepene som blir brukt om de døve plasserer dem jo akkurat der: ’døv’ (beslektet med doven = omtåket, uklar), ’ikke-hørende’, ’tunghørt’, ’handikappet’ osv. De blir således identifisert med en varig mangel eller med noe varig manglende og blir følgelig også behandlet som om de led av et uhelbredelig lyte, som om deres verden skulle være mangelfull, unormal, sykelig...

Det som er klart er imidlertid at de døve naturlig vil måtte kompensere for sin manglende høreevne og at de således vil måtte utvikle andre sider ved det menneskelige en det de hørende vanligvis gjør, sider som vil være underutviklet hos normale hørende. Det er således klart at de hørende, ved å forsøke å bli bedre kjent med de døve, kunne fått vite mer om hvordan de utmerker seg i forhold til dem selv. De kunne så i pakt med dette valgt å bruke tilsvarende positive begreper når de refererte til dem i stedet for de negative de nå bruker og til og med hjulpet dem til å utvikle deres spesielle evner enda mer. På denne måten kunne de døve blitt en ressurs for samfunnet i stedet for en ubehagelig og unyttig byrde eller utgiftspost.

På den ene siden tjener altså den vanlige språkbruken til å holde de døve nede, godt skjult bakerst i katedralen, men på den andre siden kan de døve bare holdes der i den grad de selv aksepterer og lar seg påvirke av den alminnelige språkbruk (noe som imidlertid så å si er umulig å unngå). En revurdering og ’katedralsk omplassering’ av de døve avhenger således av at begge parter gjør en innsats sammen for, med felles glede og nytte som siktemål, å trenge gjennom og bygge bro over sanse- og språkbarrieren.

Ja til frie ånder, og ja til mangfoldet!

Litteratur:

Nietzsche, F.(1873): Über Wahrheit und Lüge im aussermoralischen Sinne. Oversatt til norsk:  Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand finnes i Agora nr. 2-3 av 1989 av Kjeld-Willy Hansen, s. 115-127.