Mimesis

I den siste tiden har jeg vært med i en lesegruppe for helse- og omsorgsforskning i Bergen. Der fikk jeg kjennskap til den franske filosofen Paul Ricoeur (1913-2005). Et navn jeg har sett og hørt i mange år, men har ikke lest hans tekster. Etter å ha deltatt i lesegruppen, tok jeg meg tid til å se gjennom Ricoeurs tekster. Tekstene er litt tunge å lese, men samtidig meget interessant. Det som fikk meg til å fange et begrep gjennom ham, var mimesis. Dette begrepet er på gresk som betyr etterligning. I den greske antikken ble dette tolket som kunstnerens etterligning av naturen. På latin er det imitatio som kan oversettes til norsk: imitere eller etterligne. Men jeg mener med tiden har begrepet forandret seg. Jeg forstår dette som en måte å skape en prosess på nytt i all dannelse som for eksempel gjennom feiling og retting av personlige karakter og formidling av kunnskap som for eksempel tradisjoner, historier, filosofi, erkjennelse osv. Et menneske forandrer seg hele tiden gjennom mimesis.

Med tanke på Axel Honneths teori om anerkjennelse, er foreldre viktige mimesis for barna som første kjærlighet og vennskap, men også omvendt. Foreldre og barna etterligner hverandres roller på mange måter. Foreldrene lærer seg å være bevisste på kjærlighet og omsorg, mens barnet lærer å oppføre seg gjennom kontakt med foreldrene, og dermed blir det også omsorgsbevisst. Med tiden som barnet vil vokse og forandre seg, vil det lære å ta mer og mer ansvar for livet sitt. Det finnes forskning om dette, spesielt innen psykoanalytikken. For å forstå at kjærlighet er en bestemt form for anerkjennelse, er det viktig at det først må forklares "[...] hvordan affektive kjærlighetsbindinger er avhengige av barnets tidlig ervervede evne til å balansere mellom symbiose og selvhevdelse" (Honneth 2008). Med symbiose menes her forholdet mellom foreldre og barn til gjensidig nytte. Mens selvhevdelse betyr å kunne uttrykke uavhengighet og autonomi/selvinnsikt, presentere seg selv og reagere på andres handlinger, ta initiativ og sosial kontakt på en passende måte, ”lese” sosiale situasjoner og innrette seg, be om hjelp og informasjon og hevde sine rettigheter på en akseptabel måte, og skaffe seg venner.

Jeg kan nevne blant annet den britiske psykoanalytikeren David D. Winnicotts teori om tilknytning eller objektrelasjonsteori. Denne teorien er en erfaringsbasert beskrivelse av det han mener er typisk for anerkjennelse mellom foreldre og barn (Kermit 2010). Winnicott var interessert i hva som gjør at interaksjonsprosessen, det vil si samhandling, når denne symbiosen begynner å sprekke opp. Hans konklusjon var at med tiden vil de lære å akseptere og elske hverandre som uavhengige personer (Honneth 2008). Dette betyr at det er en gjensidig anerkjennelse mellom foreldre og barnet der foreldrene anerkjenner barnet sitt som et selvstendig og autonomt, det vil si selvbestemmende, menneske og barnet anerkjenner sine foreldre som viktige forankringspunkter i livet sitt tiltross for uavhengighet. Det som gjenstår i forholdet mellom foreldre og det voksne barnet, er kjærlighet, respekt og aksept gjennom gjensidig anerkjennelse. 

Slik jeg ser det, er det symbiotiske forholdet som er grunnlaget for en optimal vellykket modningsprosess hos barnet. Altså kan vi si på en annen måte: Ifølge Winnicott er barnets modningsprosess en oppgave som bare kan løses gjennom det intersubjektive (dvs. felles mellom personer) samspillet mellom foreldre og barn. Fordi begge (dvs. foreldre og barn) er trukket inn i den symbiotiske enheten gjennom aktiv bidrag slik at de må lære hverandre hvordan de skal bli til selvstendige mennesker (Honneth 2008).

Akkurat på samme måten som ørnemor lærer ungene sine å fly. Når ungene så endelig klarer å fly, er et tegn på ørnemorens anerkjennelse for ungene som selvstendige. Dermed blir rollen som ørnemor over. Kjærligheten? Ørnene som andre fugler og dyrene har en annen natur enn menneskene. Menneskene har evnen til å holde sammen og skille rollene mellom dem som foreldre, barn, venner, osv.

Noe å tenke på?

Litteratur:

Honneth, A. (2008): Kamp om anerkjennelse. Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk.

Kermit, P. (2010): Etikk etter cochleaimplantatering av døve barn. En undersøkelse med fokus på anerkjennelse, identitet og språk.