Motivasjon for å drive med noe

Hvorfor gjør vi ulike ting? Fordi vi vil det, kunne de fleste av oss si. Men så kommer et nytt spørsmål: Hvorfor vil vi det? Fordi vi har et motiv. Her kan vi si at vi er motiverte.

Det finnes mange ulike motiver for at man driver med noe: (la oss ta arbeidsliv som eksempel) Man vil utmerke seg, bli dyktige, man vil røre på seg, få utfordringer, man vil treffe mennesker som også er interesserte i et område som for eksempel arkitektur eller sosialantropologi eller rørlegging. Det vil si likesinnede.

Den psykiske energien er svært viktig for motivasjonen. En person som føler seg anerkjent av andre har lettere for å omgås med andre, ettersom hans/hennes praktiske selvforhold er positiv. En av våre felles viktige oppgaver er å skape motivasjon. Å ha kunnskap om anerkjennelse og krenkelse er avgjørende for å kunne gjøre det. Å ha kunnskap kan også være viktig for å legge ned arbeid for å stimulere medmennesker. Mange mennesker forutsetter at medmennesker har samme motiv som de selv, noe som ofte er feil.

Jeg tenker her på janteloven som et eksempel på krenkelse som virker umotiverte og farlige for mange:

1. Du skal ikke tro du er noe. 2. Du skal ikke tro du er like meget som oss. 3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss. 4. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss. 5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss. 6. Du skal ikke tro du er mer enn oss. 7. Du skal ikke tro du duger til noe. 8. Du skal ikke le av oss. 9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg. 10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Axel Sandemose 1933

Janteloven innebærer en krenkelse på menneskehetens unike, ulike og like potensialer. Den hindrer mennesket i å utfolde og utagere seg på sin egen naturlige måte. Derfor må den bort, for at mennesket skal ta vare på sine evner, egenskaper, ferdigheter og behov. Her har jeg lyst å innføre den motsatte av janteloven, altså anti-janteloven (egen omformulering fra "jeg"-,"meg"- til "du"-, "deg"-formen. Ettersom dette handler nettopp om å motivere andre gjennom å vise min anerkjennelse for andre):

1.Du er et enestående menneske!
2.Det er ingen andre som er helt lik deg!
3.Forskjeller mellom mennesker er mye viktigere enn likheter!
4.Det er noe ved deg som vi andre liker!
5.Du er et verdifullt menneske!
6.Jeg er sikker på at du kan gi noe til andre mennesker!
7.Du bestemmer selv hva som er godt for deg!
8.Den du er og det du kan, skal du bruke slik du vil!
9.Du har en egen evne til å snu det negative til det positive!
10.Din følelse av lykke kommer innenfra!

Dette virker på den individuelle dimensjonen. Siden vi som individer tilsammen lever i et fellesskap, så er det en viktig og nødvendig sak som gjelder i den sosiale dimensjonen. Immanuel Kants berømte læresetning, fortolket av den norske filosofen Arne Johan Vetlesen:

"Det går ut på at jeg - det vil si enhver - skal handle slik at handlemåten - eller maksimen, som Kant kaller den - kan gjøres til allmenn lov, en lov som kunne godtas av alle. Jeg kan ikke gjøre noe unntak for meg selv, men må handle på en måte som er allment aksepterbar. For eksempel kan jeg ikke legge til grunn for min handlemåte at det er greit at jeg lyver eller stjeler eller bedrar, men at ingen andre skal gjøre det" (Vetlesen 2007).

Hvordan skal vi motivere andre til å gjøre sine handlinger til slike handlemåter som godtas av alle, det vil si normer eller uskrevne regler? Her handler det om anerkjennelse, respekt og aksept av at vi mennesker er unike, ulike og like. Unike fordi vi har spesielle evner og egenskaper som kan utvikles på en naturlig og positiv måte. Ulike fordi vi er forskjellige som mennesker. Like fordi vi har samme rettigheter som mennesker i vår deltakelse i den sosiale verden, det være seg i mer eller mindre grupper som kultur, idrett, arbeidsplasser osv. Kulturelle tilbud gjelder for oss alle uansett bakgrunn, erfaringer, hudfarger, funksjonshemmede osv. Her kreves det motivasjon for å få menneskene til å forstå at de er unike, ulike og like og samtidig ha respekt for samfunnets normer. Derfor er menneskene avhengige av gjensidig anerkjennelse for å oppnå personlig selvrealisering. Altså: anerkjennelse krever anerkjennelse.  

Et innsiktsfull menneske forstår å ta individuelle hensyn i forhold til hver enkelt menneskes evner, egenskaper, ferdigheter og behov.

Hvis samfunnet fungerer på en måte som ikke tilsvarer med borgernes (menneskers) behov, så må vi også regne med at interessen for samfunnet blir dårligere. Kan vi tenke oss de narkomane som eksempler? Eller hva med massemorderen Anders Behring Breivik?

Vurderingen av motivasjon er problematisk fordi samme menneske kan ha varierende interesse i sitt forhold til medmennesker og samfunnet fra gang til gang. Faktorer som ikke har noe med samfunnet å gjøre, påvirker motivasjonen og energitilstanden.

På dette området er det vanskelig å gi generelle påpekninger, fordi motivasjonsstyrken varierer sterkt fra menneske til menneske. Det man med sikkerhet kan si er at en motivert borger får mye bedre utbytte av sin deltakelse gjennom gjensidig anerkjennelse enn den passive, uinspirerte borger. Denne regelen gjelder i første rekke innlæring: positive og negative moralske erfaringer. Til og med kunnskap om gjensidig anerkjennelse synes å bli påvirket av motivasjon forutsatt av at man selv har vært krenket. For man vet ikke hva anerkjennelse betyr før man selv er krenket.  

INNER PEACE!!!!!

Litteratur:
Vetlesen, A.J. (2007): Hva er etikk? Oslo: Universitetsforlaget