torsdag 2. februar 2012

Et eksistensielt og døvt dilemma

Døve oppfattes ofte av mange som eksempler på "Goddag-Mann-Økseskaft"-mennesker. Skjer dette med døve hver eneste dag? 

Dette uttrykket er blitt klassisk når det gjelder å beskrive en situasjon der svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre. Slike holdninger skaper problemer for mange døve.

Tilbake til spørsmålet: 
Jeg fikk enda en gang (en av mange ganger, faktisk) oppleve denne reaksjonen i dag i en matbutikk. Jeg var sammen med sønnen Filip André for å handle inn mat. Ved hovedinngangen i den butikken sto to piker som solgte vafler. De hadde som formål å tjene penger til et idrettsarrangement. Da vi var ferdige med å handle, kom vi ut. Hva skjedde? Jo, jeg visste at de ville selge vafler. Jeg hadde ikke lyst å kjøpe, og tenkte hele tiden på å unngå øyekontakt med dem. Av erfaring har jeg opplevd at det å unngå øyekontakt skapte samvittighet, enten om den var god eller dårlig. Derfor lot jeg dette som om de to pikene ikke eksisterte. Filip André var bak meg. Da vi var inne i bilen, fortalte han meg at de to pikene prøvde å kontakte meg ved å si: "Hei, lyst på vafler? Neivel, ha en fin dag." Jeg sa ingenting og gikk bare forbi UTEN å merke at de snakket til meg. Da overtok Filip André ordet og sa: "Nei, takk!" Han så dem reagere negativt på min oppførsel i ettertid. Filip følte seg flau.  Det forstår jeg meget godt.

Jeg tenkte meg at de oppfattet meg som en arrogant type. Vel, dette var virkelig pinlig. Jeg tenkte så på at veldig mange døve opplevde dette ofte uten å være klar over. Jeg begrunner med dette at jeg hadde Filip med meg der. Han har hørselen. Om ikke han var med meg, hva da? Da hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Og samtidig hadde dette ikke gått utover samvittigheten min. Ærlig talt!

Jeg tenkte at det hadde vært bedre å si hei og takke nei fremfor å unngå øyekontakt. Snakk om den gode eller dårlige samvittigheten. Det er opp til den enkelte å velge.

Ja, jeg tror at slike "Goddag-Mann-Økseskaft"-opplevelser skjer hos døve hver dag, både i Norge og i utlandet. Det kan være interessant og morsomt om døve skriver slike historier. 

Ingen kommentarer: